Markus 7
1 Farisæarane og nokre skriftlærde som var komne frå Jerusalem, samla seg ein gong kring Jesus.
And the Farisees and summe of the scribis camen fro Jerusalem togidir to hym.
2 For dei hadde set at nokre av læresveinarne hans åt maten sin med ureine - dei meinte: utvegne hender;
And whanne thei hadden seen summe of hise disciplis ete breed with vnwaisschen hoondis, thei blameden.
3 og farisæarane og alle jødar tvær alltid henderne vel fyrr dei et; det er ein skikk dei hev frå dei gamle, og den held dei seg etter;
The Farisees and alle the Jewis eten not, but thei waisschen ofte her hoondis, holdynge the tradiciouns of eldere men.
4 og når dei kjem frå torget, et dei ikkje fyrr dei hev skvett vatn yver seg; og mykje anna er det som hev vorte sed og skikk hjå deim, som å skylja koppar og krus og koparkjelar og benkjer.
And whanne thei turnen ayen fro chepyng, thei eten not, but thei ben waisschen; and many other thingis ben, `that ben taken `to hem to kepe, wasschyngis of cuppis, and of watir vessels, and of vessels of bras, and of beddis.
5 So kom då farisæarane og dei skriftlærde og spurde honom: «Kvi fylgjer ikkje læresveinarne dine dei skikkarne me hev frå dei gamle, men et maten sin med ureine hender?»
And Farisees and scribis axiden hym, and seiden, Whi gon not thi disciplis aftir the tradicioun of eldere men, but with vnwasschen hondis thei eten breed?
6 Han svara: «Jesaja spådde sant um dykk, de hyklarar, som det stend skrive: «Med lipporn’ lovar dei meg, denne lyden, Men hugen deira han er langt ifrå meg.
And he answeride, and seide to hem, Ysaie prophesiede wel of you, ypocritis, as it is writun, This puple worschipith me with lippis, but her herte is fer fro me;
7 D’er liten mun i at dei meg vil æra, Når det dei lærer folk er mannebod.»
and in veyn thei worschipen me, techinge the doctrines and the heestis of men.
8 De ansar ikkje Guds bod, men held dykk etter menneskjelærdom.
For ye leeuen the maundement of God, and holden the tradiciouns of men, wasschyngis of watir vessels, and of cuppis; and many othir thingis lijk to these ye doon.
9 Å jau, det er rett fint åtfare, » sagde han, «at de gjer Guds bod um inkje, so de kann fylgja skikkarne dykkar!
And he seide to hem, Wel ye han maad the maundement of God voide, `to kepe youre tradicioun.
10 Moses hev sagt: «Du skal æra far din og mor di!» og: «Den som bannar far sin eller mor si, skal døy!»
For Moyses seide, Worschipe thi fadir and thi modir; and he that cursith fadir or modir, die he by deeth.
11 Men de segjer: «Når ein mann talar so til far sin eller mor si: «Det som eg kunde ha hjelpt deg med, skal vera ein korban» - det er: ei tempelgåva -
But ye seien, If a man seie to fadir or modir, Corban, that is, What euer yifte is of me, it schal profite to thee;
12 so let de honom ikkje lenger få lov til å gjera noko for foreldri sine.
and ouer ye suffren not hym do ony thing to fadir or modir,
13 Soleis gjer de Guds ord um inkje med skikkarne dykkar, som de hev lært folk. Og slikt gjer de mykje av.»
and ye breken the word of God bi youre tradicioun, that ye han youun; and ye don many suche thingis.
14 So kalla han folket til seg att og sagde med deim: «Høyr på meg alle, og tenk på det eg segjer!
And he eftsoone clepide the puple, and seide to hem, Ye alle here me, and vndurstonde.
15 Det finst ingen ting utanfor menneskjet som kann gjera honom urein um det kjem inn i honom; men det som kjem ut or menneskjet, det er det som gjer honom urein.
No thing that is withouten a man, that entrith in to hym, may defoule him; but tho thingis that comen forth of a man, tho it ben that defoulen a man.
16 Høyr etter, kvar som høyra kann!»
If ony man haue eeris of hering, here he.
17 Då han var komen inn og hadde skilst ifrå folket, spurde læresveinarne honom um dette ordtøket.
And whanne he was entrid in to an hous, fro the puple, hise disciplis axiden hym the parable.
18 «Er de og so uvituge?» svara han. «Skynar de’kje at det som kjem inn i menneskjet utantil, kann aldri gjera honom urein?
And he seide to hem, Ye ben vnwise also. Vndurstonde ye not, that al thing without forth that entreth in to a man, may not defoule hym?
