Salmenes 10
1 Herre, kvi stend du so langt undan, held deg løynd dei tider me er i trengd?
Why, Jehovah, standest thou afar off? [Why] hidest thou thyself in times of distress?
2 Ved ovmodet hjå dei ugudlege illhugast den arme; lat deim vert fanga i dei meinråder dei hev tenkt upp!
The wicked, in his pride, doth hotly pursue the afflicted. They shall be taken in the devices that they have imagined.
3 For den ugudlege rosar det hans sjæl lyster, og den vinnekjære byd farvel og spottar Herren.
For the wicked boasteth of his soul's desire, and he blesseth the covetous; he contemneth Jehovah.
4 Den ugudlege set nosi høgt og segjer: «Han heimsøkjer ikkje. Det er ingen Gud til!» det er alle hans tankar.
The wicked [saith], in the haughtiness of his countenance, He doth not search out: all his thoughts are, There is no God!
5 Hans vegar lukkast alle tider; langt burte frå honom i det høge er dine domar; alle sine motstandarar - deim blæs han åt.
His ways always succeed; thy judgments are far above out of his sight; [as for] all his adversaries, he puffeth at them.
6 Han segjer i sitt hjarta: «Eg skal ikkje verta rikka, frå ættled til ættled kjem eg ikkje i ulukka.»
He saith in his heart, I shall not be moved; from generation to generation I shall be in no adversity.
7 Hans munn er full av forbanning og av svik og vald; under hans tunga er tjon og ulukka.
His mouth is full of cursing, and deceit, and oppression; under his tongue is mischief and iniquity.
8 Han ligg på lur ved gardarne, på løynlege stader myrder han den uskuldige, hans augo spæjar etter den verjelause.
He sitteth in the lurking-places of the villages; in the secret places doth he slay the innocent: his eyes watch for the wretched.
9 Han lurer i løyne som løva i si kjørr, han lurer etter å gripa den arme; han grip den arme, med di han dreg honom i sitt garn.
He lieth in wait secretly, like a lion in his thicket; he lieth in wait to catch the afflicted: he doth catch the afflicted, drawing him into his net.
10 Han luter seg, duvar seg ned, og dei verjelause fell for hans sterke klør.
He croucheth, he boweth down, that the wretched may fall by his strong ones.
11 Han segjer i sitt hjarta: «Gud hev gløymt det, han hev løynt sitt andlit, han ser det aldri.»
He saith in his heart, God hath forgotten, he hideth his face, he will never see [it].
12 Statt upp, Herre! Gud, lyft upp di hand, gløym ikkje dei arme!
Arise, Jehovah; O God, lift up thy hand: forget not the afflicted.
13 Kvi skal den ugudlege vanvyrda Gud og segja i sitt hjarta: «Du heimsøkjer ikkje?»
Wherefore doth the wicked contemn God? He hath said in his heart, Thou wilt not require [it].
14 Du hev set det; for du skodar naud og hjartesorg til å leggja deim i di hand; til deg yvergjev den verjelause si sak, du er ein hjelpar for dei farlause.
Thou hast seen [it], for thou thyself beholdest trouble and vexation, to requite by thy hand. The wretched committeth himself unto thee; thou hast been the helper of the fatherless.
15 Slå armen sund på den ugudlege, og den vonde - heimsøk hans gudløysa, so du ikkje finn honom meir!
Break thou the arm of the wicked, and as for the evil man, seek out his wickedness [till] thou find none.
16 Herren er konge æveleg og alltid heidningarne er øydde ut or hans land.
Jehovah is King for ever and ever: the nations have perished out of his land.
17 Herre, du hev høyrt ynskjet frå dei arme, du styrkjer deira hjarta, du vender øyra ditt til,
Jehovah, thou hast heard the desire of the meek, thou hast established their heart: thou causest thine ear to hear,
18 so du gjev den farlause og nedtyngde sin rett. Ikkje lenger skal menneskjet som er av jordi halda fram med å skræma.
To do justice to the fatherless and the oppressed one, that the man of the earth may terrify no more.
