Salomos Ordsprog 9
1 Visdomsmøyi hev bygt seg hus, hev hogge til sine stolpar sju.
Wisdom hath built herself a house, she hath hewn her out seven pillars.
2 Ho hev slagta sitt slagt og blanda sin vin og attåt duka sitt bord.
She hath slain her victims, mingled her wine, and set forth her table.
3 Sine ternor hev ho sendt ut, og ropar ovan frå haugarne i byen:
She hath sent her maids to invite to the tower, and to the walls of the city:
4 «Den som er fåkunnig, vende seg hit!» Til den vitlause segjer ho:
Whosoever is a little one, let him come to me. And to the unwise she said:
5 «Kom, og et av mitt brød og drikk av den vin eg hev blanda!»
Come, eat my bread, and drink the wine which I have mingled for you.
6 Lat fåkunna fara so de kann liva og vandra på vegen til vit!
Forsake childishness, and live, and walk by the ways of prudence.
7 Den som refser ein spottar, fær skam yver seg, den som lastar ein gudlaus, fær seg ein flekk.
He that teacheth a scorner, doth an injury to himself: and he that rebuketh a wicked man, getteth himself a blot.
8 Lasta’kje spottaren, han vil hata deg! Lasta den vise, han vil elska deg!
Rebuke not a scorner lest he hate thee. Rebuke a wise man, and he will love thee.
9 Gjev ein vismann, so aukar hans visdom, lær ein rettferdig, so lærar han meir.
Give an occasion to a wise man, and wisdom shall be added to him. Teach a just man, and he shall make haste to receive it.
10 Otte for Herren er upphav til visdom, og vit er å kjenna den Heilage.
The fear of the Lord is the beginning of wisdom: and the knowledge of the holy is prudence.
11 «For ved meg dine dagar skal aukast, og fleire livs-år fær du.»
For by me shall thy days be multiplied, and years of life shall be added to thee.
12 Er du vis, so gagnar det deg sjølv, spottar du, so lyt du bera det åleine.
If thou be wise, thou shalt be so to thyself: and if a scorner, thou alone shalt bear the evil.
13 Fru dårskap fer med ståk, fåkunnig som ho er og ingen ting veit.
A foolish woman and clamorous, and full of allurements, and knowing nothing at all,
14 Ho sit attmed husdøri si, på ein stol høgt uppe i byen,
Sat at the door of her house, upon a seat, in a high place of the city,
15 og bed inn dei som ferdast på vegen, som gjeng sine stigar beint fram:
To call them that pass by the way, and go on their journey:
16 «Den som er fåkunnig, vende seg hit!» Ja, til den vitlause segjer ho:
He that is a little one, let him turn to me. And to the fool she said:
17 «Stole vatn er søtt, og ljuvlegt er løyn-ete brød.»
Stolen waters are sweeter, and hid den bread is more pleasant.
