Salomos Ordsprog 1
1 Ordtøke av Salomo, son til David, konge yver Israel.
Haenawk loe Israel siangpahrang, David capa, Solomon ih palungha lok ah oh;
2 Av deim kann ein læra visdom og age og skyna vituge ord.
palungha lok mah palunghahaih, thuitaekhaih hoi kathuk lokhlongnawk panoekhaih to na paek tih;
3 Og få age so ein vert klok, rettferd og rett og rettvisa.
thuitaek thaihaih, katoeng ah lokcaekhaih, kangvan ah lok takroekhaih to na hnu tih;
4 Dei kann gjeva dei urøynde klokskap, ungdomen kunnskap og ettertanke -
kami rumramnawk khaeah palunghahaih to paek ueloe, thendoeng mah panoekhaih hoi poek thaihaih to tawn tih.
5 so den vise kann høyra og auka sin lærdom og den vituge verta rådklok.
Palungha kami loe lok tahngai ueloe, panoekhaih to pung tih; panoekhaih tawn kami loe palungha kami mah thuih ih lok to talawk tih;
6 Dei gjev skyn på ordtak og myrke ord, ord frå dei vise og gåtorne deira.
palungha lok hoi patahhaih loknawk, palungha kami mah thuih ih palunghahaih lok hoi kathuk loknawk to panoek thai hanah,
7 Otte for Herren er upphav til kunnskap, uvitingar vanvyrder visdom og age.
Sithaw zithaih loe palunghahaih takung ah oh; toe amthu mah loe palunghahaih hoi thuitaekhaih to patoek.
8 Høyr etter, son min, når far din deg agar, og kasta’kje frå deg det mor di deg lærer!
Ka capa, nam pa thuitaekhaih lok to tahngaih loe, nam no mah patukhaih to pahnawt sut hmah.
9 For det er ein yndeleg krans for ditt hovud, og kjedor kring halsen din.
To tiah thuitaekhaih hoi patukhaih loe na lu hanah apawk lumuek baktih, na tahnong hanah bungmu ah om tih.
10 Son min, når syndarar lokkar deg, samtykk ikkje!
Ka capa, kami zaenawk mah na zoek cadoeh, nihcae ih lok to tahngai hmah.
11 Um dei segjer: «Kom med oss! Me vil lura etter blod, setja fella for den skuldlause utan grunn;
Nihcae mah, Kaicae hnuk ah na bang ah, kami athii palong hanah zing si loe, zaehaih tawn ai kaminawk to angang si;
nihcae to taprong baktih, tangqom thungah caeh kaminawk baktiah, kahing ah paaeh boih si; (Sheol h7585)
13 Me vinna oss alle slag skattar, og fyller husi våre med rov;
to tiah nahaeloe atho kana hmuenmae to a hnu o ueloe, aicae ih im doeh minawk khae hoi lomh ih hmuenmae hoiah koi tih;
14 du skal få lutskifte saman med oss, alle skal me ha same pungen.» -
kaicae hoi nawnto taham khethaih phoisa to va ah; a hnuk o ih phoisa doeh kangvan ah amzet si, tiah na naa o cadoeh,
15 Son min, gakk ikkje då på vegen med deim, haldt foten din burte frå deira stig!
ka capa, nihcae hnukah bang hmah; nihcae caehhaih loklam ah caeh hmah:
16 For føterne deira spring til vondt og er snøgge til å renna ut blod.
nihcae loe zaehaih sak hanah cawnh o moe, athii palong hanah angtawt rang o.
17 Men fåfengt breier dei netet for augo på alle fuglar.
Tavaa mah hnuk naah palok payang nahaeloe tih atho maw om tih!
18 Dei lurer på sitt eige blod og set eit garn for sitt eige liv.
To baktih kaminawk loe angmacae athii long hanah zing o moe, angmacae hinghaih lak han ih ni angang o!
19 So gjeng det kvar som riv til seg med ran, det drep sin eigen herre.
Amsoem ai ah hmuen hak koeh hmoek kaminawk boih loe, hnukkhuem ah angmacae hinghaih to ni a lak o.
20 Vismøyi ropar på gata og lyfter si røyst på torgi.
Palunghahaih loe tasa bangah hangh moe, loklamnawk ah tha hoiah a hangh;
21 På gatehyrna preikar ho midt i ståket, i porthallar og kring i byen ho talar:
kami angpophaih ahmuennawk hoi vangpui khongkhanawk ah a hangh; vangpui thungah a hang ih loknawk loe,
22 «Kor lenge vil de fåkunnige elska fåkunna, og kor lenge vil spottarar ha hug til spott, og dårar hata kunnskap?
nangcae kami rumramnawk, khosak rumramhaih to nasetto maw na palung o han vop? Nangcae loe minawk mah pahnuithuihaih to na koeh o, amthu kaminawk loe palunghahaih to nasetto maw hnuma o vop tih?
23 Snu dykk hit når eg refser! So skal åndi mi fløyma for dykk, og eg skal kunngjera dykk mine ord.
Kang thuitaek o haih lok hae tahngai oh loe, amlaem oh; khenah, ka muithla nangcae nuiah ka kraih moe, ka thuih ih loknawk to kang panoek o sak han.
24 Eg ropa og de vilde ikkje høyra, og ingen agta på at eg rette ut handi,
Kang kawk o naah, nang maak o; ka ban payangh naah, tidoeh nang sah o ai;
25 De brydde dykk ei um all mi råd, og ansa ikkje mitt refsings ord,
kang thuih ih lok to tidoeh na sah o ai moe, kang thuitaek o haih lok doeh na tahngai o ai pongah,
26 So skal eg då læ når de ulukka fær, eg skal spotta når det som de ræddast kjem,
raihaih na tongh o naah kang pahnuih thuih moe, zithaih na tongh o naah,
27 når det de ræddast kjem som eit uver, og uferdi dykkar fer hit som ein storm, når trengsla og naud kjem på dykk.
na nuiah raihaih mah takhi sae baktiah phak moe, amrohaih mah takhi kamhae baktiah angzoh thuih naah, palungsethaih hoi raihaih mah na nuiah krak thuih naah doeh kang pahnui o thuih toeng han:
28 Då vil eg ikkje svara når de ropar på meg, dei skal naudleita etter meg, men ikkje finna meg.
Kai nang kawk o naah, kang pathim o mak ai; nihcae mah kai to pakrong o tih, toe na hnu o mak ai.
29 Av di dei hata kunnskap og forsmådde otte for Herren,
Nihcae loe palunghahaih to hnukma o, Angraeng zithaih to qoi o ai.
30 ikkje lydde på mi råd, vanyrde all mi påminning,
Ka thuih ih lok to nihcae mah tahngai o ai, ka zoehhaih loknawk boih doeh patoek o.
31 skal dei eta frukt av si åtferd og verta mette av sine råder.
To pongah nihcae mah a caeh o haih loklam ih athaih to caa o ueloe, sak han a poek o ih hmuen hoiah koi o tih.
32 For einvisa drep dei einfaldne, og tryggleiken dårarne tyner.
Poekhaih tawn ai kaminawk loe loklam amkhraeng o moe, duek o; amthu kaminawk khosakhoihaih loe angmacae amrohaih ah oh.
33 Men den bur trygt, som høyrer på meg, verna um ulukke-rædsla.»
Toe ka lok tahngai kami loe ngancuem ueloe, kasae zithaih om ai ah monghaih hoiah khosah tih.
