Markus 9
1 Det segjer eg dykk for sant, » sagde han: «Sume av deim som her stend, skal ikkje smaka dauden fyrr dei ser at Guds rike hev kome med velde.»
And he seide to hem, Treuli Y seie to you, that there ben summen stondynge here, whiche schulen not taste deth, til thei seen the rewme of God comynge in vertu.
2 Seks dagar etter tok Jesus Peter og Jakob og Johannes med seg upp på eit høgt fjell; der var dei åleine for seg sjølve. Då vart han forklåra for augo deira,
And aftir sixe daies Jhesus took Petre, and James, and Joon, and ledde hem bi hem silf aloone in to an hiy hille; and he was transfigurid bifor hem.
3 og klædi hans vart skinande kvite, so ingen bleikjar i verdi kunde ha gjort deim so kvite.
And hise clothis weren maad ful schynynge and white as snow, whiche maner white clothis a fuller may not make on erthe.
4 Og Elia synte seg for deim saman med Moses; dei stod og tala med Jesus.
And Helie with Moises apperide to hem, and thei spaken with Jhesu.
5 Då tok Peter til ords og sagde til Jesus: «Meister, det er godt me er her! Lat oss gjera tri hytter, ei åt deg, og ei åt Moses, og ei åt Elia!»
And Petre answeride, and seide to Jhesu, Maister, it is good vs to be here; and make we here thre tabernaclis, oon to thee, oon to Moyses, and oon to Helie.
6 Han visste ikkje kva han skulde segja; for dei var fulle av otte.
For he wiste not what he schulde seie; for thei weren agaste bi drede.
7 So kom det ei sky og skygde yver deim, og or skyi kom det ei røyst: «Dette er Son min, han som eg elskar. Høyr på honom!»
And ther was maad a cloude overschadewynge hem; and a vois cam of the cloude, and seide, This is my moost derworth sone, here ye hym.
8 Men best dei skoda ikring seg, såg dei ingen meir utan Jesus - han var åleine hjå deim.
And anoon thei bihelden aboute, and sayn no more ony man, but Jhesu oonli with hem.
9 Då dei gjekk ned av fjellet, sagde han med deim at dei ikkje måtte tala til nokon um det dei hadde set, fyrr Menneskjesonen var staden upp frå dei daude.
And whanne thei camen doun fro the hille, he comaundide hem, that thei schulden not telle to ony man tho thingis that thei hadden seen, but whanne mannus sone hath risun ayen fro deeth.
10 Det ordet merka dei seg, men undrast seg imillom kva det skulde tyda: «standa upp frå dei daude».
And thei helden the word at hem silf, sekynge what this schulde be, whanne he hadde risun ayen fro deth.
11 So spurde dei honom: «Segjer ikkje dei skriftlærde at fyrst lyt Elia koma?»
And thei axiden hym, and seiden, What thanne seien Farisees and scribis, for it bihoueth `Helie to come first.
12 Ja, fyrst kjem Elia og set alt i rett lag att, svara han; «og kva er det som stend skrive um Menneskjesonen? At han skal lida mykje og agtast for inkje!
And he answeride, and seide to hem, Whanne Helie cometh, he schal first restore alle thingis; and as it is writun of mannus sone, that he suffre many thingis, and be dispisid.
13 Men eg segjer dykk at Elia og er komen, og dei gjorde med honom slikt dei vilde, som skrive er um honom.»
And Y seie to you, that Helie is comun, and thei diden to hym what euer thingis thei wolden, as it is writun of hym.
14 Då dei kom til læresveinarne, såg dei ein stor folkehop kringum deim, og nokre skriftlærde som var i ordkast med deim.
And he comynge to hise disciplis, saiy a greet cumpany aboute hem, and scribis disputynge with hem.
15 Og med same folkemengdi fekk sjå honom, vart dei reint forstøkte, og sprang imot honom og helsa.
And anoon al the puple seynge Jhesu, was astonyed, and thei dredden; and thei rennynge gretten hym.
16 «Kva er det de dregst med deim um?» spurde han.
And he axide hem, What disputen ye among you?
