Salomos Ordsprog 26
1 Som snø um sumaren og regn i skurden, so høver ikkje æra for ein dåre.
Nipui tue ih dantui baktih, cang aah tue ah angzo khotui baktiah, kamthu to pakoeh han hoih ai.
2 Som sporven flaksar burt og svala flyg, so råkar ikkje grunnlaus forbanning.
Takung om ai ah kasae thuihaih loe ahmuen kruekah kamhet parit caa hoi anghak ai ah azawk pungpae baktiah ni oh.
3 Svipa til hesten, taum til asnet, og ris til ryggen på dårar.
Quiboeng hoiah hrang to boh moe, sum hoiah laa hrang ih tahmawh moem pae baktih toengah, kamthu to cung hoiah bop ah.
4 Svar ikkje dåren etter hans dårskap, so du ei skal verta lik han, du og!
Kamthu to amthuhaih baktiah pathok hmah; na pathok nahaeloe nang doeh kamthu baktiah ni na om tih.
5 Svara dåren etter hans dårskap, so han ei skal tykkja han sjølv er vis!
Kamthu ih lok to na pathim nahaeloe, a mik hnukah palungha kami ah poek moeng tih.
6 Føterne høgg han av seg, og vald fær han drikka, han som sender bod med ein dåre.
Kamthu khaeah pat ih lok loe a khok to takroek pat moe, amrohaih tui naek baktiah ni oh.
7 Visne heng vanfør manns føter, so og ordtak i munnen på dårar
Kamthu pakha pong ih palunghahaih lok loe, adue ai khokkhaem kami ih khok baktiah oh.
8 som å binda ein stein i slyngja, soleis er det å gjeva ein dåre æra.
Kamthu pakoeh kami loe, ngazai pongah lawkthluem moep sut baktiah ni oh.
9 Som klungergrein i handi på drukken mann, so er ordtak i munnen på dårar.
Kamthu pakha pong ih palunghahaih lok loe soekhring mah thun ih mu paqui ban baktiah ni oh.
10 Som ein skyttar som sårar alle, so er den som leiger dåren og kvar som fer framum.
Kalen Sithaw mah hmuen boih to sak; kamthu hoi zaehaih sah kami hanah doeh toksakhaih atho to paek boih.
11 Som hund som snur seg til si eigi spya, so er ein dåre som kjem att til narreskapen sin.
Ui mah angmah ih tamlok to caak let baktiah, kamthu loe angmah amthuhaih thungah amlaem let.
12 Ser du ein mann som tykkjer sjølv at han er vis, då er det større von for dåren enn for honom.
Angmah hoi angmah palungha kami ah poek kami to na hnuk maw? To kami pongah loe kamthu to oepthoh kue.
13 Letingen segjer: «D’er villdyr på vegen, ei løva i gatorne.»
Thasae kami mah loe loklam ah kaipui oh; loklam ah hmawsaeng kaipui oh, tiah thuih.
14 Døri snur seg på gjengi, og letingen snur seg i sengi.
Thok loe takhing ih sum nuiah angbang baktih toengah, thasae kami doeh angmah ih iihkhun nuiah angbet caeng.
15 Stikk den late si hand i fatet, han evast med å ta ho upp til munnen att.
Thasae kami loe laom thungah ban to tapawh boeh, toe pakha ah buh abah hanah paqak.
16 Letingen tykkjest visare vera enn sju som gjev vituge svar.
Thasae kami loe khopoek thaih kami sarihto pongah, angmah hoi angmah to palungha kue ah poek.
17 Han triv i øyro på framumfarande hund, han som ryk upp i sinne for trætta som ikkje kjem han ved.
Lamcaeh naah angmah hoi asaenghaih om ai angzoehhaih pongah kathum kami loe, ui naa patawn caeng kami hoiah anghmong.
18 Som ein galen som skyt med brennende pilar - drepande skot -
Tamhnuilok ni ka thuih, tiah thuih moe, a imtaeng kami aling kami loe kangqong hmai vah ih baktih, duekhaih phasak kalii kaat kamthu hoiah anghmong.
19 so er ein mann som svik sin næste og segjer: «Eg gjorde det berre på gaman.»
20 Når veden tryt, so sloknar elden, er baktalar burte, stoggar striden.
Thing om ai pongah hmai to duek; pronghaih lok kaom ai ahmuen ah loe, angzoehhaih to om ai.
21 Som kol vert til gløder og ved til eld, so kveikjer kranglaren kiv.
Hmaisaae to amngaeh moe, thing angqong baktih toengah, angzoeh koeh kami mah lok pungsak thaih.
22 Baktalar-ord er som lostemat, dei glid so godt ned i livet.
Pronghaih lok loe kahoih caaknaek baktiah, kami ih takpum thungah akun.
23 Som sylv-glasering på skålbrot er brennande lippor når hjarta er vondt.
Lok loe hoih, toe poeksae palungthin loe anui ah rong nok dui ih long laom baktiah oh.
24 Med lipporne skaper ein uven seg til, men inni seg gøymer han svik.
Minawk hnuma kami loe pahni hoiah kahoih hmuen to thuih, toe a palung thungah loe alinghaih hoiah koi.
25 Gjer han seg blidmælt, tru honom ei, for sju slag styggedom bur i hans hjarta.
Anih mah thuih ih lok loe hoih, toe tang hmah; anih ih palung thungah panuet thok hmuen sarihto oh.
26 Hatet dyl seg i svik, men lyt syna sin vondskap i folkemugen.
Anih mah hnukmahaih to alinghaih hoiah kraeng khoep, toe anih sethaih to minawk hmaa ah angphong let tih.
27 Den som grev ei grav, skal stupa nedi, den som velter ein stein, skal få han yver seg att.
Qumqai kami loe angmah qumqaih ih tangqom thungah krah tih; thlung palet kami doeh a palet ih thlung to angmah nuiah amlet let tih.
28 Den falske tunga hatar deim som ho hev krasa, og den sleipe munnen fører til fall.
Amsawnlok thui palai loe angmah pacaekthlaek ih kami to hnukma; lokcaep thaih pakha mah kami to amrosak.
