Salmenes 104
1 Lova Herren, mi sjæl! Herre min Gud, du er ovleg stor, i høgd og herlegdom er du klædd.
Bless the LORD, O my soul. O LORD my God, thou art very great; thou art clothed with honour and majesty.
2 Han sveiper seg i ljos som i eit klædeplagg, han spanar ut himmelen som ein tjeldduk,
Who coverest [thyself] with light as [with] a garment: who stretchest out the heavens like a curtain:
3 han som timbrar sine høgsalar i vatni, han som gjer skyerne til si vogn, han som fer fram på vengjerne åt vinden.
Who layeth the beams of his chambers in the waters: who maketh the clouds his chariot: who walketh upon the wings of the wind:
4 Han gjer vindar til sine englar og logande eld til sine tenarar.
Who maketh his angels spirits; his ministers a flaming fire:
5 Han grunnfeste jordi på stolparne hennar, ho skal ikkje verta rikka i all æva.
[Who] laid the foundations of the earth, [that] it should not be removed for ever.
6 Djupe vatn lagde du yver henne som eit klæde, yver fjelli stod vatni.
Thou coveredst it with the deep as [with] a garment: the waters stood above the mountains.
7 For ditt trugsmål flydde dei, for ditt toremål skunda dei seg burt
At thy rebuke they fled; at the voice of thy thunder they hasted away.
8 - fjell steig, dalar sokk - til den staden som du hadde grunnfest for deim.
They go up by the mountains; they go down by the valleys unto the place which thou hast founded for them.
9 Ei grensa sette du, som dei ikkje skulde skrida yver, dei skal ikkje atter skulde leggja seg yver jordi.
Thou hast set a bound that they may not pass over; that they turn not again to cover the earth.
10 Han sender uppkomor fram i dalarne, millom fjelli renn dei.
He sendeth the springs into the valleys, [which] run among the hills.
11 Dei vatnar alle villdyr på marki, villasni sløkkjer torsten sin.
They give drink to every beast of the field: the wild asses quench their thirst.
12 Yver deim bur himmelens fuglar, millom greinerne syng dei.
By them shall the fowls of the heaven have their habitation, [which] sing among the branches.
13 Han vatnar fjelli frå sine høge salar, jordi vert metta av den frukt du skaper.
He watereth the hills from his chambers: the earth is satisfied with the fruit of thy works.
14 Gras let han gro for feet, og vokstrar til gagn for folk til å få brød fram or jordi,
He causeth the grass to grow for the cattle, and herb for the service of man: that he may bring forth food out of the earth;
15 og vin som gled menneskjehjarta, til å lata andlitet skina av olje, og avla brød som styrkjer menneskjehjarta.
And wine [that] maketh glad the heart of man, [and] oil to make [his] face to shine, and bread [which] strengtheneth man’s heart.
16 Herrens tre vert metta, Libanons cedrar som han hev sett,
The trees of the LORD are full [of sap; ] the cedars of Lebanon, which he hath planted;
17 der fuglane byggjer reir, storken som hev sitt hus i cypressarne.
Where the birds make their nests: [as for] the stork, the fir trees [are] her house.
18 Dei høge fjelli er for steinbukkarne, bergskortorne er til livd for fjell-grevlingarne.
The high hills [are] a refuge for the wild goats; [and] the rocks for the conies.
19 Han gjorde månen til tidarmerke; soli kjenner si nedgangstid.
He appointed the moon for seasons: the sun knoweth his going down.
20 Du sender myrker, og det vert natt, då krek alle villdyr i skogen fram.
Thou makest darkness, and it is night: wherein all the beasts of the forest do creep [forth].
21 Dei unge løvor burar etter ran, og dei krev si føda av Gud.
The young lions roar after their prey, and seek their meat from God.
22 Soli gjeng upp, då dreg dei seg heim og legg seg inn i sine bol.
The sun ariseth, they gather themselves together, and lay them down in their dens.
23 Menneskja gjeng ut til si gjerning, til sitt arbeid alt til kvelds.
Man goeth forth unto his work and to his labour until the evening.
24 Kor mange dine gjerningar er, Herre! Du gjorde deim alle med visdom, jordi er full av det du hev skapt.
O LORD, how manifold are thy works! in wisdom hast thou made them all: the earth is full of thy riches.
25 Sjå havet, det store og vide! Der krek det i uteljande mengd av dyr både små og store.
[So is] this great and wide sea, wherein [are] things creeping innumerable, both small and great beasts.
26 Der gjeng skipi, Livjatan som du hev laga til å leika seg der.
There go the ships: [there is] that leviathan, [whom] thou hast made to play therein.
27 Alle ventar dei på deg, at du skal gjeva deim føda i si tid.
These wait all upon thee; that thou mayest give [them] their meat in due season.
28 Du gjev deim, dei sankar, du let upp handi, dei vert metta med godt.
[That] thou givest them they gather: thou openest thine hand, they are filled with good.
29 Du løyner ditt andlit, dei vert forskræmde, du tek burt deira ande, dei døyr og dei vender attende til dusti si.
Thou hidest thy face, they are troubled: thou takest away their breath, they die, and return to their dust.
30 Du sender ut din ande, dei vert skapte, du nyar upp att skapnaden åt jordi.
Thou sendest forth thy spirit, they are created: and thou renewest the face of the earth.
31 Herrens æra vare æveleg, Herren glede seg i sine gjerningar!
The glory of the LORD shall endure for ever: the LORD shall rejoice in his works.
32 Han som skodar på jordi og ho skjelv, han som rører fjelli og dei ryk.
He looketh on the earth, and it trembleth: he toucheth the hills, and they smoke.
33 Eg vil syngja for Herren so lenge eg liver, eg vil lovsyngja min Gud so lenge eg er til.
I will sing unto the LORD as long as I live: I will sing praise to my God while I have my being.
34 Gjev min tale kunde tekkjast honom! Eg vil gleda meg i Herren.
My meditation of him shall be sweet: I will be glad in the LORD.
35 Gjev syndarar måtte kverva burt frå jordi, og ugudlege ikkje lenger finnast! Lova Herren, mi sjæl! Halleluja, lova Herren.
Let the sinners be consumed out of the earth, and let the wicked be no more. Bless thou the LORD, O my soul. Praise ye the LORD.
