Markus 5
1 So kom dei yver til hi sida av sjøen, til Gerasenarbygdi,
And thei camen ouer the see in to the cuntree of Gerasenes.
2 og med det same han steig utor båten, kom ein mann med ei urein ånd imot honom frå gravholorne.
And aftir that he was goon out of the boot, anoon a man in an vncleene spirit ran out of birielis to hym.
3 Mannen hadde tilhald i graverne, og ingen kunde lenger få bunde honom, ikkje ein gong med lekkjor;
Which man hadde an hous in biriels, and nether with cheynes now myyte ony man bynde hym.
4 for han hadde ofte vore bunden med fotjarn og lekkjor, men slite lekkjorne og brote sund fotjarni, og ingen var god til å døyva honom.
For ofte tymes he was boundun in stockis and chaynes, and he hadde broke the chaynes, and hadde broke the stockis to smale gobetis, and no man myyte make hym tame.
5 Allstødt både natt og dag var han i graverne og på fjelli og hua og slo seg sjølv med steinar.
And euermore, nyyt and dai, in birielis and in hillis, he was criynge and betynge hym silf with stoonus.
6 Då han no såg Jesus langt burte, kom han springande og kasta seg ned for føterne hans,
And he siy Jhesus afer, and ran, and worschipide hym.
7 og ropa høgt: «Kva vil du meg, Jesus, son åt den høgste Gud? For Guds skuld: pin meg ikkje!»
And he criede with greet voice, and seide, What to me and to thee, thou Jhesu, the sone of the hiyest God? Y coniure thee bi God, that thou turmente me not.
8 For Jesus sagde til honom: «Far ut or mannen, du ureine ånd!»
And Jhesus seide to hym, Thou vnclene spirit, go out fro the man.
9 «Kva er namnet ditt?» spurde Jesus. «Legion er namnet mitt, » svara han; «for me er mange.»
And Jhesus axide hym, What is thi name? And he seith to hym, A legioun is my name; for we ben many.
10 Og han naudbad Jesus, at han ikkje vilde driva deim ut or bygdi.
And he preiede Jhesu myche, that he schulde not putte hym out of the cuntrei.
11 No var det ein stor svineflokk som gjekk på beite der innmed fjellet;
And there was there aboute the hille a greet flok of swyn lesewynge.
12 so bad dei honom: «Send oss burt i svineflokken, og lat oss få fara inn i deim!»
And the spiritis preieden Jhesu, and seiden, Sende vs into the swyn, that we entre in to hem.
13 Det gav han deim lov til. So for dei ureine åndene ut og for i svini. Og heile flokken, um lag tvo tusund svin, sette utyver stupet ned i sjøen og druknast.
And anoon Jhesus grauntide to hem. And the vnclene spiritis yeden out, and entriden in to the swyn, and with a greet birre the flocke was cast doun in to the see, a twei thousynde, and thei weren dreynt in the see.
14 Dei som gjætte svini, rømde og sagde frå um det i byen og på gardarne, og folk tok ut og vilde sjå kva det var som hadde hendt.
And thei that kepten hem, fledden, and tolden in to the citee, and in to the feeldis; and thei wenten out, to se what was don.
15 Då dei so kom til Jesus, fekk dei sjå at den forgjorde sat der klædd, og med sitt fulle vit, han som hadde havt djevleheren i seg. Og dei vart ottefulle.
And thei camen to Jhesu, and sayn hym that hadde be trauelid of the feend, syttynge clothid, and of hool mynde; and thei dredden.
16 Og då dei som hadde set det, fortalde korleis det hadde gjenge med den forgjorde, og um svini,
And thei that saien, hou it was don to hym that hadde a feend, and of the swyne, telden to hem.
17 tok dei til å beda Jesus at han vilde fara burt frå grensorne deira.
And thei bigunnen to preie hym, that he schulde go a wei fro her coostis.
18 Då Jesus gjekk i båten, bad den forgjorde um han måtte vera med honom.
And whanne he yede up in to a boot, he that was trauelid of the deuel, bigan to preie hym, that he schulde be with hym.
19 Men Jesus let honom ikkje få lov, og sagde: «Gakk heim til folket ditt, og seg med deim kor mykje Herren hev gjort for deg, og kor god han hev vore med deg!»
But Jhesus resseyuede hym not, but seide to hym, Go thou in to thin hous to thine, and telle to hem, hou grete thingis the Lord hath don to thee, and hadde merci of thee.
20 So gjekk mannen og tok til å gjera kunnigt kring i Dekapolis kor mykje Jesus hadde gjort for honom. Og alle undra seg.
