< Matteus 22 >
1 So tok Jesus til ords att og sagde dei ei onnor likning:
And Jesus answered and spake unto them again by parables, and said,
2 «Himmelriket kann liknast med ein konge som gjorde bryllaup åt son sin.
The kingdom of heaven is like unto a certain king, which made a marriage for his son,
3 Han sende ut sveinarne sine, og kalla deim som var bedne til bryllaups; men dei vilde ikkje koma.
And sent forth his servants to call them that were bidden to the wedding: and they would not come.
4 So sende han andre sveinar og sagde: «Seg til deim som er bedne: «No hev eg stelt til bryllaupsmaten; uksane mine og gjødfeet er slagta, og alt er ferdigt. Kom no til bryllaups!»»
Again, he sent forth other servants, saying, Tell them which are bidden, Behold, I have prepared my dinner: my oxen and [my] fatlings [are] killed, and all things [are] ready: come unto the marriage.
5 Men dei brydde seg ikkje um det; ein gjekk ut på åkeren sin og ein annan til krambudi si;
But they made light of [it], and went their ways, one to his farm, another to his merchandise:
6 og dei hine greip sveinarne hans, og skamførde deim og drap deim.
And the remnant took his servants, and entreated them spitefully, and slew [them].
7 Då vart kongen harm. Han sende ut herarne sine og gjorde ende på dråpsmennerne og brende upp byen deira.
But when the king heard [thereof], he was wroth: and he sent forth his armies, and destroyed those murderers, and burned up their city.
8 So sagde han til sveinarne sine: «Alt er ferdigt til bryllaupet, men dei bedne var ikkje verde det.
Then saith he to his servants, The wedding is ready, but they which were bidden were not worthy.
9 Gakk no ut på vegar og vegskil og bed til bryllaups alle deim de finn!»
Go ye therefore into the highways, and as many as ye shall find, bid to the marriage.
10 So gjekk sveinarne ut på vegarne og bad i hop alle dei fann, både vonde og gode, og bryllaups-stova vart full av gjester.
So those servants went out into the highways, and gathered together all as many as they found, both bad and good: and the wedding was furnished with guests.
11 Då so kongen kom inn og vilde sjå gjesterne, vart han var ein som ikkje var bryllaupsklædd.
And when the king came in to see the guests, he saw there a man which had not on a wedding garment:
12 Han segjer til honom: «Kjære, korleis hev du kome inn her og er ikkje bryllaupsklædd?» Men han kunde ingen ting svara.
And he saith unto him, Friend, how camest thou in hither not having a wedding garment? And he was speechless.
13 Då sagde kongen til bordsveinarne: «Bitt hender og føter på honom, og kasta honom ut i myrkret utanfor, der dei græt og skjer tenner!»
Then said the king to the servants, Bind him hand and foot, and take him away, and cast [him] into outer darkness; there shall be weeping and gnashing of teeth.
14 For mange er kalla, men få er utvalde.»
For many are called, but few [are] chosen.
15 Då gjekk farisæarane burt og lagde råd um korleis dei skulde få fanga honom i ord.
Then went the Pharisees, and took counsel how they might entangle him in [his] talk.
16 Dei sende læresveinarne sine til honom i lag med Herodes-mennerne og let deim segja: «Meister, me veit du er ærleg, og det er sanning det du lærer oss um Guds veg, og du bryr deg ikkje um nokon; for du gjer ikkje skil på folk.
And they sent out unto him their disciples with the Herodians, saying, Master, we know that thou art true, and teachest the way of God in truth, neither carest thou for any [man]: for thou regardest not the person of men.
17 Seg oss no: Kva meiner du? Er det rett å svara skatt til keisaren, eller er det ikkje?»
Tell us therefore, What thinkest thou? Is it lawful to give tribute unto Caesar, or not?
18 Men Jesus skyna den vonde meiningi deira og sagde: «Kvi freistar de meg, hyklarar?
But Jesus perceived their wickedness, and said, Why tempt ye me, [ye] hypocrites?
19 Lat meg sjå skattemynti!» So flidde dei honom ein sylvpening.
Shew me the tribute money. And they brought unto him a penny.
20 «Kva er dette for eit bilæte og namn?» spurde han.
And he saith unto them, Whose [is] this image and superscription?
21 «Det er keisarens, » svara dei. Då sagde han til deim: «So gjev keisaren det som keisarens er, og Gud det som Guds er!»
