Salomos Ordsprog 14
1 Kvinnevisdom byggjer huset sitt, men dårskap riv det ned med henderne.
Palungha nongpata loe a ohhaih im to sak; toe kamthu nongpata loe a im to a phraek.
2 Den som ottast Herren, fer ærleg fram, men krokvegar gjeng den som vanvyrder honom.
Angraeng zii kami loe katoeng loklam ah caeh; toe loklam amkhraeng kami loe Angraeng to khet patoek tihhaih ih ni.
3 I narrens munn er ovmods ris, men dei vise hev lipporne sine til vern.
Kamthu ih pakha loe amoekhaih quiboeng ah oh; toe palungha kami ih pahni mah loe nihcae to pahlong tih.
4 Utan uksar er krubba tom, men når stuten er sterk, vert innkoma stor.
Maitaw om ai ahmuen ih maitaw okduk loe cai pin; toe maitaw ih tha hoiah cang to a hak mangh.
5 Ikkje lyg eit ærlegt vitne, men det falske vitne andar lygn.
Oep kaom hnukung loe kaminawk to aling ai; toe amsawn hnukung loe lok amlai.
6 Spottaren søkjer visdom, men fåfengt, men lett finn den skynsame kunnskap.
Minawk hnaphnae kami loe palunghahaih to pakrong, toe hnu ai; toe panoekhaih tawn kami hanah loe palungha zoidaek.
7 Gakk burt frå ein dåre, ei fekk du der merka lippor med kunnskap.
Anih ih pahni ah palunghahaih om ai tiah na panoek nahaeloe, kamthu to om taak duem ah.
8 Klok manns visdom er: han skynar vegen sin, men dåre-narreskapen er: dei svik seg sjølv.
Palungha kami loe a caehhaih loklam to palunghahaih hoiah poek; toe kamthu ih amthuhaih loe alinghaih ah oh.
9 Dårar fær spott av sitt eige skuldoffer, men millom ærlege folk er godhug.
Kamthu loe zaehaih to tiah doeh sah ai; toe katoeng kaminawk khaeah loe tahmenhaih to oh.
10 Hjarta kjenner si eigi sorg, og gleda legg ingen framand seg uppi.
Palung mah palungsethaih to panoek; mi mah doeh angmah anghoehaih to minawk han paek thai ai.
11 Gudlause folk fær sitt hus lagt i øyde, men ærlege folk ser tjeldet sitt bløma.
Kasae kami ih im loe amro tih; toe katoeng kami ih kahni im loe aquih tacawt tih.
12 Mang ein veg tykkjer folk er rett, men enden på honom er vegar til dauden.
Kami maeto khaeah katoeng loklam maeto baktiah amtueng pae; toe boenghaih ah loe duekhaih loklam ah oh.
13 Jamvel midt i låtten kjenner hjarta vondt, og enden på gleda er sorg.
Palungsethaih amtueng han ai ah pahnui kami doeh om tih; anghoehaih doeh palungsethaih hoiah boeng thaih.
14 Av åtferdi si skal den fråfalne mettast, og ein god mann held seg burte frå han.
Hnuk angnawn kami loe a tok sakhaih atho to hnu tih; toe kahoih kami loe a sak ih hmuen baktih toengah tangqum to hnu tih.
15 Den einfalde trur kvart ordet, men den kloke agtar på sine stig.
Poek tawn ai kami loe minawk mah thuih ih loknawk boih to tang; toe palungha kami loe a caehhaih loklam to kahoih ah poek.
16 Den vise ottast og held seg frå vondt, men dåren er brålyndt og trygg.
Palungha kami loe Angraeng to zit moe, sethaih to cawn taak; toe kamthu loe poekham moe misahoih.
17 Bråsinna mann gjer narreverk, og meinsløg mann vert hata.
Poek amthueng kami loe amthuhaih hoiah toksak; kahoih ai hmuen sak pacaeng kami loe minawk mah hnuma tih.
