Salmenes 10
1 Herre, kvi stend du so langt undan, held deg løynd dei tider me er i trengd?
Wherefore, O Lord, standest thou afar off? hidest thyself in times of distress?
2 Ved ovmodet hjå dei ugudlege illhugast den arme; lat deim vert fanga i dei meinråder dei hev tenkt upp!
In the pride of the wicked doth he hotly pursue the poor: they are seized through the plans that those have devised.
3 For den ugudlege rosar det hans sjæl lyster, og den vinnekjære byd farvel og spottar Herren.
For the wicked boasteth of the longing of his soul, and the robber blesseth himself when he hath despised the Lord.
4 Den ugudlege set nosi høgt og segjer: «Han heimsøkjer ikkje. Det er ingen Gud til!» det er alle hans tankar.
The wicked, according to the pride of his wrathfulness, [saith, ] He will not require, There is no God [in] all his plans.
5 Hans vegar lukkast alle tider; langt burte frå honom i det høge er dine domar; alle sine motstandarar - deim blæs han åt.
Prosperous are his ways at all times; far in the height [remain] thy punishments away from him: all his assailants—he puffeth at them.
6 Han segjer i sitt hjarta: «Eg skal ikkje verta rikka, frå ættled til ættled kjem eg ikkje i ulukka.»
He saith in his heart, I shall not be moved; I shall be for many generations, and without adversity.
7 Hans munn er full av forbanning og av svik og vald; under hans tunga er tjon og ulukka.
Of the false oaths is his mouth full, and deceit and fraud: under his tongue is mischief and wickedness.
8 Han ligg på lur ved gardarne, på løynlege stader myrder han den uskuldige, hans augo spæjar etter den verjelause.
He sitteth in the lurking-places of the villages; in the secret places doth he murder the innocent: his eyes search for the unfortunate.
9 Han lurer i løyne som løva i si kjørr, han lurer etter å gripa den arme; han grip den arme, med di han dreg honom i sitt garn.
He lieth in wait in a secret place like a lion in his den; he lieth in wait to snatch up the poor: he snatcheth up the poor, as they draweth him into his net.
10 Han luter seg, duvar seg ned, og dei verjelause fell for hans sterke klør.
He croucheth, he bendeth himself, and the unfortunate fall through his might.
11 Han segjer i sitt hjarta: «Gud hev gløymt det, han hev løynt sitt andlit, han ser det aldri.»
He saith in his heart, God hath forgotten; he hath hidden his face; he will never see it.
12 Statt upp, Herre! Gud, lyft upp di hand, gløym ikkje dei arme!
Arise, O Lord; O God, lift up thy hand: forget not the afflicted.
13 Kvi skal den ugudlege vanvyrda Gud og segja i sitt hjarta: «Du heimsøkjer ikkje?»
For what doth the wicked despise God? [why] doth he say in his heart, Thou wilt not require it?
14 Du hev set det; for du skodar naud og hjartesorg til å leggja deim i di hand; til deg yvergjev den verjelause si sak, du er ein hjelpar for dei farlause.
Thou hast seen it: for thou beholdest mischief and despiteful acts, to requite it with thy hand: unto thee the unfortunate committeth himself; unto the fatherless hast thou [ever] been a helper.
15 Slå armen sund på den ugudlege, og den vonde - heimsøk hans gudløysa, so du ikkje finn honom meir!
Break thou the arm of the wicked; and of the bad man—thou wilt inquire for his wickedness [till] thou find none.
16 Herren er konge æveleg og alltid heidningarne er øydde ut or hans land.
The Lord is King for ever and ever: nations are perished out of his land.
17 Herre, du hev høyrt ynskjet frå dei arme, du styrkjer deira hjarta, du vender øyra ditt til,
The longing of the afflicted dost thou hear, O Lord! thou wilt strengthen their heart, thou wilt cause thy ear to listen:
18 so du gjev den farlause og nedtyngde sin rett. Ikkje lenger skal menneskjet som er av jordi halda fram med å skræma.
To judge the fatherless and the oppressed, that not farther more shall be arrogant the mortal from the earth.
