Salomos Ordsprog 5
1 Son min, gjev agt på min visdom, lut øyra ned til mitt vit!
My son! to my wisdom give attention, To mine understanding incline thine ear,
2 So du kann halda deg gløggtenkt, og lipporne gøyma på kunnskap.
To observe thoughtfulness, And knowledge do thy lips keep.
3 For honning dryp av skjøkjelippor, og hennar gom er sleipar’ enn olje,
For the lips of a strange woman drop honey, And smoother than oil [is] her mouth,
4 men til slutt er ho beisk som malurt, kvass som eit tvieggja sverd.
And her latter end [is] bitter as wormwood, Sharp as a sword [with] mouths.
Her feet are going down to death, Sheol do her steps take hold of. (Sheol h7585)
6 Ho gjeng ikkje livsens stig, gålaus vinglar ho vegvill.
The path of life — lest thou ponder, Moved have her paths — thou knowest not.
7 Og no, søner, høyr på meg, og vik ikkje frå det munnen min mæler!
And now, ye sons, hearken to me, And turn not from sayings of my mouth.
8 Lat din veg vera langt frå henne, kom’kje nær til husdøri hennar!
Keep far from off her thy way, And come not near unto the opening of her house,
9 Annars gjev du din vænleik til andre, åt ein hardstyrar åri dine.
Lest thou give to others thy honour, And thy years to the fierce,
10 Av di eiga vil framande mettast, det du samla med stræv, kjem i annanmanns hus,
Lest strangers be filled [with] thy power, And thy labours in the house of a stranger,
11 so du lyt stynja til slutt når ditt hold og kjøt er upptært,
And thou hast howled in thy latter end, In the consumption of thy flesh and thy food,
12 og segja: «Kor kunde eg hata tukt, og hjarta mitt vanvyrda age?
And hast said, 'How have I hated instruction, And reproof hath my heart despised,
13 Kvi høyrde eg ikkje på meistrarne mine, og lydde på deim som lærde meg?
And I have not hearkened to the voice of my directors, And to my teachers have not inclined mine ear.
14 Nær var eg komen ille i det midt i mengdi som sat til tings.»
As a little thing I have been all evil, In the midst of an assembly and a company.
15 Drikk or din eigen brunn, det som renn or di eigi kjelda!
Drink waters out of thine own cistern, Even flowing ones out of thine own well.
16 Skulde kjeldorne dine renna på gata, vatsbekkjerne dine ute på torgi?
Let thy fountains be scattered abroad, In broad places rivulets of waters.
17 Lat deim vera berre for deg, og ikkje for framande med deg!
Let them be to thee for thyself, And not to strangers with thee.
18 Kjelda di vere velsigna, gled du deg i din ungdoms viv.
Let thy fountain be blessed, And rejoice because of the wife of thy youth,
19 Elskhugs-hindi, ynde-gasella - barmen hennar alltid deg kveikje, stødt vere du trylt av hennar kjærleik.
A hind of loves, and a roe of grace! Let her loves satisfy thee at all times, In her love magnify thyself continually.
20 Kvi skulde du, son min, tryllast av onnor kona, og femna barmen på framand kvinna?
And why dost thou magnify thyself, My son, with a stranger? And embrace the bosom of a strange woman?
21 For Herren hev kvar manns vegar for augo, og han jamnar alle hans stigar.
For over-against the eyes of Jehovah are the ways of each, And all his paths He is pondering.
22 Den gudlause vert fanga i misgjerningarne sine, hans synde-band bind honom fast.
His own iniquities do capture the wicked, And with the ropes of his sin he is holden.
23 Han døyr av di han ikkje let seg aga, og ved sin store dårskap tumlar han i koll.
He dieth without instruction, And in the abundance of his folly magnifieth himself!