17 Då svara ein av folket: «Meister, eg er komen til deg med son min. Han hev ei mållaus ånd i seg;
And oon of the cumpany answerde, and seide, Mayster, Y haue brouyt to thee my sone, that hath a doumbe spirit; and where euer he takith hym,
18 når ho tek honom, riv ho og slit i honom, so fraudi stend utor munnen, og han skjer tenner og visnar burt. Eg bad læresveinarne dine at dei vilde driva henne ut, men dei var’kje god til.»
he hurtlith hym doun, and he fometh, and betith togidir with teeth, and wexith drye. And Y seide to thi disciplis, that thei schulden caste hym out, and thei myyten not.
19 Då tok Jesus til ords og sagde: «Å, du vantrune ætt! Kor lenge skal eg vera hjå dykk? Kor lenge skal eg tola dykk? Kom hit til meg med honom!»
And he answeride to hem, and seide, A! thou generacioun out of bileue, hou longe schal Y be among you, hou longe schal Y suffre you? Brynge ye hym to me.
20 So leidde dei guten burt til honom, og med same han såg Jesus, reiv åndi i honom, so han stupte i marki og velte seg og togg fraud.
And thei brouyten hym. And whanne he had seyn him, anoon the spirit troublide him; and was throw doun to grounde, and walewide, and fomede.
21 «Kor lenge hev han havt det so?» spurde Jesus. «Frå han var eit lite barn, » svara faren;
And he axide his fadir, Hou longe `is it, sith this `hath falle to hym? And he seide, Fro childhode;
22 «og ofte hev åndi kasta honom både i elden og i vatnet, og vilja gjort ende på honom. Men er det mogelegt for deg, so gjer sælebot på oss og hjelp oss!»
and ofte he hath put hym in to fier, and in to watir, to leese hym; but if thou maiste ony thing, helpe vs, and haue merci on vs.
23 «Um det er mogelegt for meg -?» svara Jesus. «Alt er mogelegt for den som trur!»
And Jhesus seide to hym, If thou maiste bileue, alle thingis ben possible to man that bileueth.
24 Og straks ropa far åt barnet: «Eg trur! Hjelp mi vantru!»
And anoon the fadir of the child criede with teeris, and seide, Lord, Y bileue; Lord, helpe thou myn vnbileue.
25 Då Jesus såg at folket strøymde til, truga han den ureine åndi og sagde: «Du mållause og dauve ånd, far utor honom, segjer eg, og far aldri i honom meir!»
And whanne Jhesus hadde seyn the puple rennynge togidere, he manasside the vnclene spirit, and seide to hym, Thou deef and doumbe spirit, Y comaunde thee, go out fro hym, and entre no more in to hym.
26 Då hua ho og reiv hardt i guten og for ut. Og han vart som eit lik, so dei fleste sagde: «Han hev slokna!»
And he criynge, and myche to breidynge him, wente out fro hym; and he was maad as deed, so that many seiden, that he was deed.
27 Men Jesus tok honom i handi og vekte honom; då reiste han seg upp.
And Jhesus helde his hoond, and lifte hym vp; and he roos.
28 Då Jesus var komen i hus, og læresveinarne var åleine med honom, spurde dei: «Kvi kunde ikkje me driva ut åndi?»
And whanne he hadde entrid in to an hous, hise disciplis axiden hym priueli, Whi myyten not we caste hym out?
29 Han svara: «Dette slaget kann ikkje drivast ut på anna vis enn med bøn og fasta.»
And he seide to hem, This kynde in no thing may go out, but in preier and fastyng.
30 So tok dei ut derifrå og for gjenom Galilæa. Men han vilde ikkje nokon skulde vita det;
And thei yeden fro thennus, and wente forth in to Galile; and thei wolden not, that ony man wiste.
31 for han lærde sveinarne sine og sagde: Menneskjesonen skal gjevast yver i menneskjehender, og dei skal drepa honom; og tri dagar etter han er drepen, skal han standa upp att.
And he tauyte hise disciplis, and seide to hem, For mannus sone schal be bitrayed in to the hondis of men, and thei schulen sle hym, and he slayn schal ryse ayen on the thridde day.
32 Men dei skyna’kje det ordet, og torde ikkje spyrja honom.
And thei knewen not the word, and dredden to axe hym.
33 So kom dei til Kapernaum, og då han var heime att, spurde han deim: «Kva var det de tala um på vegen?»
And thei camen to Cafarnaum. And whanne thei weren in the hous, he axide hem, What tretiden ye in the weie?
34 Dei tagde; for på vegen hadde dei tala med einannan um kven som var størst.
And thei weren stille; for thei disputiden among hem in the weie, who of hem schulde be grettest.