They say unto him, Cæsar’s. Then saith he unto them, Render therefore unto Cæsar the things which are Cæsar’s; and unto God the things that are God’s.
22 Då dei høyrde det, undra dei seg og gjekk burt ifrå honom.
When they had heard [these words], they marvelled, and left him, and went their way.
23 Same dagen kom det nokre sadducæarar til honom - det er dei som segjer at det ikkje er nokor uppstoda - dei sette fram eit spursmål for honom og sagde:
The same day came to him the Sadducees, which say that there is no resurrection, and asked him,
24 «Meister, Moses hev sagt: «Når ein mann døyr barnlaus, so skal bror hans gifta seg med enkja og halda uppe ætti åt bror sin.»
Saying, Master, Moses said, If a man die, having no children, his brother shall marry his wife, and raise up seed unto his brother.
25 No var det sju brør hjå oss. Den eine gifte seg, og døydde; han hadde ikkje born, og let etter seg kona si til broren.
Now there were with us seven brethren: and the first, when he had married a wife, deceased, and, having no issue, left his wife unto his brother:
26 Like eins den andre og den tridje, radt til den sjuande.
Likewise the second also, and the third, unto the seventh.
27 Etter deim alle døydde kona.
And last of all the woman died also.
28 Kven av dei sju skal no ho høyra til i eit anna liv? For dei hev havt henne alle.»
Therefore in the resurrection whose wife shall she be of the seven? for they all had her.
29 Jesus svara: «De fer vilt, av di de ikkje kjenner skrifterne og ikkje Guds magt.
Jesus answered and said unto them, Ye do err, not knowing the scriptures, nor the power of God.
30 For i eit anna liv er det ingen som gifter seg eller vert burtgift; dei er som Guds englar i himmelen.
For in the resurrection they neither marry, nor are given in marriage, but are as the angels of God in heaven.
31 Men at dei avlidne skal standa upp att, hev de’kje lese kva Gud hev tala til dykk um det, når han segjer:
But as touching the resurrection of the dead, have ye not read that which was spoken unto you by God, saying,
32 «Eg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud?» Og han er ikkje Gud for dei daude, men for dei livande.»
I am the God of Abraham, and the God of Isaac, and the God of Jacob? God is not the God of the dead, but of the living.
33 Då folket høyrde det, vart dei reint upp i under yver læra hans.
And when the multitude heard [this], they were astonished at his doctrine.
34 So snøgt som farisæarane fekk høyra at han hadde målbunde sadducæarane, samla dei seg kringum honom,
But when the Pharisees had heard that he had put the Sadducees to silence, they were gathered together.
35 og ein av deim, som var kunnig i lovi, vilde freista honom og spurde:
Then one of them, [which was] a lawyer, asked [him a question], tempting him, and saying,
36 «Meister, kva bod er det største i lovi?»
Master, which [is] the great commandment in the law?
37 Han svara: «»Du skal elska Herren, din Gud, av alt ditt hjarta og av all din hug og av alt ditt vit!»
Jesus said unto him, Thou shalt love the Lord thy God with all thy heart, and with all thy soul, and with all thy mind.
38 Det er det største og fyrste bodet.
This is the first and great commandment.
39 Men det er eit anna som likjest det, og det er: «Du skal elska næsten din som deg sjølv!»
And the second [is] like unto it, Thou shalt love thy neighbour as thyself.
40 På desse tvo bodi kviler heile lovi og profetarne.»
On these two commandments hang all the law and the prophets.
41 Med farisæarane var samla, spurde Jesus deim åt:
While the Pharisees were gathered together, Jesus asked them,
42 «Kva trur de um Messias? Kven er han son åt?» «Åt David, » svara dei.
Saying, What think ye of Christ? whose son is he? They say unto him, [The Son] of David.
43 Då sagde han: «Korleis kann då David i Anden kalla honom herre, når han segjer:
He saith unto them, How then doth David in spirit call him Lord, saying,
44 «Herren sagde til herren min: «Sit ved høgre handi mi, til eg dine fiendar fær for dine føter lagt!»»
The LORD said unto my Lord, Sit thou on my right hand, till I make thine enemies thy footstool?
45 Kallar no David honom herre, korleis kann han då vera son hans?»
If David then call him Lord, how is he his son?
46 Men ingen kunde svara honom eit ord. Og ingen torde etter den dag koma med fleire spursmål til honom.
And no man was able to answer him a word, neither durst any [man] from that day forth ask him any more [questions.]