Salomos Ordsprog 9
1 Visdomsmøyi hev bygt seg hus, hev hogge til sine stolpar sju.
Wisdom bildide an hous to him silf; he hewide out seuene pileris,
2 Ho hev slagta sitt slagt og blanda sin vin og attåt duka sitt bord.
he offride his slayn sacrifices, he medlide wijn, and settide forth his table.
3 Sine ternor hev ho sendt ut, og ropar ovan frå haugarne i byen:
He sente hise handmaides, that thei schulden clepe to the tour; and to the wallis of the citee.
4 «Den som er fåkunnig, vende seg hit!» Til den vitlause segjer ho:
If ony man is litil; come he to me. And wisdom spak to vnwise men,
5 «Kom, og et av mitt brød og drikk av den vin eg hev blanda!»
Come ye, ete ye my breed; and drynke ye the wiyn, which Y haue medlid to you.
6 Lat fåkunna fara so de kann liva og vandra på vegen til vit!
Forsake ye yong childhed, and lyue ye; and go ye bi the weyes of prudence.
7 Den som refser ein spottar, fær skam yver seg, den som lastar ein gudlaus, fær seg ein flekk.
He that techith a scornere, doith wrong to him silf; and he that vndirnymmeth a wickid man, gendrith a wem to him silf.
8 Lasta’kje spottaren, han vil hata deg! Lasta den vise, han vil elska deg!
Nile thou vndirnyme a scornere; lest he hate thee. Vndirnyme thou a wise man; and he schal loue thee.
9 Gjev ein vismann, so aukar hans visdom, lær ein rettferdig, so lærar han meir.
Yyue thou occasioun to a wise man; and wisdom schal be encreessid to hym. Teche thou a iust man; and he schal haste to take.
10 Otte for Herren er upphav til visdom, og vit er å kjenna den Heilage.
The bigynnyng of wisdom is the dreed of the Lord; and prudence is the kunnyng of seyntis.
11 «For ved meg dine dagar skal aukast, og fleire livs-år fær du.»
For thi daies schulen be multiplied bi me; and yeeris of lijf schulen be encreessid to thee.
12 Er du vis, so gagnar det deg sjølv, spottar du, so lyt du bera det åleine.
If thou art wijs; thou schalt be to thi silf, and to thi neiyboris. Forsothe if thou art a scornere; thou aloone schalt bere yuel.
13 Fru dårskap fer med ståk, fåkunnig som ho er og ingen ting veit.
A fonned womman, and ful of cry, and ful of vnleueful lustis, and that kan no thing outirli,
14 Ho sit attmed husdøri si, på ein stol høgt uppe i byen,
sittith in the doris of hir hous, on a seete, in an hiy place of the cite;
15 og bed inn dei som ferdast på vegen, som gjeng sine stigar beint fram:
to clepe men passinge bi the weie, and men goynge in her iournei.
16 «Den som er fåkunnig, vende seg hit!» Ja, til den vitlause segjer ho:
Who is a litil man `of wit; bowe he to me. And sche spak to a coward,
17 «Stole vatn er søtt, og ljuvlegt er løyn-ete brød.»
Watris of thefte ben swettere, and breed hid is swettere.
And wiste not that giauntis ben there; and the gestis `of hir ben in the depthis of helle. Sotheli he that schal be applied, ether fastned, to hir; schal go doun to hellis. For whi he that goith awei fro hir; schal be saued. (Sheol h7585)