35 Då sette han seg og kalla til seg dei tolv, og sagde med deim: «Vil nokon vera den fyrste, so skal han vera den siste av alle og tenar for alle!»
And he sat, and clepide the twelue, and seide to hem, If ony man wole be the firste among you, he schal be the laste of alle, and the mynyster of alle.
36 So tok han eit lite barn og sette midt imillom deim og tok det i fang og sagde til deim:
And he took a child, and sette hym in the myddil of hem; and whanne he hadde biclippid hym, he seide to hem,
37 «Den som tek imot eit sovore barn for mitt namn skuld, han tek imot meg; og den som tek imot meg, tek ikkje imot meg, men den som sende meg.»
Who euer resseyueth oon of such children in my name, he resseyueth me; and who euer resseyueth me, he resseyueth not me aloone, but hym that sente me.
38 Johannes sagde til honom: «Meister, me såg at ein som ikkje er i fylgje med oss, dreiv ut vonde ånder i ditt namn, og me forbaud honom det, for di han ikkje var i fylgje med oss.»
Joon answeride to hym, and seide, Maister, we sayn oon castynge out feendis in thi name, which sueth not vs, and we han forbodun hym.
39 «De skal ikkje forbjoda honom det, » sagde Jesus, «for den som gjer eit under i mitt namn, kann ikkje so snart tala vondt um meg;
And Jhesus seide, Nyle ye forbede him; for ther is no man that doith vertu in my name, and may soone speke yuel of me.
40 den som ikkje er imot oss, held med oss.
He that is not ayens vs, is for vs.
41 For den som gjev dykk ei skål med vatn for di de høyrer Kristus til, han skal ikkje missa si løn, det segjer eg dykk for visst.
And who euer yyueth you a cuppe of coold water to drynke in my name, for ye ben of Crist, treuli Y seie to you, he schal not leese his mede.
42 Men den som legg ei snara for ein av desse små som trur, for honom var det mykje betre um det var lagt ein kvernstein um halsen hans, og han var kasta i havet.
And who euer schal sclaundre oon of these litle that bileuen in me, it were betere to hym that a mylne stoon `of assis were don aboute his necke, and he were cast in to the see.
43 Dersom handi di freistar deg, so hogg henne av! Det er betre du gjeng vanfør inn til livet, enn at du hev båe henderne dine og kjem i helvite, i den usløkkjande elden, (Geenna g1067)
And if thin hoond sclaundre thee, kitte it awey; it is betere to thee to entre feble in to lijf, than haue two hondis, and go in to helle, in to fier that neuer schal be quenchid, (Geenna g1067)
44 der ormen deira ikkje døyr, og elden ikkje sloknar.
where the worm of hem dieth not, and the fier is not quenchid.
45 Og dersom foten din freistar deg, so hogg honom av! Det er betre du gjeng einføtt inn til livet, enn at du hev båe føterne dine og vert kasta i helvite, (Geenna g1067)
And if thi foote sclaundre thee, kitte it of; it is betere to thee to entre crokid in to euerlastynge lijf, than haue twei feet, and be sent in to helle of fier, that neuer schal be quenchid, (Geenna g1067)
46 der ormen deira ikkje døyr, og elden ikkje sloknar.
where the worme of hem dieth not, and the fier is not quenchid.
47 Og dersom auga ditt freistar deg, so riv det ut! Det er betre du gjeng einøygd inn i Guds rike, enn at du hev tvo augo og vert kasta i helvite, (Geenna g1067)
That if thin iye sclaundre thee, cast it out; it is betere to thee to entre gogil iyed in to the reume of God, than haue twey iyen, and be sent in to helle of fier, where the worme of hem dieth not, (Geenna g1067)
48 der ormen deira ikkje døyr og elden ikkje sloknar.
and the fier is not quenchid.
49 For kvart menneskje skal saltast med eld, liksom kvart offer vert salta med salt.
And euery man schal be saltid with fier, and euery slayn sacrifice schal be maad sauery with salt.
50 Salt er ein godt; men vert saltet saltlaust, kva vil de då salta det med? Hav salt i dykk sjølve, og haldt fred med kvarandre!»
Salt is good; if salt be vnsauery, in what thing schulen ye make it sauery? Haue ye salt among you, and haue ye pees among you.
