Salomos Ordsprog 1
1 Ordtøke av Salomo, son til David, konge yver Israel.
Parabolæ Salomonis, filii David, regis Israel.
2 Av deim kann ein læra visdom og age og skyna vituge ord.
Ad sciendam sapientiam, et disciplinam:
3 Og få age so ein vert klok, rettferd og rett og rettvisa.
ad intelligenda verba prudentiæ: et suscipiendam eruditionem doctrinæ, iustitiam, et iudicium, et æquitatem:
4 Dei kann gjeva dei urøynde klokskap, ungdomen kunnskap og ettertanke -
ut detur parvulis astutia, adolescenti scientia, et intellectus.
5 so den vise kann høyra og auka sin lærdom og den vituge verta rådklok.
Audiens sapiens, sapientior erit: et intelligens, gubernacula possidebit.
6 Dei gjev skyn på ordtak og myrke ord, ord frå dei vise og gåtorne deira.
Animadvertet parabolam, et interpretationem, verba sapientum, et ænigmata eorum.
7 Otte for Herren er upphav til kunnskap, uvitingar vanvyrder visdom og age.
Timor Domini principium sapientiæ. Sapientiam, atque doctrinam stulti despiciunt.
8 Høyr etter, son min, når far din deg agar, og kasta’kje frå deg det mor di deg lærer!
Audi, fili mi, disciplinam patris tui, et ne dimittas legem matris tuæ:
9 For det er ein yndeleg krans for ditt hovud, og kjedor kring halsen din.
ut addatur gratia capiti tuo, et torques collo tuo.
10 Son min, når syndarar lokkar deg, samtykk ikkje!
Fili mi, si te lactaverint peccatores, ne acquiescas eis.
11 Um dei segjer: «Kom med oss! Me vil lura etter blod, setja fella for den skuldlause utan grunn;
Si dixerint: Veni nobiscum, insidiemur sanguini, abscondamus tendiculas contra insontem frustra:
deglutiamus eum sicut infernus viventem, et integrum quasi descendentem in lacum. (Sheol h7585)
13 Me vinna oss alle slag skattar, og fyller husi våre med rov;
Omnem pretiosam substantiam reperiemus, implebimus domos nostras spoliis.
14 du skal få lutskifte saman med oss, alle skal me ha same pungen.» -
Sortem mitte nobiscum, marsupium unum sit omnium nostrum.
15 Son min, gakk ikkje då på vegen med deim, haldt foten din burte frå deira stig!
Fili mi, ne ambules cum eis, prohibe pedem tuum a semitis eorum.
16 For føterne deira spring til vondt og er snøgge til å renna ut blod.
Pedes enim illorum ad malum currunt, et festinant ut effundant sanguinem.
17 Men fåfengt breier dei netet for augo på alle fuglar.
Frustra autem iacitur rete ante oculos pennatorum.
18 Dei lurer på sitt eige blod og set eit garn for sitt eige liv.
Ipsi quoque contra sanguinem suum insidiantur, et moliuntur fraudes contra animas suas.
19 So gjeng det kvar som riv til seg med ran, det drep sin eigen herre.
Sic semitæ omnis avari, animas possidentium rapiunt.
20 Vismøyi ropar på gata og lyfter si røyst på torgi.
Sapientia foris prædicat, in plateis dat vocem suam:
21 På gatehyrna preikar ho midt i ståket, i porthallar og kring i byen ho talar:
in capite turbarum clamitat, in foribus portarum urbis profert verba sua, dicens:
22 «Kor lenge vil de fåkunnige elska fåkunna, og kor lenge vil spottarar ha hug til spott, og dårar hata kunnskap?
Usquequo parvuli diligitis infantiam, et stulti ea, quæ sibi sunt noxia, cupient, et imprudentes odibunt scientiam?
23 Snu dykk hit når eg refser! So skal åndi mi fløyma for dykk, og eg skal kunngjera dykk mine ord.
Convertimini ad correptionem meam: en proferam vobis spiritum meum, et ostendam vobis verba mea.
24 Eg ropa og de vilde ikkje høyra, og ingen agta på at eg rette ut handi,
Quia vocavi, et renuistis: extendi manum meam, et non fuit qui aspiceret.
25 De brydde dykk ei um all mi råd, og ansa ikkje mitt refsings ord,
Despexistis omne consilium meum, et increpationes meas neglexistis.
26 So skal eg då læ når de ulukka fær, eg skal spotta når det som de ræddast kjem,
Ego quoque in interitu vestro ridebo, et subsannabo, cum vobis id, quod timebatis, advenerit.
27 når det de ræddast kjem som eit uver, og uferdi dykkar fer hit som ein storm, når trengsla og naud kjem på dykk.
Cum irruerit repentina calamitas, et interitus quasi tempestas ingruerit: quando venerit super vos tribulatio, et angustia:
28 Då vil eg ikkje svara når de ropar på meg, dei skal naudleita etter meg, men ikkje finna meg.
Tunc invocabunt me, et non exaudiam: mane consurgent, et non invenient me:
29 Av di dei hata kunnskap og forsmådde otte for Herren,
eo quod exosam habuerint disciplinam, et timorem Domini non susceperint,
30 ikkje lydde på mi råd, vanyrde all mi påminning,
nec acquieverint consilio meo, et detraxerint universæ correptioni meæ.
31 skal dei eta frukt av si åtferd og verta mette av sine råder.
Comedent igitur fructus viæ suæ, suisque consiliis saturabuntur.
32 For einvisa drep dei einfaldne, og tryggleiken dårarne tyner.
Aversio parvulorum interficiet eos, et prosperitas stultorum perdet illos.
33 Men den bur trygt, som høyrer på meg, verna um ulukke-rædsla.»
Qui autem me audierit, absque terrore requiescet, et abundantia perfruetur, timore malorum sublato.
