Matteus 13
1 Same dagen gjekk Jesus ut og sette seg nedmed sjøen.
Mani sûn nanâk han Jisua hah in mâkin dîl rakham tieng a sea, mahan minchu rangin ânsunga.
2 Då samla det seg so mykje folk ikring honom, at han laut ganga ut på eit skip og setja seg der, og heile folkemengdi stod burtetter strandi.
Loko ahong intûp hah an tamrai sikin rukuonga ânsunga, loko ngei chu dîl rakhama an indinga.
3 Då sagde han deim mangt og mykje i likningar og tok so til ords: «Ein såmann gjekk ut og skulde så,
Chongmintêkngei mangin neinun tamtak a misîr pe ngei. “Rangai ta u, voikhat chu mi inkhatin burît rangin a sea.
4 og då han sådde, fall noko av kornet frammed vegen, og fuglarne kom og åt det upp.
Loilâia sachi a rethea, senkhat lampui kôla achula, vâ ngei an honga an sâkripa.
5 Noko fall på steingrunn; der hadde det ikkje mykje jord, og det rann snøgt upp, av di der var so grunt;
Senkhat lungpherpha chunga pil inphânna achula, pil abitloi sikin a hongkei kelena.
6 men då soli steig, skein det av; for det hadde ikkje rot.
Aniatachu nisa ahôn sânga, alumin bukung innoinarte hah a em minthêma, aruzung mathâk hah ânthûkpe loi sikin achârrip zoi.
7 Noko fall millom klunger, og klungeren voks upp og kjøvde det.
Sachi senkhatngei chu riling râng kâra achula, riling hah ahong insôna, adîp min mang riei zoi.
8 Noko fall i god jord og gav grøda, sumt hundrad foll, og sumt seksti foll, og sumt tretti foll.
Aniatachu, senkhat chu pil sana achula, senkhat razan, senkhat sômrukin, senkhat sômthumin ahong inra zoi.”
9 Høyr etter, kvar som høyra kann!»
Male Jisua'n chongkhârnan an kôm, “Kuor nin dônin chu rangâi roi!” a tia.
10 Læresveinarne kom og sagde til honom: «Kvi talar du til deim i likningar?»
Hanchu ruoisingei hah Jisua kôm an honga, mipui ngei kôm thurchi ni misîrin “Ithomo chongmintêk na mang ngâia?” tiin an rekela.
11 Då svara han: «De fær vita løyndomarne i himmelriket, men det gjer ikkje dei.
Jisua'n an kôm, “Invân Rêngram chonginthup roia rietna chu nin kôm pêk ani zoia, midang ngei kôm chu pêk nimak.
12 For den som hev, han skal få, so han hev nøgdi; men den som inkje hev, skal missa endå det som han hev.
Tukhom neinun imini a dônsai kai chu pêk sa nîng ata, masikin ahundôr nêka tam dôn a tih; hannirese tukhom neinun ite dônloi chu a dônsai te hah khom lâk pe rip nîng a tih.
13 Difor talar eg til deim i likningar; for um dei ser, so ser dei ikkje, og um dei høyrer, so høyrer dei ikkje og skynar ikkje.
An kôm chongmintêk manga ko chongpui ngei ngâina abitak chu an ena an mu loina rang, le an rangâia, aniatachu an rietthei loina ranga ani.
14 På deim vert det sanna det som Jesaja spådde: «Ja, høyra skal de nok, men ikkje håtta, sjå skal de nok, men de skal ikkje skilja.
Masikin dêipu Isaiah lei ril hah an chunga ahong tung ani: ‘Hi mingei hin rangâi an ta aniatachu rietthei noni ngei; en, en an ta aniatachu mu thei noni ngeia,
15 For dette folket hev so hard ein hug; tungt høyrer dei med øyro, og augo let dei att, so dei med augo inkje sjå, med øyro inkje høyra skal, og aldri med sitt hjarta skyna, og snu, so eg deim lækja fær.»
an mulungngei alên môl zoia, an kuorngei an lei min sêt zoia, male an mitngei khom an lei sîng zoi sikin. Ninosenla, chu an mitin mûng an ta, an kuorin riet an ta, an mulungbôk ngeiin rietthei an ta, Pathien'n, ko kôm an hon heia, ke lei mindam ngei duoi mo tâk,’ a tia.
16 Men sæle dykkar augo som ser, og dykkar øyro som høyrer!
“Nangni rangin, idôra satvur mo nin ni zoi! Nin mitin a mua, nin kuorin a riet ani.
