Salmenes 102
1 Bøn av ein arming, når han vanmegtast og let sitt klagemål strøyma fram for Herren. Herre, høyr mi bøn, og lat mitt rop koma fram til deg!
A Prayer of the afflicted when he is feeble, and before Jehovah poureth out his plaint. O Jehovah, hear my prayer, yea, my cry to Thee cometh.
2 Løyn ikkje ditt andlit for meg den dagen eg er i naud! Bøyg ditt øyra til meg! Den dagen eg ropar, svara meg snart!
Hide not Thou Thy face from me, In a day of mine adversity, Incline unto me Thine ear, In the day I call, haste, answer me.
3 For dagarne mine hev fare burt som ein røyk, og mine bein er som glødde i eld.
For consumed in smoke have been my days, And my bones as a fire-brand have burned.
4 Mitt hjarta er solstukke og visnar som gras, for eg hev gløymt å eta brødet mitt.
Smitten as the herb, and withered, is my heart, For I have forgotten to eat my bread.
5 For mi høgmælte stynjing heng beini fast ved kjøtet mitt.
From the voice of my sighing Hath my bone cleaved to my flesh.
6 Eg likjest pelikanen i øydemarki, eg er som ula på aude stader.
I have been like to a pelican of the wilderness, I have been as an owl of the dry places.
7 Eg lyt vaka og vera som ein einsleg fugl på taket.
I have watched, and I am As a bird alone on the roof.
8 Heile dagen spottar mine fiendar meg, dei som reint er ville mot meg, sver ved meg.
All the day mine enemies reproached me, Those mad at me have sworn against me.
9 For eg et oska som brød, og drykken min blandar eg med gråt
Because ashes as bread I have eaten, And my drink with weeping have mingled,
10 for din vreide og din harm skuld, for du hev teke meg upp og kasta meg burt.
From Thine indignation and Thy wrath, For Thou hast lifted me up, And dost cast me down.
11 Mine dagar er som ein skugge når han lengjest, og eg visnar som gras.
My days as a shadow [are] stretched out, And I — as the herb I am withered.
12 Men du, Herre, sit i all æva, og ditt minne varer frå ætt til ætt.
And Thou, O Jehovah, to the age abidest, And Thy memorial to all generations.
13 Du vil standa upp, du vil miskunna Sion, for det er tid til å vera nådig mot henne, ja, timen er komen.
Thou — Thou risest — Thou pitiest Zion, For the time to favour her, For the appointed time hath come.
14 For dine tenarar hev godhug for steinarne hennar, og dei ynkast yver hennar grus.
For Thy servants have been pleased with her stones, And her dust they favour.
15 Og heidningar skal ottast Herrens namn, og alle kongar på jordi di æra.
And nations fear the name of Jehovah, And all kings of the earth Thine honour,
16 For Herren hev bygt upp att Sion, han hev synt seg i si æra;
For Jehovah hath builded Zion, He hath been seen in His honour,
17 han hev vendt seg til bøni frå dei hjelpelause, og han hev ikkje vanvyrdt deira bøn.
He turned unto the prayer of the destitute, And He hath not despised their prayer.
18 Dette skal verta uppskrive for den komande ætti, og det folket som vert skapt, skal lova Herren,
This is written for a later generation, And the people created do praise Jah.
19 for han hev set ned frå si heilage høgd, Herren hev frå himmelen skoda på jordi
For He hath looked From the high place of His sanctuary. Jehovah from heaven unto earth looked attentively,
20 og vil høyra sukken frå den bundne og løysa ut daudens born,
To hear the groan of the prisoner, To loose sons of death,
21 so dei i Sion skal forkynna Herrens namn og hans pris i Jerusalem,
To declare in Zion the name of Jehovah, And His praise in Jerusalem,
22 når folkeslag kjem i hop og kongerike til å tena Herren.
In the peoples being gathered together, And the kingdoms — to serve Jehovah.
23 Han hev bøygt mi kraft på vegen, han hev korta av mine dagar.
He hath humbled in the way my power, He hath shortened my days.
24 Eg segjer: Min Gud, tak meg ikkje burt midt i mine dagar! Frå ætt til ætt varer dine år.
I say, 'My God, take me not up in the midst of my days,' Through all generations [are] Thine years.
25 Fordom grunnfeste du jordi, og himmelen er verk av dine hender.
Beforetime the earth Thou didst found, And the work of Thy hands [are] the heavens.
26 Dei skal forgangast, men du stend; alle skal dei eldast som eit klæde, som ein klædnad skifter du deim, og dei vert umskifte;
They — They perish, and Thou remainest, And all of them as a garment become old, As clothing Thou changest them, And they are changed.
27 men du er den same, og dine år tek aldri ende.
And Thou [art] the same, and Thine years are not finished.
28 Borni åt dine tenarar skal bu i ro, og deira avkjøme skal standa trygt for di åsyn.
The sons of Thy servants do continue, And their seed before Thee is established!
