Salomos Ordsprog 28

1 Dei gudlause flyr um ingen deim elter, dei rettferdige er som ungløva trygge.

Fugit impius, nemine persequente: iustus autem quasi leo confidens, absque terrore erit.

2 Syndar eit land, fær det mange herrar, men hev folket mykje vit, varer retten lenge.

Propter peccata terrae multi principes eius: et propter hominis sapientiam, et horum scientiam quae dicuntur, vita ducis longior erit.

3 Ein fatig herre som trykkjer dei arme, er eit regn som herjar og ikkje gjev brød.

Vir pauper calumnians pauperes, similis est imbri vehementi, in quo paratur fames.

4 Dei som gjeng ifrå lovi, prisar dei gudlause, men dei som held lovi, harmast på deim.

Qui derelinquunt legem, laudant impium: qui custodiunt, succenduntur contra eum.

5 Vonde folk skynar ikkje kva rett er, men dei som søkjer Herren, skynar alt.

Viri mali non cogitant iudicium: qui autem inquirunt Dominum, animadvertunt omnia.

6 Betre er ein fatigmann som ferdast lytelaust, enn ein rikmann som er rang og gjeng tvo vegar.

Melior est pauper ambulans in simplicitate sua, quam dives in pravis itineribus.

7 Den som agtar på rettleiding, er ein vitug son, men den som hev lag med øydarar, fører skam yver far sin.

Qui custodit legem, filius sapiens est: qui autem comessatores pascit, confundit patrem suum.

8 Den som aukar si eiga med renta og oker, han sankar åt den som er god mot dei arme.

Qui coacervat divitias usuris et foenore liberali, in pauperes congregat eas.

9 Um ein vil venda øyra burt og ikkje høyra lovi, er jamvel bøni hans ein styggedom.

Qui declinat aures suas ne audiat legem, oratio eius erit execrabilis.

10 Den som villar ærlegt folk inn på ein vond veg, han skal stupa i si eigi grav, men dei lytelause skal erva det som godt er.

Qui decipit iustos in via mala, in interitu suo corruet: et simplices possidebunt bona eius.

11 Ein rikmann tykkjer han er vis, men ein fatigmann med vit granskar honom ut.

Sapiens sibi videtur vir dives: pauper autem prudens scrutabitur eum.

12 Held dei rettferdige høgtid, stend det herleg til, men når gudlause kjem seg upp, lyt ein leita etter folk.

In exultatione iustorum multa gloria est: regnantibus impiis ruinae hominum.

13 Den som dyl misgjerningarne sine, hev ikkje lukka med seg, men den som sannar deim og vender seg ifrå deim, han finn miskunn.

Qui abscondit scelera sua, non dirigetur: qui autem confessus fuerit, et reliquerit ea, misericordiam consequetur.

14 Sæl den mannen som alltid ottast, men den som gjer hjarta sitt hardt, han fell i ulukka.

Beatus homo, qui semper est pavidus: qui vero mentis est durae, corruet in malum.

15 Burande løva og ein grådig bjørn er gudlaus hovding yver fatigt folk.

Leo rugiens, et ursus esuriens, princeps impius super populum pauperem.

16 Du hovding fatig på vit og rik på vald! Dei som hatar urett vinning, skal liva lenge.

Dux indigens prudentia, multos opprimet per calumniam: qui autem odit avaritiam, longi fient dies eius.

17 Ein mann med blodskuld yver seg er på flugt alt til gravi, ingen må hjelpa honom.

Hominem, qui calumniatur animae sanguinem, si usque ad lacum fugerit, nemo sustinet.

18 Den som ferdast lytelaust, vert frelst, men den range tvivegs-farar fell på den eine.

Qui ambulat simpliciter, salvus erit: qui perversis graditur viis, concidet semel.

19 Den som dyrkar si jord, fær nøgdi av brød, men den som fer etter fåfengt, fær nøgdi av armod.

Qui operatur terram suam, satiabitur panibus: qui autem sectatur otium, replebitur egestate.

20 Ein trufast mann fær rik velsigning, men den som renner etter rikdom, vert ei urefst.

Vir fidelis multum laudabitur: qui autem festinat ditari, non erit innocens.

21 Det er’kje godt når ein gjer mannemun, men mang ein mann vert brotsmann for ein brødbit.

Qui cognoscit in iudicio faciem, non benefacit: iste et pro buccella panis deserit veritatem.

22 I bråhast vil den ovundsjuke verta rik, og han veit’kje at vanråd vil koma på han.

Vir, qui festinat ditari, et aliis invidet, ignorat quod egestas superveniet ei.

23 Den som refser ein mann, vinn seg takk til slutt meir enn den som smeikjer med tunga si.

Qui corripit hominem, gratiam postea inveniet apud eum magis quam ille, qui per linguae blandimenta decipit.

24 Den som plundrar far sin og mor si og segjer: «Det er ikkje synd, » han er øydelands lagsbror.

Qui subtrahit aliquid a patre suo, et a matre: et dicit hoc non esse peccatum, particeps homicidae est.

25 Den vinnekjære valdar trætta, men den som lit på Herren, fær kveikjing.

Qui se iactat, et dilatat, iurgia concitat: qui vero sperat in Domino, sanabitur.

26 Den som lit på vitet sitt, han er ein dåre, men den som vandrar i visdom, vert frelst.

Qui confidit in corde suo, stultus est: qui autem graditur sapienter, ipse laudabitur.

27 Den som gjev den fatige, vantar inkje, men den som let att augo, fær mykje banning yver seg.

Qui dat pauperi, non indigebit: qui despicit deprecantem, sustinebit penuriam.

28 Når gudlause kjem seg upp, då gøymer folk seg, men når dei gjeng til grunns, då aukar dei rettferdige.

Cum surrexerint impii, abscondentur homines: cum illi perierint, multiplicabuntur iusti.