19 For det kjem ikkje inn i hjarta hans, men i buken, og fer ut der det skal; soleis vert all føda rein.
for it hath not entrid in to his herte, but in to the wombe, and bynethe it goith out, purgynge alle metis.
20 Men det som gjeng ut or menneskjet, » sagde han, «det gjer honom urein.
But he seide, The thingis that gon out of a man, tho defoulen a man.
21 For innantil, or menneskjehjarta, kjem dei vonde tankarne: lauslivnad, tjuvskap, manndråp,
For fro with ynne, of the herte of men comen forth yuel thouytis, auowtries,
22 egteskapsbrot, girugskap, vondskap, svik, ukjurskap, ovund, gudsspotting, ovmod, vitløysa.
fornycaciouns, mansleyingis, theftis, auaricis, wickidnessis, gile, vnchastite, yuel iye, blasfemyes, pride, foli.
23 Alt dette vonde kjem innantil, og gjer menneskjet ureint.»
Alle these yuels comen forth fro with ynne, and defoulen a man.
24 So tok han ut derifrå, og for burt til Tyrus-bygderne. Der gjekk han inn ein stad, og vilde ikkje nokon skulde vita det; men det kunde ikkje dyljast.
And Jhesus roos vp fro thennus, and wente in to the coostis of Tyre and of Sidon. And he yede in to an hous, and wolde that no man wiste; and he myyte not be hid.
25 Ei kona hadde ei liti dotter som det var ei urein ånd i; då ho fekk høyra um honom, kom ho straks og kasta seg ned for føterne hans;
For a womman, anoon as sche herd of hym, whos douytir hadde an vnclene spirit, entride, and fel doun at hise feet.
26 det var ei heidningkona, av syro-fønikisk ætt. Og ho bad at han vilde driva den vonde åndi ut or dotter hennar.
And the womman was hethen, of the generacioun of Sirofenyce. And sche preiede hym, that he wolde caste out a deuel fro hir douyter.
27 «Lat fyrst borni få eta seg mette!» svara han; «det er’kje vænt å taka brødet frå borni og kasta det for hund-ungarne.»
And he seide to hir, Suffre thou, that the children be fulfillid first; for it is not good to take the breed of children, and yyue to houndis.
28 «Jau, Herre, » svara ho; «små-hundarne et då og under bordet av smularne etter borni.»
And sche answeride, and seide to him, Yis, Lord; for litil whelpis eten vndur the bord, of the crummes of children.
29 Då sagde Jesus: «For det ordet skuld kann du ganga heim att; den vonde åndi hev fare ut or dotter di.»
And Jhesus seide to hir, Go thou, for this word the feend wente out of thi douytir.
30 Då ho so kom heim, fann ho barnet liggjande på sengi, og åndi hadde fare ut.
And whanne sche was gon in to hir hous home, sche foonde the damysel ligynge on the bed, and the deuel gon out fro hir.
31 Då han tok ut att frå Tyrus-bygderne, for han um Sidon til Galilæasjøen, midt igjenom Dekapolis-bygdi.
And eftsoones Jhesus yede out fro the coostis of Tire, and cam thorou Sidon to the see of Galilee, bitwixe the myddil of the coostis of Decapoleos.
32 Då kom dei til honom med ein som var dauv og godtsom mållaus, og bad han vilde leggja henderne på honom.
And thei bryngen to hym a man deef and doumbe, and preieden hym to leye his hoond on hym.
33 Jesus tok honom til sides, burt ifrå folkehopen, stakk fingrarne sine i øyro hans, og vætte tunga hans med råke av munnen sin.
And he took hym asidis fro the puple, and puttide hise fyngris in to hise eris; and he spetide, and touchide his tonge.
34 So såg han upp imot himmelen og sukka, og sagde til honom: «Effata!» - det er: «Lat deg upp!»
And he bihelde in to heuene, and sorewide with ynne, and seide, Effeta, that is, Be thou openyd.
35 Då vart øyro hans upplatne, bandet losna av tunga, og han tala klårt.
And anoon hise eris weren openyd, and the boond of his tunge was vnboundun, and he spak riytli.
36 Jesus forbaud deim å segja det med nokon. Men di meir han forbaud det, di meir bar dei det utyver.
And he comaundide to hem, that thei schulden seie to no man; but hou myche he comaundide to hem, so myche more thei prechiden,
37 Dei var reint tekne og sagde: «Han hev gjort alt vel! dei dauve gjev han høyrsel, og dei mållause mæle.»
and bi so myche more thei wondriden, and seiden, He dide wel alle thingis, and he made deef men to here, and doumbe men to speke.
