Nahum 2
1 Ein folkeøydar fer upp imot deg. Vakta vollarne! Haldt utkik på vegen! Umgyrd lenderne, samla all di kraft!
Ang amrosak kami na hma ah angzoh boeh: misa pakaahaih ahmuen to kahoih ah toep ah, loklam to kahoih ah khen ah, na kaengkaeh to caksak ah loe, na thacakhaih to pathok boih ah.
2 For Herren vil reisa upp att stordomen åt Jakob liksom stordomen åt Israel, sidan ransmenner so hev øydt deim og tynt vintrei deira.
Angraeng mah Jakob lensawkhaih to Israel lensawkhaih baktiah omsak let tih: paro kaminawk mah nihcae to tidoeh anghmat ai ah paro o, nihcae ih misur tanghangnawk to atlik pae o.
3 Skjoldarne åt kjemporne hans er raudlita, stridsmennerne er klædde i skarlak, vognerne i eld og stål når han herbur deim, og spjot vert svinga.
Anih ih thacak misanawk loe kathim misa angvaenghaih to sinh o, misahoih kaminawk loe kathim khukbuen to angkhuk o: misatuk han amsak na niah, hrang lakoknawk loe kangqong hmai baktiah oh, far thing hoi sak ih tayaenawk loe zitthoh parai.
4 På vegarne rasar vognerne fram. Dei andferst på torgi. Dei er å sjå til som logar, som eldingar fer dei fram.
Nihcae ih hrang lakoknawk loe atuen apawk hoiah loklam ah, lampui maeto pacoeng maeto cawnh o; nihcae loe hmaithaw baktiah oh o moe, tangphrapuek baktiah cawnh o.
5 Han kjem i hug storfolket sitt, dei snåvar der dei gjeng, dei styrmer til bymuren, men skjoldtaket er reist.
Anih loe kahoih misatuh angraeng to a tawnh, toe nihcae loe loklam ah amtim o boih tih; to ah kaom tapang bangah karangah cawnh o ueloe, misa buephaih to sah o tih.
6 Elve-portarne vert opna, og kongsgarden sig saman.
Tuipui khongkhanawk to paong o tih, to naah siangpahrang ohhaih ahmuen to anghma tih.
7 Ja, domen stend fast: ho vert nækt, dragsa burt. Ternorne hennar græt som duvor, dei slær seg for bringa.
Huzzab to misong ah naeh o ueloe, caeh o haih tih; tamna nongpatanawk loe angmacae ih saoek atumh hoiah caeh o ueloe, anih to pahu baktiah oi o haih tih.
8 I all si tid var Nineve lik ein dam, rik av vatn, men no flyr dei burt. Stogga! Stogga! - Nei, ingen snur seg.
Nineveh loe canghnii ih kangbuem tuili baktiah ni oh, toe tui amsah pae king boeh. Anghak rae ah, anghak rae ah, tiah a hangh o, toe mi doeh hnukbang angqoi o ai.
9 Rana no sylv, rana no gull! Her tryt det ikkje på skattar, på nøgdi av allskyns dyrverdige ting.
Sum kanglung to la oh, suinawk doeh la oh; patung ih hmuenmaenawk hoi khit kaom tacongnawk loe boeng thaih mak ai, tiah a hangh o.
10 Tomt, tomleik, tøming! - Hjartestøkk, kneskjelv og verk i alle mjødmar, og alle andlit skifter liter.
Nineveh loe amro boeh, tidoeh om ai, caeh o taak sut boeh; kaminawk poekhaih palungthin loe tui baktiah amkaw boeh, khokhunawk doeh thazok boeh; kaeng to nat pae moe, mikhmai doeh amnum pae boih boeh.
11 Kvar er no løvehiet, etar-staden åt ungløvorne, der løva og løvemori gjekk, og løve-ungen, og ingen skræmde deim?
Kaipui ohhaih ahmuen, a caanawk pacahhaih ahmuen loe naa ah maw oh, zithaih kaom ai ah nihcae amkaehhaih ahmuen, kaipui ampa hoi amno amkaehhaih ahmuen loe naa ah maw oh boeh?
12 Kvar er løva som rana so mykje som ungarne vilde hava, og drap åt løvemøderne, ja, fyllte upp holorne sine med ran og hii sine med det sundrivne?
Kaipui mah a caanawk hanah moi to sinh pae, kaipui amno kanawk hanah moi to kaek pae, a ohhaih akhaw loe a kaek ih moi hoiah koi, thlungkhaw to moi hoiah koisak.
13 Sjå, eg skal venda mot deg, segjer Herren, allhers drott. Vognerne dine skal eg lata ganga upp i røyk, og dine unge løvor skal sverdet øyda. Eg skal rydja ditt rov ut frå jordi. Og ingen skal meir høyra røysti åt dine sendemenner.
Khenah, nang to misa ah kang suek, nang ih hrang lakoknawk to hmai hoiah ka thlaek han, sumsen mah kaipui caanawk to paduek tih; long nuiah caak han ih moi tawn ai ah kang suek han, na laicaehnawk ih lok to mi mah doeh thaih let mak ai boeh.
