Salomos Ordsprog 9
1 Visdomsmøyi hev bygt seg hus, hev hogge til sine stolpar sju.
Kuo langa ʻe he poto ʻa hono fale, pea kuo ne tā mai ʻa hono pou ʻe fitu.
2 Ho hev slagta sitt slagt og blanda sin vin og attåt duka sitt bord.
Kuo ne tāmateʻi ʻene fanga manu; kuo ne huʻi ʻene uaine; kuo ne teuteu foki hono keinangaʻanga.
3 Sine ternor hev ho sendt ut, og ropar ovan frå haugarne i byen:
Kuo ne fekau atu ʻene kau kaunanga; ʻoku kalanga ia mei he ngaahi potu māʻolunga ʻoe kolo,
4 «Den som er fåkunnig, vende seg hit!» Til den vitlause segjer ho:
“Ko hai ia ʻoku taʻepoto ke afe mai ia ki heni:” pea ʻoku lea ia, ʻo pehē, kiate ia ʻoku taʻeʻilo,
5 «Kom, og et av mitt brød og drikk av den vin eg hev blanda!»
“Haʻu, ʻo kai ʻi heʻeku mā, ʻo inu ʻi he uaine kuo u huʻi ʻeau.
6 Lat fåkunna fara so de kann liva og vandra på vegen til vit!
Liaki ʻae kau vale, ka ke moʻui; pea ke ʻalu ʻi he hala ʻoe faʻa ʻilo.”
7 Den som refser ein spottar, fær skam yver seg, den som lastar ein gudlaus, fær seg ein flekk.
Ko ia ʻoku valoki ki he tangata manuki ʻoku fakamā ai ia: pea ʻoku pani ʻuli ia ʻaia ʻoku ne valokiʻi ʻae tangata angakovi.
8 Lasta’kje spottaren, han vil hata deg! Lasta den vise, han vil elska deg!
ʻOua naʻa valoki ki he tangata manuki, telia naʻa ne fehiʻa kiate koe: takitalaʻi ʻae tangata poto, pea ʻe ʻofa ai ia kiate koe.
9 Gjev ein vismann, so aukar hans visdom, lær ein rettferdig, so lærar han meir.
ʻAko ki he tangata poto, pea ʻe ʻāsili ai ʻene poto: akonakiʻi ʻae angatonu, pea ʻe tupulekina ai ʻa ʻene ʻilo.
10 Otte for Herren er upphav til visdom, og vit er å kjenna den Heilage.
Ko e manavahē kia Sihova ko e kamataʻanga ia ʻoe poto: pea ko e ʻilo ʻoe māʻoniʻoni ko e fakakaukau poto ia.
11 «For ved meg dine dagar skal aukast, og fleire livs-år fær du.»
He ko e meʻa ʻiate au ʻe fakalahi ho ngaahi ʻaho, pea ʻe fakalahi mo e taʻu ʻo hoʻo moʻui.
12 Er du vis, so gagnar det deg sjølv, spottar du, so lyt du bera det åleine.
Kapau ko e poto koe, ʻoku ke poto pe maʻau: ka ke ka taukae, ko koe pe te ke ongoʻi ia.
13 Fru dårskap fer med ståk, fåkunnig som ho er og ingen ting veit.
ʻOku faʻa longoaʻa ʻae fefine vale: ʻoku taʻepoto ia, ʻoku ʻikai te ne ʻilo ha meʻa.
14 Ho sit attmed husdøri si, på ein stol høgt uppe i byen,
He ʻoku nofo ia ʻi he matapā ʻo hono fale, ʻi he hekaʻanga ʻi he ngaahi potu māʻolunga ʻoe kolo,
15 og bed inn dei som ferdast på vegen, som gjeng sine stigar beint fram:
Ke ui ki he kakai fononga, ʻakinautolu ʻoku ʻalu totonu atu ʻi honau hala:
16 «Den som er fåkunnig, vende seg hit!» Ja, til den vitlause segjer ho:
“Ko hai ia ʻoku taʻepoto, ke afe mai ia ki heni:” pea ʻoku ne lea, ʻo pehē kiate ia, ʻoku taʻeʻilo,
17 «Stole vatn er søtt, og ljuvlegt er løyn-ete brød.»
“ko e vai ʻoku kaihaʻasi ʻoku melie ia, pea ʻoku ifoifo lelei ʻae mā ʻoku kai fakafufū.”
