Mika 2
1 Usæle dei som tenkjer ut urett og fyrebur vondt, med dei ligg på lega si. Straks det lyser av dag, set dei det i verk! for di det stend i deira magt.
Woe to those that devise wickedness, and resolve on evil upon their couches! by the first light of the morning they execute it, if they have it in the power of their hand.
2 Og dei lystar etter annan manns åkrar og ranar deim, etter hus og tek deim. Dei gjer vald både mot mannen og huset hans, både mot bonden og eigedomen hans.
And they covet fields, and rob them; and houses, and take them away: so they defraud the master and his house, and the man and his heritage.
3 Difor taler Herren soleis: Sjå, eg vil tenkja ut det som vondt er imot denne ætti, og de skal ikkje få til å smetta halsarne dykkar utor eller ganga so bratte i nakken heretter. For det vert ei vond tid.
Therefore thus hath said the Lord, Behold, I will devise against this family an evil, from which ye shall not remove your necks; nor shall ye go erect; for it is an evil time.
4 Den dagen skal sume kveda ei nidvisa um dykk og sume syngja ein syrgjesong, og dei skal segja: «No er det slutt, » segjer dei, «reint til avgrunns me gjekk. No skifter han arven ut som folket mitt fekk. Sjå, kor han tek han ifrå meg! Gardarne våre no eiga skal folk som burt ifrå Herren fall.»
On that day shall one take up a parable against you, and lament with a mournful lamentation, and say, “We are utterly wasted: the portion of my people hath he exchanged; how hath he removed it from me! instead of restoring [them to us] he divideth our fields.”
5 So skal du ingen hava som strekkjer mæletråd kring jord i Herrens lyd.
Therefore shalt thou have none that shall draw the [measuring] cord in [his] lot in the congregation of the Lord.
6 «Haldt upp med denne preikingi!» So preikar dei. «Um slikt skal dei ikkje preika! Det er då ikkje måte på hædingsord!»
“Preach not;” [but] they shall preach: they shall not preach [indeed] to these, that reproach may not overtake them.
7 Er dette sømeleg tale, du Jakobs hus? Er Herren kanskje brålyndt? Hev gjerningarne hans synt noko slikt? Er ikkje mykje heller ordi mine gode imot den som fer reideleg åt?
Shall it be said [in] the house of Jacob, Is the spirit of the Lord straightened? are these his doings? Do not my words do good to him that walketh uprightly?
8 Men alt lenge hev no folket mitt reist seg imot meg som uvenerne mine: De dreg kåpa av klædi på folk som fredsame gjeng vegen sin framum, og ikkje vil vita av strid.
But long since is my people risen up as an enemy: from the garment do you pull off the ornament; of those that pass by securely [ye make] men returned from war.
9 Kvinnorne i folket mitt driv de ut ifrå heimarne deira, som var gleda deira; frå borni deira tek de for alle tider prydnaden min.
The wives of my people do you drive out of their delightful houses; from their children do ye take away my ornament for ever.
10 Upp med dykk og gakk dykkar veg! For dette er ikkje nokon kvilestad, for den sulking skuld som valdar tyning, ja, skræmeleg tyning.
Arise ye, and depart; for this is not your resting-place; because it is polluted, it shall destroy [you], even with a grievous destruction.
11 Kom ein med vind og svik og laug og sagde: «Eg vil preika for deg um vin og sterk drykk, » sjå det vilde vera ein preikar for dette folket!
If a man that goeth after wind and lieth with falsehood [should say], “I will preach unto thee of wine and of strong drink:” he would be a preacher for this people.
12 Samla, ja, samla vil eg deg, Jakob, so mange du er; sanka, ja, sanka eg leivningen av Israel. Eg vil føra deim saman som sauer til ei kvi, som ein buskap til sitt beite, so det vert dyn av menneskje.
I will [once] surely assemble, O Jacob, all of thee; I will surely gather up the remnant of Israel; I will place them together as flocks in the fold, as droves in the midst of their pen: they shall be crowded with men.
13 Vegbrøytaren fer fyre deim; dei bryt seg igjenom og stimar fram gjenom grindi og slepp ut; kongen deira fer fyre deim, og Herren er i brodden for deim.
The wall-breaker cometh up before them; they break in and pass through the gate, and go out by it: and their king passeth on before them, and the Lord at their head.