18 Einfalde erver dårskap, men dei kloke fær kunnskap til krans.
Poekhaih tawn ai kami loe amthuhaih to qawk ah toep; toe palungha kaminawk loe palunghahaih lumuek to angmuek o.
19 Vonde skal bøygja seg for dei gode, og gudlause ved portarne til den rettferdige.
Kahoih ai kami loe katoeng kami hmaa ah angam sut tih; kasae kami doeh katoeng kami ih khongkha taengah angam sut tih.
20 Ein fatig vert hata av venen sin jamvel, men ein rik vert elska av mange.
Amtang kami loe a imtaeng kami mah doeh hnukma; toe angraeng loe ampui tawn mangh.
21 Vanvyrder du næsten din, syndar du, men sæl den som ynkast yver armingar.
Kami zae loe a imtaeng kami to khet patoek; toe kamtang tahmen kami loe tahamhoih.
22 Skal ikkje dei fara vilt som finn på vondt, og miskunn og truskap timast deim som finn på godt?
Sethaih poek kaminawk loe loklam caeh pazae o boeh na ai maw? Toe kahoih hmuen poek kaminawk loe amlunghaih hoi oepthohhaih to hnuk o.
23 Alt stræv fører vinning med seg, men tome ord gjev berre tap.
Toksakhaih boih ah toksakhaih atho to oh; toe lok khue thui kami loe amtang tih.
24 Rikdomen er for dei vise ei krans, men narreskapen hjå dårar er narreskap.
Palungha kaminawk ih angraenghaih loe angmacae ih sui lumuek ah oh; toe kamthunawk amthuhaih mah loe amthuhaih to tacawtsak aep.
25 Eit sanningsvitne bergar liv, men den som andar lygn, er full av svik.
Tangtang hnukung mah loe hinghaih to pahlong; toe amsawn hnukung ah kaom kami loe amsawnlok to thuih.
26 Den som ottast Herren, hev ei borg so fast, og for hans born det finnast skal ei livd.
Angraeng zii kami loe kacak oephaih to tawn ueloe, a caanawk abuephaih ahmuen doeh tawn tih.
27 Otte for Herren er livsens kjelda, so ein slepp undan daudesnaror.
Angraeng zithaih loe hinghaih tuipuek ah oh moe, duekhaih dongh thung hoiah loisakkung ah oh.
28 Mykje folk er konungs prydnad, men folkemink er hovdings fall.
Kami pop prae thungah loe siangpahrang lensawkhaih to cak; toe kami tamsi prae ah loe siangpahrang amrohaih ah oh.
29 Langmodig mann hev mykje vit, men bråhuga mann syner narreskap.
Panoekhaih kathuk kami loe palungsawk; toe poek amthueng kami loe amthuhaih to amtuengsak.
30 Spaklyndt hjarta er likamens liv, men ilska er ròt i beini.
Poekhoih palung mah taksa to ngantuisak; toe uthaih mah loe huhong to hmawnsak.
31 Trykkjer du armingen, spottar du skaparen hans, men du ærar skaparen når du er mild mot fatigmann.
Kamtang pacaekthlaek kami loe angmah Sahkung to ni pacaekthlaek; toe Sithaw khingya kami loe kamtang nuiah palungnathaih to tawnh.
32 I ulukka si lyt den gudlause stupa, men den rettferdige hev trygd når han skal døy.
Kasae kami loe a sethaih mah kraksak tathuk; toe katoeng kami loe duek naah doeh oephaih to tawnh.
33 I hjarta på den vituge held visdomen seg still, men hjå dårar ter han seg fram.
Palungha kami ih palung thungah palunghahaih to oh; toe kamthu ih palung thungah kaom hmuen loe amtueng phaeng.
34 Rettferd upphøgjer eit folk, men syndi er skam for folki.
Toenghaih mah prae kaminawk to sangsak tahang; toe zaehaih loe kami boih kasaethuihaih ah oh.
35 Kongen likar godt den kloke tenar, men harmast på den som skjemmer seg ut.
Siangpahrang loe palungha tamna nuiah anghoe; toe azatsak thaih tamna loe angraeng to palungphuisak.
