Salmenes 10
1 Herre, kvi stend du so langt undan, held deg løynd dei tider me er i trengd?
Perché, Signore, stai lontano, nel tempo dell'angoscia ti nascondi?
2 Ved ovmodet hjå dei ugudlege illhugast den arme; lat deim vert fanga i dei meinråder dei hev tenkt upp!
Il misero soccombe all'orgoglio dell'empio e cade nelle insidie tramate.
3 For den ugudlege rosar det hans sjæl lyster, og den vinnekjære byd farvel og spottar Herren.
L'empio si vanta delle sue brame, l'avaro maledice, disprezza Dio.
4 Den ugudlege set nosi høgt og segjer: «Han heimsøkjer ikkje. Det er ingen Gud til!» det er alle hans tankar.
L'empio insolente disprezza il Signore: «Dio non se ne cura: Dio non esiste»; questo è il suo pensiero.
5 Hans vegar lukkast alle tider; langt burte frå honom i det høge er dine domar; alle sine motstandarar - deim blæs han åt.
Le sue imprese riescono sempre. Son troppo in alto per lui i tuoi giudizi: disprezza tutti i suoi avversari.
6 Han segjer i sitt hjarta: «Eg skal ikkje verta rikka, frå ættled til ættled kjem eg ikkje i ulukka.»
Egli pensa: «Non sarò mai scosso, vivrò sempre senza sventure».
7 Hans munn er full av forbanning og av svik og vald; under hans tunga er tjon og ulukka.
Di spergiuri, di frodi e d'inganni ha piena la bocca, sotto la sua lingua sono iniquità e sopruso.
8 Han ligg på lur ved gardarne, på løynlege stader myrder han den uskuldige, hans augo spæjar etter den verjelause.
Sta in agguato dietro le siepi, dai nascondigli uccide l'innocente.
9 Han lurer i løyne som løva i si kjørr, han lurer etter å gripa den arme; han grip den arme, med di han dreg honom i sitt garn.
I suoi occhi spiano l'infelice, sta in agguato nell'ombra come un leone nel covo. Sta in agguato per ghermire il misero, ghermisce il misero attirandolo nella rete.
10 Han luter seg, duvar seg ned, og dei verjelause fell for hans sterke klør.
Infierisce di colpo sull'oppresso, cadono gl'infelici sotto la sua violenza.
11 Han segjer i sitt hjarta: «Gud hev gløymt det, han hev løynt sitt andlit, han ser det aldri.»
Egli pensa: «Dio dimentica, nasconde il volto, non vede più nulla».
12 Statt upp, Herre! Gud, lyft upp di hand, gløym ikkje dei arme!
Sorgi, Signore, alza la tua mano, non dimenticare i miseri.
13 Kvi skal den ugudlege vanvyrda Gud og segja i sitt hjarta: «Du heimsøkjer ikkje?»
Perché l'empio disprezza Dio e pensa: «Non ne chiederà conto»?
14 Du hev set det; for du skodar naud og hjartesorg til å leggja deim i di hand; til deg yvergjev den verjelause si sak, du er ein hjelpar for dei farlause.
Eppure tu vedi l'affanno e il dolore, tutto tu guardi e prendi nelle tue mani. A te si abbandona il misero, dell'orfano tu sei il sostegno. Spezza il braccio dell'empio e del malvagio;
15 Slå armen sund på den ugudlege, og den vonde - heimsøk hans gudløysa, so du ikkje finn honom meir!
Punisci il suo peccato e più non lo trovi.
16 Herren er konge æveleg og alltid heidningarne er øydde ut or hans land.
Il Signore è re in eterno, per sempre: dalla sua terra sono scomparse le genti.
17 Herre, du hev høyrt ynskjet frå dei arme, du styrkjer deira hjarta, du vender øyra ditt til,
Tu accogli, Signore, il desiderio dei miseri, rafforzi i loro cuori, porgi l'orecchio
18 so du gjev den farlause og nedtyngde sin rett. Ikkje lenger skal menneskjet som er av jordi halda fram med å skræma.
per far giustizia all'orfano e all'oppresso; e non incuta più terrore l'uomo fatto di terra.
