Salomos Ordsprog 26
1 Som snø um sumaren og regn i skurden, so høver ikkje æra for ein dåre.
As snow in summer, and as rain in harvest, So honour [is] not comely for a fool.
2 Som sporven flaksar burt og svala flyg, so råkar ikkje grunnlaus forbanning.
As a bird by wandering, as a swallow by flying, So reviling without cause doth not come.
3 Svipa til hesten, taum til asnet, og ris til ryggen på dårar.
A whip is for a horse, a bridle for an ass, And a rod for the back of fools.
4 Svar ikkje dåren etter hans dårskap, so du ei skal verta lik han, du og!
Answer not a fool according to his folly, Lest thou be like to him — even thou.
5 Svara dåren etter hans dårskap, so han ei skal tykkja han sjølv er vis!
Answer a fool according to his folly, Lest he be wise in his own eyes.
6 Føterne høgg han av seg, og vald fær han drikka, han som sender bod med ein dåre.
He is cutting off feet, he is drinking injury, Who is sending things by the hand of a fool.
7 Visne heng vanfør manns føter, so og ordtak i munnen på dårar
Weak have been the two legs of the lame, And a parable in the mouth of fools.
8 som å binda ein stein i slyngja, soleis er det å gjeva ein dåre æra.
As one who is binding a stone in a sling, So [is] he who is giving honour to a fool.
9 Som klungergrein i handi på drukken mann, so er ordtak i munnen på dårar.
A thorn hath gone up into the hand of a drunkard, And a parable in the mouth of fools.
10 Som ein skyttar som sårar alle, so er den som leiger dåren og kvar som fer framum.
Great [is] the Former of all, And He is rewarding a fool, And is rewarding transgressors.
11 Som hund som snur seg til si eigi spya, so er ein dåre som kjem att til narreskapen sin.
As a dog hath returned to its vomit, A fool is repeating his folly.
12 Ser du ein mann som tykkjer sjølv at han er vis, då er det større von for dåren enn for honom.
Thou hast seen a man wise in his own eyes, More hope of a fool than of him!
13 Letingen segjer: «D’er villdyr på vegen, ei løva i gatorne.»
The slothful hath said, 'A lion [is] in the way, A lion [is] in the broad places.'
14 Døri snur seg på gjengi, og letingen snur seg i sengi.
The door turneth round on its hinge, And the slothful on his bed.
15 Stikk den late si hand i fatet, han evast med å ta ho upp til munnen att.
The slothful hath hid his hand in a dish, He is weary of bringing it back to his mouth.
16 Letingen tykkjest visare vera enn sju som gjev vituge svar.
Wiser [is] the slothful in his own eyes, Than seven [men] returning a reason.
17 Han triv i øyro på framumfarande hund, han som ryk upp i sinne for trætta som ikkje kjem han ved.
Laying hold on the ears of a dog, [Is] a passer-by making himself wrath for strife not his own.
18 Som ein galen som skyt med brennende pilar - drepande skot -
As [one] pretending to be feeble, Who is casting sparks, arrows, and death,
19 so er ein mann som svik sin næste og segjer: «Eg gjorde det berre på gaman.»
So hath a man deceived his neighbour, And hath said, 'Am not I playing?'
20 Når veden tryt, so sloknar elden, er baktalar burte, stoggar striden.
Without wood is fire going out, And without a tale-bearer, contention ceaseth,
21 Som kol vert til gløder og ved til eld, so kveikjer kranglaren kiv.
Coal to burning coals, and wood to fire, And a man of contentions to kindle strife.
22 Baktalar-ord er som lostemat, dei glid so godt ned i livet.
The words of a tale-bearer [are] as self-inflicted wounds, And they have gone down [to] the inner parts of the heart.
23 Som sylv-glasering på skålbrot er brennande lippor når hjarta er vondt.
Silver of dross spread over potsherd, [Are] burning lips and an evil heart.
24 Med lipporne skaper ein uven seg til, men inni seg gøymer han svik.
By his lips doth a hater dissemble, And in his heart he placeth deceit,
25 Gjer han seg blidmælt, tru honom ei, for sju slag styggedom bur i hans hjarta.
When his voice is gracious trust not in him, For seven abominations [are] in his heart.
26 Hatet dyl seg i svik, men lyt syna sin vondskap i folkemugen.
Hatred is covered by deceit, Revealed is its wickedness in an assembly.
27 Den som grev ei grav, skal stupa nedi, den som velter ein stein, skal få han yver seg att.
Whoso is digging a pit falleth into it, And the roller of a stone, to him it turneth.
28 Den falske tunga hatar deim som ho hev krasa, og den sleipe munnen fører til fall.
A lying tongue hateth its bruised ones, And a flattering mouth worketh an overthrow!
