< Salomos Ordsprog 13 >
1 Den vise son let seg aga av far sin, men spottaren høyrer ikkje på skjenn.
Filius sapiens, doctrina patris: qui autem illusor est, non audit cum arguitur.
2 Sjølv fær ein godt av den frukt som munnen ber, men hugen åt svikarar stend etter vald.
De fructu oris sui homo satiabitur bonis: anima autem prævaricatorum iniqua.
3 Den som agtar munnen sin, varar si sjæl, men gapen fær seg ei ulukka.
Qui custodit os suum, custodit animam suam: qui autem inconsideratus est ad loquendum, sentiet mala.
4 Hugen i letingen lyster og fær ikkje noko, hugen i strævsame folk fær rikleg mette.
Vult et non vult piger: anima autem operantium impinguabitur.
5 Den rettferdige hatar ljugarord, men den gudlause fer stygt og skamleg åt.
Verbum mendax iustus detestabitur: impius autem confundit, et confundetur.
6 Rettferd varar den som fer ulastande, men gudløysa feller den som gjer synd.
Iustitia custodit innocentis viam: impietas autem peccatorem supplantat.
7 Mang ein ter seg rik og eig då inkje, ein annan ter seg fatig og eig mykje.
Est quasi dives cum nihil habeat: et est quasi pauper, cum in multis divitiis sit.
8 Mannsens rikdom er ein løysepeng for livet hans, men fatigmannen fær inkje trugsmål høyra.
Redemptio animæ viri, divitiæ suæ: qui autem pauper est, increpationem non sustinet.
9 Ljoset åt dei rettferdige brenn lystigt, men lampa åt ugudlege vil slokna.
Lux iustorum lætificat: lucerna autem impiorum extinguetur.
10 Med ovmod veld ein berre trætta, men hjå deim som tek mot råd, er visdom.
Inter superbos semper iurgia sunt: qui autem agunt omnia cum consilio, reguntur sapientia.
11 Lettfengen rikdom minkar, men sankar du smått um senn, fær du meir og meir.
Substantia festinata minuetur: quæ autem paulatim colligitur manu, multiplicabitur.
12 Langdrøg von gjer hjarta sjukt, men uppfyllt ynskje er eit livsens tre.
Spes, quæ differtur, affligit animam: lignum vitæ desiderium veniens.
13 Den som vanvyrder ordet, tyner seg sjølv, men den som ottast bodordet, fær løn.
Qui detrahit alicui rei, ipse se in futurum obligat: qui autem timet præceptum, in pace versabitur. Animæ dolosæ errant in peccatis: iusti autem misericordes sunt, et miserantur.
14 Vismanns læra er livsens kjelda, so ein slepp undan frå daudesnaror.
Lex sapientis fons vitæ, ut declinet a ruina mortis.
15 Godt vit gjev manntekkje, men hard er vegen som svikarar gjeng.
Doctrina bona dabit gratiam: in itinere contemptorum vorago.
16 Kvar som er klok, fer fram med vit, men ein dåre briskar seg med dårskap.
Astutus omnia agit cum consilio: qui autem fatuus est, aperit stultitiam.
17 Ein gudlaus sendemann fell i ulukka, men trufast bodberar er lækjedom.
Nuncius impii cadet in malum: legatus autem fidelis, sanitas.
18 Armod og skam fær den som viser age ifrå seg, men den som agtar på refsing, vinn æra.
Egestas, et ignominia ei, qui deserit disciplinam: qui autem acquiescit arguenti, glorificabitur.
19 Uppfyllt ynskje er søtt for sjæli, men å vika frå vondt er ei gruv for dårar.
Desiderium si compleatur, delectat animam: detestantur stulti eos, qui fugiunt mala.
20 Gakk saman med dei vise, so vert du vis, men ilag med dårar gjeng det deg ille.
Qui cum sapientibus graditur, sapiens erit: amicus stultorum similis efficietur.
21 Ulukka forfylgjer syndarar, men rettferdige fær godt til løn.
Peccatores persequitur malum: et iustis retribuentur bona.
22 Den gode let etter seg arv til barneborn, men det syndaren eig, er gøymt åt den rettferdige.
Bonus reliquit heredes filios, et nepotes: et custoditur iusto substantia peccatoris.
23 Fatigfolks nybrot gjev rikeleg føda, men mang ein vert tynt ved urettferd.
Multi cibi in novalibus patrum: et aliis congregantur absque iudicio.
24 Den som sparer riset sitt, hatar son sin, men den som elskar han, tuktar honom tidleg.
Qui parcit virgæ, odit filium suum: qui autem diligit illum, instanter erudit.
25 Rettferdige hev mat til å metta seg på, men gudlause gjeng med magen tom.
Iustus comedit, et replet animam suam: venter autem impiorum insaturabilis.