Salomos Ordsprog 17
1 Betre er ein turr brødmole med ro attåt enn huset fullt av høgtidskost med trætta til.
Betere is a drie mussel with ioye, than an hous ful of sacrifices with chidyng.
2 Den kloke tenar skal råda yver ein uvisleg son, og millom brøder fær han skifta arv.
A wijs seruaunt schal be lord of fonned sones; and he schal departe eritage among britheren.
3 Diglen røyner sylvet og omnen gullet, men den som røyner hjarto, det er Herren.
As siluer is preued bi fier, and gold is preued bi a chymnei, so the Lord preueth hertis.
4 Den vonde lyder på vondskapslippa, ljugaren lyder på tyningstunga.
An yuel man obeieth to a wickid tunge; and a fals man obeieth to false lippis.
5 Spear du den fatige, so spottar du hans skapar, den som gled seg yver ulukka, skal få si refsing.
He that dispisith a pore man, repreueth his maker; and he that is glad in the fallyng of another man, schal not be vnpunyschid.
6 Ein krans for dei gamle er barneborn, og ei æra for borni er federne deira.
The coroun of elde men is the sones of sones; and the glorie of sones is the fadris of hem.
7 Det høver ikkje for ein dåre å tala store ord, enn mindre for ein fagnamann å ljuga.
Wordis wel set togidere bisemen not a fool; and a liynge lippe bicometh not a prince.
8 Gåva er ein glimestein for den som fær ho; kvar ho vender seg, der fær ho framgang.
A preciouse stoon moost acceptable is the abiding of hym that sekith; whidur euere he turneth hym silf, he vndurstondith prudentli.
9 Søkjer du kjærleik, skyler du misgjerd, men riv du upp att ei sak, skil ven frå ven.
He that helith trespas, sekith frenschipis; he that rehersith bi an hiy word, departith hem, that ben knyt togidere in pees.
10 Vondord gjer meir på den vituge enn hundrad hogg på dåren.
A blamyng profitith more at a prudent man, than an hundryd woundis at a fool.
11 Berre upprør søkjer den vonde, men ein hard bodberar vert send imot han.
Euere an yuel man sekith stryues; forsothe a cruel aungel schal be sent ayens hym.
12 Møt heller ei binna som hev mist sine ungar enn ein dåre med narreskapen hans!
It spedith more to meete a femal bere, whanne the whelpis ben rauyschid, than a fool tristynge to hym silf in his foli.
13 Den som løner godt med vondt, frå hans hus skal ikkje det vonde vika.
Yuel schal not go a wei fro the hous of hym, that yeldith yuels for goodis.
14 Å taka til med strid er som å sleppa vatn ut, haldt difor upp med trætta fyrr nokon gliser med tennerne!
He that leeueth watir, is heed of stryues; and bifor that he suffrith wrong, he forsakith dom.
15 Den som frikjenner ein ugudleg og den som domfeller ein rettferdig, dei er båe tvo ein styggedom for Herren.
Bothe he that iustifieth a wickid man, and he that condempneth a iust man, euer ethir is abhomynable at God.
16 Kva skal pengar i handi på dåren? Å kjøpa visdom hev han’kje vit til.
What profitith it to a fool to haue richessis, sithen he mai not bie wisdom? He that makith his hous hiy, sekith falling; and he that eschewith to lerne, schal falle in to yuels.
17 Venen elskar alltid, og bror vert fødd til hjelp i naud.
He that is a frend, loueth in al tyme; and a brother is preuyd in angwischis.
18 Ein vitlaus mann er den som handtekst, som gjeng i borg hjå grannen sin.
A fonned man schal make ioie with hondis, whanne he hath bihiyt for his frend.
19 Den som elskar trætta, elskar misgjerning, den som byggjer døri si høg, søkjer fall.
He that bithenkith discordis, loueth chidingis; and he that enhaunsith his mouth, sekith fallyng.
20 Den som hev eit rangt hjarta, vinn ikkje lukka, og den som forvender tunga si, fell i ulukka.
He that is of weiward herte, schal not fynde good; and he that turneth the tunge, schal falle in to yuel.
21 Den som avlar eit narr, fær sorg, og ikkje gled seg far til ein dåre.
A fool is borun in his schenschipe; but nether the fadir schal be glad in a fool.
22 Gladværugt hjarta gjev lækjedom god, men nedslege mod fær beini te visna.
A ioiful soule makith likinge age; a sorewful spirit makith drie boonys.
23 Gudlaus mann tek gåva i løynd til å bøygja rettargangen.
A wickid man takith yiftis fro the bosum, to mys turne the pathis of doom.
24 Den vituge hev visdom for augo, men dåren hev augo ved heimsens ende.
Wisdom schyneth in the face of a prudent man; the iyen of foolis ben in the endis of erthe.
25 Uvitug son er til gremme for far sin, og beisk sorg for henne som fødde’n.
A fonned sone is the ire of the fadir, and the sorewe of the modir that gendride hym.
26 Det er’kje godt at og rettferdige fær refsing, og ei at fagna folk fær slag for det som rett er.
It is not good to brynge in harm to a iust man; nether to smyte the prince that demeth riytfuli.
27 Den skynsame sparer på ordi, og den vituge mann er kald i hugen.
He that mesurith his wordis, is wijs and prudent; and a lerud man is of preciouse spirit.
28 Um dåren tagde, gjekk han og for vismann, og for ein vitug mann når han heldt munn.
Also a foole, if he is stille, schal be gessid a wijs man; and, if he pressith togidre hise lippis, he `schal be gessid an vndurstondynge man.
