Salmenes 10
1 Herre, kvi stend du so langt undan, held deg løynd dei tider me er i trengd?
Why, O Lord, hast thou retired afar off? why dost thou slight us in our wants, in the time of trouble?
2 Ved ovmodet hjå dei ugudlege illhugast den arme; lat deim vert fanga i dei meinråder dei hev tenkt upp!
Whilst the wicked man is proud, the poor is set on fire: they are caught in the counsels which they devise.
3 For den ugudlege rosar det hans sjæl lyster, og den vinnekjære byd farvel og spottar Herren.
For the sinner is praised in the desires of his soul: and the unjust man is blessed.
4 Den ugudlege set nosi høgt og segjer: «Han heimsøkjer ikkje. Det er ingen Gud til!» det er alle hans tankar.
The sinner hath provoked the Lord according to the multitude of his wrath he will not seek him:
5 Hans vegar lukkast alle tider; langt burte frå honom i det høge er dine domar; alle sine motstandarar - deim blæs han åt.
God is not before his eyes: his ways are filthy at all times. Thy judgments are removed from his sight: he shall rule over all his enemies.
6 Han segjer i sitt hjarta: «Eg skal ikkje verta rikka, frå ættled til ættled kjem eg ikkje i ulukka.»
For he hath said in his heart: I shall not be moved from generation to generation, and shall be without evil.
7 Hans munn er full av forbanning og av svik og vald; under hans tunga er tjon og ulukka.
His mouth is full of cursing, and of bitterness, and of deceit: under his tongue are labour and sorrow.
8 Han ligg på lur ved gardarne, på løynlege stader myrder han den uskuldige, hans augo spæjar etter den verjelause.
He sitteth in ambush with the rich in private places, that he may kill the innocent.
9 Han lurer i løyne som løva i si kjørr, han lurer etter å gripa den arme; han grip den arme, med di han dreg honom i sitt garn.
His eyes are upon the poor man: He lieth in wait in secret like a lion in his den. He lieth in ambush that he may catch the poor man: to catch the poor, whilst he draweth him to him.
10 Han luter seg, duvar seg ned, og dei verjelause fell for hans sterke klør.
In his net he will bring him down, he will crouch and fall, when he shall have power over the poor.
11 Han segjer i sitt hjarta: «Gud hev gløymt det, han hev løynt sitt andlit, han ser det aldri.»
For he hath said in his heart: God hath forgotten, he hath turned away his face not to see to the end.
12 Statt upp, Herre! Gud, lyft upp di hand, gløym ikkje dei arme!
Arise, O Lord God, let thy hand be exalted: forget not the poor.
13 Kvi skal den ugudlege vanvyrda Gud og segja i sitt hjarta: «Du heimsøkjer ikkje?»
Wherefore hath the wicked provoked God? for he hath said in his heart: He will not require it.
14 Du hev set det; for du skodar naud og hjartesorg til å leggja deim i di hand; til deg yvergjev den verjelause si sak, du er ein hjelpar for dei farlause.
Thou seest it, for thou considerest labour and sorrow: that thou mayst deliver them into thy hands. To thee is the poor man left: thou wilt be a helper to the orphan.
15 Slå armen sund på den ugudlege, og den vonde - heimsøk hans gudløysa, so du ikkje finn honom meir!
Break thou the arm of the sinner and of the malignant: his sin shall be sought, and shall not be found.
16 Herren er konge æveleg og alltid heidningarne er øydde ut or hans land.
The Lord shall reign to eternity, yea, for ever and ever: ye Gentiles shall perish from his land.
17 Herre, du hev høyrt ynskjet frå dei arme, du styrkjer deira hjarta, du vender øyra ditt til,
The Lord hath heard the desire of the poor: thy ear hath heard the preparation of their heart.
18 so du gjev den farlause og nedtyngde sin rett. Ikkje lenger skal menneskjet som er av jordi halda fram med å skræma.
To judge for the fatherless and for the humble, that man may no more presume to magnify himself upon earth.