17 For det segjer eg dykk for sant: Mange profetar og rettferdige stunda etter å sjå det som de ser, og fekk ikkje sjå det, og høyra det som de høyrer, og fekk ikkje høyra det.
Adiktakin nangni ki ril, nin mu hih dêipu tamtakngei le Pathien mi tam takngei mu rang an nuom sabaka, aniatachu mu thei mak ngei, nin riet khom hih a riet an nuom sabaka, hannirese riet thei mak ngei ani.”
18 So høyr no de likningi um såmannen:
“Hanchu, rangâi ungla, sachirethepa chongmintêk omtie hih inchu roi.
19 Kvar gong nokon høyrer ordet um Gudsriket, og ikkje skynar det, so kjem den vonde og stel burt det som er sått i hjarta hans; det er det kornet som var sått frammed vegen.
Tutu khom Rêngram thurchi rieta, aniatachu rietminthârna dônloi chu sachi lampui kôla chul angin an ni. Misie hah a honga, an mulungrîla rethea om hah a lâkpai pe ngei ngâi.
20 Det som var sått på steingrunn, det er den som høyrer ordet og straks tek imot det med gleda,
Sachi lungpherpha chunga pil inphânna chul chu thurchi hah a riet lehan râisântaka pom kelen ngei hih an ni.
21 men han hev ikkje rot i seg, og held ikkje ut langt bilet; kjem han i naud eller fåre for ordet skuld, so leidest han snart og fell ifrå.
Aniatachu ruzung inthûk amathâk loi sikin om sôt ngâi maka; ma thurchi sikin imokhat intakna mini nuomlona mini ahong om tena chu an mâk nôk kelen ngâi.
22 Det som var sått millom klunger, det er den som høyrer ordet, men suti for det timelege og den svikalle rikdomen kjøver ordet, so det ikkje ber frukt. (aiōn g165)
Sachi, riling râng kâra chul chu thurchi lei rietsai ngei an ni; hannirese hi taksa ringnuna hoina le nei rang nuomna roia kangdôina ngeiin chongtak hah adîpa, mara dôn ngâi mak ngei. (aiōn g165)
23 Det som var sått i god jord, det er dei som høyrer ordet og skynar det; dei er det som gjev grøda; ein gjev hundrad foll, og ein seksti foll, og ein tretti foll.»
Hanchu sachi pil sana chul chu thurchi hah an rieta, male a rietthei ngei hah an ni. An mara ngei senkhat razan, senkhat sômrukin, senkhat sômthumin an hong pung ngâi,” a tia.
24 So sette han fram ei onnor likning og sagde: «Himmelriket kann liknast med ein mann som hadde sått godt frø i åkeren sin;
Jisua'n chongmintêk dang a rilngei nôka: “Invân Rêngram chu ma ang hin ani. Mi inkhatin a loia sachi sa rethepa leh mintêk ani.
25 men medan folket sov, kom uvenen hans og sådde svimling millom kveiten, og gjekk sin veg.
Jân khat chu mi an inriei suole, a râl ahonga, bu lâia han bu rothol arthea, a rotpat nôka.
26 Då no åkeren voks upp og skaut aks, so kom svimlingen og til synes.
Hanchu bu hah a hong mônga, ahong vuiin chu bu rothol khom ahong inlang sa zoi.
27 Då gjekk sveinarne til husbonden og sagde: «Herre, sådde du’kje godt frø i åkeren din? Kvar kjem då ugraset frå?»
Loi pumapa tîrlâmngei hah an honga, a kôm, ‘Pu, no loia sachi sa nerthe hah; bu rothol so kho renga hong om mini?’ an tia.
28 «Det hev ein uven gjort, » svara han. «Vil du me skal ganga og rykkja det upp?» segjer dei.
Ama'n an kôm, ‘mahah chu râlngei lei tho kêng,’ tiin a thuona. Anni han, ‘bu rotholngei so va chuon unglang nu nuom mo?’ tiin an rekela.
29 «Nei, » sagde han, «for då kunde de koma til å riva upp kveiten og med det same.
‘Nâng mak,’ bu rothol nin chuonin chu butak khom nin phôidelsa rang kêng tiin a thuon ngeia.
30 Lat båe veksa med einannan til hausten, og når skurdonni kjem, vil eg segja til skjerarane: «Sanka fyrst svimlingen saman og bunta honom i hop til å brennast, men hav kveiten inn i løda mi!»»»
