Salomos Ordsprog 14
1 Kvinnevisdom byggjer huset sitt, men dårskap riv det ned med henderne.
Sapiens mulier ædificat domum suam; insipiens exstructam quoque manibus destruet.
2 Den som ottast Herren, fer ærleg fram, men krokvegar gjeng den som vanvyrder honom.
Ambulans recto itinere, et timens Deum, despicitur ab eo qui infami graditur via.
3 I narrens munn er ovmods ris, men dei vise hev lipporne sine til vern.
In ore stulti virga superbiæ; labia autem sapientium custodiunt eos.
4 Utan uksar er krubba tom, men når stuten er sterk, vert innkoma stor.
Ubi non sunt boves, præsepe vacuum est; ubi autem plurimæ segetes, ibi manifesta est fortitudo bovis.
5 Ikkje lyg eit ærlegt vitne, men det falske vitne andar lygn.
Testis fidelis non mentitur; profert autem mendacium dolosus testis.
6 Spottaren søkjer visdom, men fåfengt, men lett finn den skynsame kunnskap.
Quærit derisor sapientiam, et non invenit; doctrina prudentium facilis.
7 Gakk burt frå ein dåre, ei fekk du der merka lippor med kunnskap.
Vade contra virum stultum, et nescit labia prudentiæ.
8 Klok manns visdom er: han skynar vegen sin, men dåre-narreskapen er: dei svik seg sjølv.
Sapientia callidi est intelligere viam suam, et imprudentia stultorum errans.
9 Dårar fær spott av sitt eige skuldoffer, men millom ærlege folk er godhug.
Stultus illudet peccatum, et inter justos morabitur gratia.
10 Hjarta kjenner si eigi sorg, og gleda legg ingen framand seg uppi.
Cor quod novit amaritudinem animæ suæ, in gaudio ejus non miscebitur extraneus.
11 Gudlause folk fær sitt hus lagt i øyde, men ærlege folk ser tjeldet sitt bløma.
Domus impiorum delebitur: tabernacula vero justorum germinabunt.
12 Mang ein veg tykkjer folk er rett, men enden på honom er vegar til dauden.
Est via quæ videtur homini justa, novissima autem ejus deducunt ad mortem.
13 Jamvel midt i låtten kjenner hjarta vondt, og enden på gleda er sorg.
Risus dolore miscebitur, et extrema gaudii luctus occupat.
14 Av åtferdi si skal den fråfalne mettast, og ein god mann held seg burte frå han.
Viis suis replebitur stultus, et super eum erit vir bonus.
15 Den einfalde trur kvart ordet, men den kloke agtar på sine stig.
Innocens credit omni verbo; astutus considerat gressus suos. Filio doloso nihil erit boni; servo autem sapienti prosperi erunt actus, et dirigetur via ejus.
16 Den vise ottast og held seg frå vondt, men dåren er brålyndt og trygg.
Sapiens timet, et declinat a malo; stultus transilit, et confidit.
17 Bråsinna mann gjer narreverk, og meinsløg mann vert hata.
Impatiens operabitur stultitiam, et vir versutus odiosus est.
18 Einfalde erver dårskap, men dei kloke fær kunnskap til krans.
Possidebunt parvuli stultitiam, et exspectabunt astuti scientiam.
19 Vonde skal bøygja seg for dei gode, og gudlause ved portarne til den rettferdige.
Jacebunt mali ante bonos, et impii ante portas justorum.
20 Ein fatig vert hata av venen sin jamvel, men ein rik vert elska av mange.
Etiam proximo suo pauper odiosus erit: amici vero divitum multi.
21 Vanvyrder du næsten din, syndar du, men sæl den som ynkast yver armingar.
Qui despicit proximum suum peccat; qui autem miseretur pauperis beatus erit. Qui credit in Domino misericordiam diligit.
22 Skal ikkje dei fara vilt som finn på vondt, og miskunn og truskap timast deim som finn på godt?
Errant qui operantur malum; misericordia et veritas præparant bona.
23 Alt stræv fører vinning med seg, men tome ord gjev berre tap.
In omni opere erit abundantia; ubi autem verba sunt plurima, ibi frequenter egestas.
24 Rikdomen er for dei vise ei krans, men narreskapen hjå dårar er narreskap.
Corona sapientium divitiæ eorum; fatuitas stultorum imprudentia.
25 Eit sanningsvitne bergar liv, men den som andar lygn, er full av svik.
Liberat animas testis fidelis, et profert mendacia versipellis.
26 Den som ottast Herren, hev ei borg so fast, og for hans born det finnast skal ei livd.
In timore Domini fiducia fortitudinis, et filiis ejus erit spes.
27 Otte for Herren er livsens kjelda, so ein slepp undan daudesnaror.
Timor Domini fons vitæ, ut declinent a ruina mortis.
28 Mykje folk er konungs prydnad, men folkemink er hovdings fall.
In multitudine populi dignitas regis, et in paucitate plebis ignominia principis.
29 Langmodig mann hev mykje vit, men bråhuga mann syner narreskap.
Qui patiens est multa gubernatur prudentia; qui autem impatiens est exaltat stultitiam suam.
30 Spaklyndt hjarta er likamens liv, men ilska er ròt i beini.
Vita carnium sanitas cordis; putredo ossium invidia.
31 Trykkjer du armingen, spottar du skaparen hans, men du ærar skaparen når du er mild mot fatigmann.
Qui calumniatur egentem exprobrat factori ejus; honorat autem eum qui miseretur pauperis.
32 I ulukka si lyt den gudlause stupa, men den rettferdige hev trygd når han skal døy.
In malitia sua expelletur impius: sperat autem justus in morte sua.
33 I hjarta på den vituge held visdomen seg still, men hjå dårar ter han seg fram.
In corde prudentis requiescit sapientia, et indoctos quosque erudiet.
34 Rettferd upphøgjer eit folk, men syndi er skam for folki.
Justitia elevat gentem; miseros autem facit populos peccatum.
35 Kongen likar godt den kloke tenar, men harmast på den som skjemmer seg ut.
Acceptus est regi minister intelligens; iracundiam ejus inutilis sustinebit.
