Salomos Ordsprog 9
1 Visdomsmøyi hev bygt seg hus, hev hogge til sine stolpar sju.
Sapientia ædificavit sibi domum: excidit columnas septem.
2 Ho hev slagta sitt slagt og blanda sin vin og attåt duka sitt bord.
Immolavit victimas suas, miscuit vinum, et proposuit mensam suam.
3 Sine ternor hev ho sendt ut, og ropar ovan frå haugarne i byen:
Misit ancillas suas ut vocarent ad arcem et ad mœnia civitatis.
4 «Den som er fåkunnig, vende seg hit!» Til den vitlause segjer ho:
Si quis est parvulus, veniat ad me. Et insipientibus locuta est:
5 «Kom, og et av mitt brød og drikk av den vin eg hev blanda!»
Venite, comedite panem meum, et bibite vinum quod miscui vobis.
6 Lat fåkunna fara so de kann liva og vandra på vegen til vit!
Relinquite infantiam, et vivite, et ambulate per vias prudentiæ.
7 Den som refser ein spottar, fær skam yver seg, den som lastar ein gudlaus, fær seg ein flekk.
Qui erudit derisorem, ipse injuriam sibi facit, et qui arguit impium, sibi maculam generat.
8 Lasta’kje spottaren, han vil hata deg! Lasta den vise, han vil elska deg!
Noli arguere derisorem, ne oderit te: argue sapientem, et diliget te.
9 Gjev ein vismann, so aukar hans visdom, lær ein rettferdig, so lærar han meir.
Da sapienti occasionem, et addetur ei sapientia; doce justum, et festinabit accipere.
10 Otte for Herren er upphav til visdom, og vit er å kjenna den Heilage.
Principium sapientiæ timor Domini, et scientia sanctorum prudentia.
11 «For ved meg dine dagar skal aukast, og fleire livs-år fær du.»
Per me enim multiplicabuntur dies tui, et addentur tibi anni vitæ.
12 Er du vis, so gagnar det deg sjølv, spottar du, so lyt du bera det åleine.
Si sapiens fueris, tibimetipsi eris; si autem illusor, solus portabis malum.
13 Fru dårskap fer med ståk, fåkunnig som ho er og ingen ting veit.
Mulier stulta et clamosa, plenaque illecebris, et nihil omnino sciens,
14 Ho sit attmed husdøri si, på ein stol høgt uppe i byen,
sedit in foribus domus suæ, super sellam in excelso urbis loco,
15 og bed inn dei som ferdast på vegen, som gjeng sine stigar beint fram:
ut vocaret transeuntes per viam, et pergentes itinere suo:
16 «Den som er fåkunnig, vende seg hit!» Ja, til den vitlause segjer ho:
Qui est parvulus declinet ad me. Et vecordi locuta est:
17 «Stole vatn er søtt, og ljuvlegt er løyn-ete brød.»
Aquæ furtivæ dulciores sunt, et panis absconditus suavior.