Bu ât zora dên mâka chu butak le arothol anruonin munkhatin insôn rese ngei. Hanchu bu ât ngâingei kôm bu arothol hah phoipaia, khita, hâl baka masuole butak hah ka sasiera thun rangin chong la be ta rong a tia.”
31 So sette han fram ei likning til og sagde: «Himmelriket er likt eit senapskorn som ein mann tok og sette i hagen sin.
Jisua'n chongmintêk dang a misîr pe ngei nôka, “Invân Rêngram chu min ancham ru a chôia, a loia a rethe ang hi ani.
32 Det er mindre enn alle andre frøkorn; men når det hev vakse upp, er det større enn alle hagevokstrar og vert eit heilt tre, so fuglane i lufti kjem og byggjer reir i greinerne på det.»
Mahi chimuru murdi lâia a chîntak ani, aniatachu, ahong lien tikin chu chimu dang ngei nêka alientak ani ngâi. Thingkung ahong changa, masikin vâ ngei an honga, amachanga han rubu an phan ngâi,” a tia.
33 So sagde han deim ei onnor likning: «Himmelriket er likt ein surdeig som ei kona tok og gøymde i tri skjeppor mjøl, til alt mjølet var syrt.»
Jisua'n chongmintêk dang a misîr nôka: “Invân Rêngram chu nuvengte inkhatin chol a lâka vâipôl her sômminli leh athoi mâka tâidôna a minpola a bil angin ani,” a tia.
34 Alt dette tala Jesus til folket i likningar, og utan likningar tala han aldri til deim,
Ha ngei murdi hah Jisua'n lokongei kôm chongmintêkin a ril ngeia; chongmintêk mang loiin chu an kôm han ite misîr mak.
35 so det skulde sannast det som er tala gjenom profeten, når han segjer: «Med likningar so vil eg lata upp min munn, og segja fram det som var løynt frå verdi vart.»
Mahi a thona bi chu dêipu'n alei misîr: “An kôm chong ki rillin chongmintêk mang ka ta; Khuonsieng renga neinun inthupngei hah misîr pe ngei ki tih,” ti hah ahong tung adikna ranga ani.
36 So bad han farvel med folket og gjekk inn att. Då kom læresveinarne til honom og sagde: «Tyd ut for oss likningi um svimlingen i åkeren!»
Jisua'n lokongei hah mâkin insûnga a lûtin chu a ruoisingei an honga, a kôm, “Loia bu rothol chongmintêk roi hah khoi tina mo mi ril roh,” an tia.
37 Han svara: Den som sår det gode frøet, er Menneskjesonen;
Jisua'n an kôm, “Mi sachi sa rethepu hah Miriem Nâipasal ania;
38 åkeren er verdi; det gode frøet er dei som eig heime i Gudsriket, og svimlingen dei som høyrer under den vonde;
loi chu rammuol hih ani; Sachi sa chu Rêngram nâingei hih an ni, bu rothol chu Misie nâingei an ni;
39 uvenen som sådde svimlingen, er djevelen; hausten er endelykti på verdi, og skurdfolket er englarne. (aiōn g165)
male râl, bu rothol rethepu hah chu Diabol ani. Bu ât zora chu rammuol mongna rang nikhuo ania, bu âtpu ngei hah vântîrtonngei an ni. (aiōn g165)
40 Liksom no svimlingen vert sanka i hop og uppbrend, soleis skal det ganga til når det vert ende på verdi: (aiōn g165)
Bu rotholngei hah an mintûpa, meia an hâl angdên han rammuol mong tika chu ala tung rang ani: (aiōn g165)
41 Menneskjesonen skal senda ut englarne sine, og dei skal sanka ut or riket hans alt som skjemmer ut, og alle som gjer urett,
Miriem Nâipasal'n a vântîrtonngei hah tîr a ta, a Rêngram renga mi sietna sin ngâi ngei le saloi sin ngâi ngei chu minchun an ta,
42 og kasta deim i den gloande omnen, der dei græt og skjer tenner.
mei thithei ngâiloia han pai ngei an ta, mahan chap an ta, an rakam riel an tih.
43 Då skal dei rettferdige skina som soli i riket åt far sin. Høyr etter, kvar som høyra kann!
Hanchu Pathien mingei chu an Pa Rêngrama nisa angin vâr an tih zoi. Rangâi roi, kuor nin dônnin chu!
