Salomos Ordsprog 9
1 Visdomsmøyi hev bygt seg hus, hev hogge til sine stolpar sju.
Wisdom hath builded her house; She hath hewn out her seven pillars:
2 Ho hev slagta sitt slagt og blanda sin vin og attåt duka sitt bord.
She hath killed her beasts; she hath mingled her wine; She hath also furnished her table:
3 Sine ternor hev ho sendt ut, og ropar ovan frå haugarne i byen:
She hath sent forth her maidens; She crieth upon the highest places of the city:
4 «Den som er fåkunnig, vende seg hit!» Til den vitlause segjer ho:
Whoso is simple, let him turn in hither: As for him that is void of understanding, she saith to him,
5 «Kom, og et av mitt brød og drikk av den vin eg hev blanda!»
Come, eat ye of my bread, And drink of the wine which I have mingled.
6 Lat fåkunna fara so de kann liva og vandra på vegen til vit!
Leave off, ye simple ones, and live; And walk in the way of understanding.
7 Den som refser ein spottar, fær skam yver seg, den som lastar ein gudlaus, fær seg ein flekk.
He that correcteth a scoffer getteth to himself reviling; And he that reproveth a wicked man [getteth] himself a blot.
8 Lasta’kje spottaren, han vil hata deg! Lasta den vise, han vil elska deg!
Reprove not a scoffer, lest he hate thee: Reprove a wise man, and he will love thee.
9 Gjev ein vismann, so aukar hans visdom, lær ein rettferdig, so lærar han meir.
Give [instruction] to a wise man, and he will be yet wiser: Teach a righteous man, and he will increase in learning.
10 Otte for Herren er upphav til visdom, og vit er å kjenna den Heilage.
The fear of Jehovah is the beginning of wisdom; And the knowledge of the Holy One is understanding.
11 «For ved meg dine dagar skal aukast, og fleire livs-år fær du.»
For by me thy days shall be multiplied, And the years of thy life shall be increased.
12 Er du vis, so gagnar det deg sjølv, spottar du, so lyt du bera det åleine.
If thou art wise, thou art wise for thyself; And if thou scoffest, thou alone shalt bear it.
13 Fru dårskap fer med ståk, fåkunnig som ho er og ingen ting veit.
The foolish woman is clamorous; [She is] simple, and knoweth nothing.
14 Ho sit attmed husdøri si, på ein stol høgt uppe i byen,
And she sitteth at the door of her house, On a seat in the high places of the city,
15 og bed inn dei som ferdast på vegen, som gjeng sine stigar beint fram:
To call to them that pass by, Who go right on their ways:
16 «Den som er fåkunnig, vende seg hit!» Ja, til den vitlause segjer ho:
Whoso is simple, let him turn in hither; And as for him that is void of understanding, she saith to him,
17 «Stole vatn er søtt, og ljuvlegt er løyn-ete brød.»
Stolen waters are sweet, And bread [eaten] in secret is pleasant.
