Salomos Ordsprog 12
1 Den som elskar age, elskar kunnskap, men den som hatar refsing, han er fåvis.
He that loueth chastisyng, loueth kunnyng; but he that hatith blamyngis, is vnwijs.
2 Den gode vinn seg hugnad hjå Herren, men den meinsløge fordømer han.
He that is good, schal drawe to hym silf grace of the Lord; but he that tristith in hise thouytis, doith wickidli.
3 Ingen mann vert stød av gudløysa, men roti åt rettferdige kann ingen rikka.
A man schal not be maad strong by wyckidnesse; and the root of iust men schal not be moued.
4 Ei fagna kona er ein krans for mannen sin, eit skjemda ting er fæl som ròt i beini hans.
A diligent womman is a coroun to hir hosebond; and rot is in the boonys of that womman, that doith thingis worthi of confusioun.
5 Tankar hjå rettferdige tenkjer er det som rett er, dei råder som ugudlege legg upp, er svik.
The thouytis of iust men ben domes; and the counselis of wickid men ben gileful.
6 Ordi hjå ugudlege gjeng ut på luring etter blod, men ærlege vert berga ved sin munn.
The wordis of wickid men setten tresoun to blood; the mouth of iust men schal delyuere hem.
7 Ugudlege vert kasta i koll, og so er det ute med deim, men rettferdige folks hus stend fast.
Turne thou wickid men, and thei schulen not be; but the housis of iust men schulen dwelle perfitli.
8 Ein mann fær ros alt etter som vitet hans er, men den ranglyndte kjem i vanvyrdnad.
A man schal be knowun bi his teching; but he that is veyn and hertles, schal be open to dispising.
9 Betre småmann med ein tenar enn låst vera storkar og ikkje ha mat.
Betere is a pore man, and sufficient to him silf, than a gloriouse man, and nedi of breed.
10 Den rettferdige veit korleis buskapen har det, men hardt er hjarta hjå ugudlege folk.
A iust man knowith the soulis of hise werk beestis; but the entrailis of wickid men ben cruel.
11 Den som dyrkar si jord, fær mette av brød, den som fer etter fåfengde ting, er fåvis.
He that worchith his lond, schal be fillid with looues; but he that sueth idilnesse, is moost fool. He that is swete, lyueth in temperaunces; and in hise monestyngis he forsakith dispisyngis.
12 Ein gudlaus hev hug til vonde folks garn, men roti åt rettferdige gjev frukt.
The desir of a wickid man is the memorial of worste thingis; but the roote of iust men schal encreesse.
13 Lippe-synd er snara vond, men den rettferdige slepp ut or trengsla.
For the synnes of lippis `falling doun neiyeth to an yuel man; but a iust man schal scape fro angwisch.
14 Av sin munns frukt fær ein mann sin gode mette, og eit menneskje fær att det han hev gjort med sine hender.
Of the fruyt of his mouth ech man schal be fillid with goodis; and bi the werkis of hise hondis it schal be yoldun to him.
15 Uvitingen held sin eigen veg for den rette, men den vise høyrer på råd.
The weie of a fool is riytful in hise iyen; but he that is wijs, herith counsels.
16 Når uvitingen er vreid, vert det kjent same dagen, men den kloke løyner skjemsla.
A fool schewith anoon his ire; but he that dissymelith wrongis, is wijs.
17 Den som andar ærlegskap, segjer det som rett er, men det falske vitnet talar svik.
He that spekith that, that he knowith, is a iuge of riytfulnesse; but he that lieth, is a gileful witnesse.
18 Mang ein fer med svall som sverdstyng; men tunga åt dei vise, ho er lækjedom.
A man is that bihetith, and he is prickid as with the swerd of conscience; but the tunge of wise men is helthe.
19 Sanningslippa held seg æveleg, men falske tunga berre i ein augneblink.
The lippe of treuthe schal be stidfast with outen ende; but he that is a sudeyn witnesse, makith redi the tunge of leesyng.
20 Svik er i deira hjarta som smider vondt i hop, men dei som rå’r til fred, hev gleda.
Gile is in the herte of hem that thenken yuels; but ioye sueth hem, that maken counsels of pees.
21 Inkje vondt den rettferdige råkar, men gudlause fær ulukka i fullaste mål.
What euere bifallith to a iust man, it schal not make hym sori; but wickid men schulen be fillid with yuel.
22 Ei stygja for Herren er ljugarlippor, men han likar deim som fer fram med truskap.
False lippis is abhominacioun to the Lord; but thei that don feithfuli, plesen him.
23 Ein klok mann løynar kunnskap, men dåre-hjarta ropar ut vitløysa.
A fel man hilith kunnyng; and the herte of vnwise men stirith foli.
24 Strævsam hand kjem upp til herrevelde, men leta fører til trældom.
The hond of stronge men schal haue lordschip; but the hond that is slow, schal serue to tributis.
25 Sorg i mannens hjarta bøygjer det ned, men eit godt ord gjev det gleda.
Morenynge in the herte of a iust man schal make hym meke; and he schal be maad glad bi a good word.
26 Den rettferdige rettleider næsten sin, men vegen åt gudlause fører deim vilt.
He that dispisith harm for a frend, is a iust man; but the weie of wickid men schal disseyue hem.
27 Letingen steikjer ikkje si veidn, men annsemd er rikdom so dyr for menneskja.
A gileful man schal not fynde wynnyng; and the substaunce of man schal be the prijs of gold.
28 På rettferds stig er liv, og gonga på vegen gjeng ikkje til dauden.
Lijf is in the path of riytfulnesse; but the wrong weie leedith to deeth.