44 Himmelriket er likt ein skatt som var nedgraven i ein åker. Den skatten var det ein mann som fann; han grov honom ned att, og glad som han var, gjekk han burt og selde alt det han hadde, og kjøpte åkeren.
“Invân Rêngram chu mi inkhatin loilâia rochon phûm inrûkten amu suoka; a phûm nôka, a râisân rai sikin a sea, a dônngei murdi ava juor leta, a kîr nôka male ma loi hah a rochôk angin ani.
45 Sameleis er himmelriket likt ein kjøpmann som leita etter væne perlor.
“Invân Rêngram chu mi inkhatin lungmantam satak a roka,
46 Då han so fann ei som var ovgild, gjekk han av og gjorde alt han åtte i pengar, og kjøpte den perla.
lungmantam satak hah a mûn chu, a sea, a dônngei murdi ava juor leta, male ma lungmantam hah a rochôk angin ani.
47 Sameleis er himmelriket likt ei not som dei kastar i sjøen og fangar alle slag fisk i;
“Invân Rêngram chu ngasûrpu senkhat ngeiin an lên dîla an vôra, nga jât da-dang an sûr angin ani nôk.
48 når ho er full, dreg dei henne upp på strandi, og so set dei seg ned og sankar den gode fisken i koppar, men den som ikkje duger, kastar dei ut.
Lên hah asipmat tena chu dîl rakhama an kaisuoa, mahan nga insem rangin an insunga: asa murdi chu koka an thuna asaloi kai chu an paia.
49 Soleis skal det ganga til når det vert ende på verdi. Då skal englarne fara ut og skilja dei vonde frå dei gode (aiōn g165)
Rammuol mong tika chu ma anghan la nîng atih: vântîrtonngei juong suok an ta, misangei lâi renga misaloingei hah mintûp an ta (aiōn g165)
50 og kasta dei vonde i den gloande omnen, der dei græt og skjer tenner.
mei thithei ngâiloia han pai an ta, mahan chap an ta, an hâ riel an tih,” a tia.
51 «Skyna de alt dette?» «Ja, » svara dei.
Jisua'n an kôm, “Ma neinungei murdi hah nin rietthei mo?” tiin a rekel ngeia. “O, kin rietthei,” tiin an thuona.
52 «Det er godt, » sagde han; «for ein lærar som hev gjenge himmelriks-skulen, er lik ein husbond som tek fram både nytt og gamalt av det han hev gøymt.»
Ama'n an kôm, “Ma omtie chu, Balam minchupungei murdi invân Rêngrama ruoisi changngei kai chu, in pumapa a rochondarna khâltan renga neinun thar le neinun muruo a kaisuo angin ani,” a tia.
53 Då Jesus hadde sagt deim alle desse likningarne, for han burt att.
Jisua'n ma chongmintêkngei hah a misîr suolechu ma mun hah a mâka,
54 So kom han til fødesheimen sin og lærde deim i synagoga deira, so dei vart reint upp i under og sagde: «Kvar hev han fenge slik visdom frå og slike underfulle krafter?
a omna ngâi khopui tieng a kîr nôka. synagog ina a minchua, a thurchi misîr ariet murdi'n chu an kamâm sabaka, “Hima anga vârna hih kho renga a man mo?” male “Sininkhêl sintheina hih kho renga a man mo?” tiin an rekela.
55 Er’kje dette timbremanns-sonen? Heiter ikkje mor hans Maria, og brørne hans Jakob og Josef og Simon og Judas?
“Hi mi hih thing kutthiempu nâipasal hah nimak mo? Mary hah a nu nimak mo? A lâibungngei khom, Jacob, Joseph, Simon le Judas ngei nimak mo?
56 Og systerne hans, bur dei’kje alle her i grendi? Kvar hev so han fenge alt det frå?»
A sarnungei khom hitaka om nimak ngei mo? Kho renga mo hi ngei murdi hih a man?”
57 Og dei støyttest ved honom. Men Jesus sagde til deim: «Ein profet er ikkje vanvyrd utan i si eige grend og i si eigi ætt.»
Male ama hah an heng zoi. Jisua'n an kôm, “Dêipu chu a khopui sûnga le a insûngmingei lâia tiloiin chu muntina an mirit ngâi,” a tipe ngeia.
58 Og han gjorde ikkje mange under der, for di dei var so vantrune.
Taksônna an dônloi sikin ma mun han chu sininkhêl sin mintam ok mak ani.
