Salomos Ordsprog 9
1 Visdomsmøyi hev bygt seg hus, hev hogge til sine stolpar sju.
Palunghahaih mah im tung sarihto a aah moe, ohhaih im to a sak;
2 Ho hev slagta sitt slagt og blanda sin vin og attåt duka sitt bord.
angmah pacah ih moinawk to a boh; misurtui to a lawn moe, caboi to pahnut.
3 Sine ternor hev ho sendt ut, og ropar ovan frå haugarne i byen:
A tok sahkung tanglanawk to patoeh moe, vangpui kasang koek ahmuen ah angdoet pacoengah, a hangh.
4 «Den som er fåkunnig, vende seg hit!» Til den vitlause segjer ho:
Poekhaih tawn kaminawk haeah angzo oh; khokhan thai ai kaminawk anih khaeah angzo oh, tiah a kawk,
5 «Kom, og et av mitt brød og drikk av den vin eg hev blanda!»
angzo oh, kai ih takaw hae caa oh loe, ka lawn tangcae misurtui hae nae oh.
6 Lat fåkunna fara so de kann liva og vandra på vegen til vit!
Na hing hanah, khosak amthuhaih to caeh taak ah loe, palunghahaih loklam to pazui ah.
7 Den som refser ein spottar, fær skam yver seg, den som lastar ein gudlaus, fær seg ein flekk.
Kami tiah doeh sah ai kami thuitaekung loe azathaih to tongh moe, kahoih ai kami thuitaekkung doeh kasae thuihaih to tong lat.
8 Lasta’kje spottaren, han vil hata deg! Lasta den vise, han vil elska deg!
Kami pahnui thuih kami to zoeh hmah, na hnuma lat tih; palungha kami to na zoeh nahaeloe, na palung tih.
9 Gjev ein vismann, so aukar hans visdom, lær ein rettferdig, so lærar han meir.
Palungha kami na thuitaek nahaeloe, palungha aep tih; katoeng kami to na patuk nahaeloe, anih amtukhaih to sang aep tih.
10 Otte for Herren er upphav til visdom, og vit er å kjenna den Heilage.
Angraeng zithaih loe palungha amtonghaih takung pui ah oh; ciimcai Sithaw panoekhaih loe palunghahaih ah oh.
11 «For ved meg dine dagar skal aukast, og fleire livs-år fær du.»
Kai rang hoiah na hinglung sawk ueloe, na hinghaih saning to pop tih.
12 Er du vis, so gagnar det deg sjølv, spottar du, so lyt du bera det åleine.
Palung na ha nahaeloe palunghahaih atho to na hnu tih; toe minawk khet na patoek nahaeloe, nangmah na zok tih.
13 Fru dårskap fer med ståk, fåkunnig som ho er og ingen ting veit.
Amthu nongpata ih lok loe ham; anih loe poekhaih tawn ai moe, panoekhaih tidoeh tawn ai.
14 Ho sit attmed husdøri si, på ein stol høgt uppe i byen,
Anih loe angmah im thok taengah anghnut moe, vangpui kasang koek ahmuen ah anghnut,
15 og bed inn dei som ferdast på vegen, som gjeng sine stigar beint fram:
katoeng loklam caeh kaminawk to a kawk;
16 «Den som er fåkunnig, vende seg hit!» Ja, til den vitlause segjer ho:
poekhaih tawn ai kaminawk khaeah athung bangah angzo oh, tiah a naa; khokhan thai ai kaminawk khaeah loe,
17 «Stole vatn er søtt, og ljuvlegt er løyn-ete brød.»
paquk ih tui loe luep, tamquta hoi caak ih takaw loe khraem, tiah a naa.