And he wente forth, and bigan to preche in Decapoli, hou grete thingis Jhesus hadde don to hym; and alle men wondriden.
21 Då Jesus hadde fare yver til hi sida att med båten, og endå var nedmed sjøen, samla det seg ein stor folkehop kringum honom.
And whanne Jhesus hadde gon vp in to the boot eftsoone ouer the see, myche puple cam togidere to him, and was aboute the see.
22 Då kom ein av synagoge-forstandarane, som heitte Jairus, og med det same han såg Jesus, kasta han seg ned for føterne hans
And oon of the princis of synagogis, bi name Jayrus, cam, and siy hym, and felde doun at hise feet,
23 og bad honom mykje og sagde: «Vesle dotter mi ligg på det siste - um du vilde koma og leggja henderne på henne, so ho kann bergast og liva!»
and preyede hym myche, and seide, My douyter is nyy deed; come thou, putte thin hoond on her, that sche be saaf, and lyue.
24 Jesus gjekk med honom, og ein stor folkehop fylgde etter, og trengde seg um honom.
And he wente forth with hym, and myche puple suede hym, and thruste hym.
25 Millom deim var ei kvinna som hadde havt blodflod i tolv år.
And a womman hadde ben in the blodi fluxe twelue yeer,
26 Ho hadde søkt mange lækjarar, og prøvt mange råder, og kosta ut alt ho åtte; men det hadde ikkje muna; ho var heller vorti verre.
and hadde resseyued many thingis of ful many lechis, and hadde spendid al hir good, and was nothing amendid, but was rather the wors, whanne sche hadde herd of Jhesu,
27 Ho hadde høyrt ordet um Jesus, og no kom ho midt i folkehopen og tok attantil i kjolen hans.
sche cam among the puple bihynde, and touchide his cloth.
28 «Kann eg få taka um so berre i klædi hans, vert eg god att, » tenkte ho.
For sche seide, That if Y touche yhe his cloth, Y schal be saaf.
29 Og med ein gong stana blodflodi, og ho kjende det i likamen at ho var lækt for sjukdomen.
And anoon the welle of hir blood was dried vp, and sche felide in bodi that sche was heelid of the siknesse.
30 Jesus kjende straks på seg at det for ei kraft ut ifrå honom; han snudde seg um i hopen og spurde: «Kven var det som tok i klædi mine?»
And anoon Jhesus knewe in hym silf the vertu that was goon out of hym, and turnede to the puple, and seide, Who touchide my clothis?
31 «Du ser folket trengjer deg på alle kantar, » svara læresveinarne, «og so spør du kven det var som tok i deg!»
And hise disciplis seiden to hym, Thou seest the puple thristynge thee, and seist, Who touchide me?
32 Då såg han seg ikring etter den som hadde gjort det.
And Jhesus lokide aboute to se hir that hadde don this thing.
33 Og kvinna, som var so rædd at ho skalv, av di ho visste kva som hadde hendt henne, ho kom og kasta seg ned for føterne hans, og sagde honom alt som det var.
And the womman dredde, and quakide, witynge that it was doon in hir, and cam, and felde doun bifor hym, and seide to hym al the treuthe.
34 Då sagde han til henne: «Trui di hev hjelpt deg, dotter mi. Gakk heim og hav det godt, og ver fri sjukdomen din!»
And Jhesus seide to hyr, Douytir, thi feith hath maad thee saaf; go in pees, and he thou hool of thi sijknesse.
35 Fyrr han hadde tala ut, kom det folk frå huset åt synagoge-forstandaren og sagde: «Dotter di hev slokna. Umaka ikkje meisteren lenger!»
Yit while he spak, messangeris camen to the prince of the synagoge, and seien, Thi douytir is deed; what traueilist thou the maistir ferther?
36 Jesus høyrde kva dei tala um, og sagde til synagoge-forstandaren: «Ottast ikkje! Berre tru!»
But whanne the word was herd that was seid, Jhesus seide to the prince of the synagoge, Nyle thou drede, oonli bileue thou.
37 Han let ingen fylgja seg utan Peter og Jakob og Johannes, bror åt Jakob.
And he took no man to sue hym, but Petir, and James, and Joon, the brother of James.
38 Og då dei kom heim til synagoge-forstandaren, og han såg for eit ståk der var, og høyrde folk gret og våla,
And thei camen in to the hous of the prince of the synagoge. And he saie noyse, and men wepynge and weilynge myche.
39 gjekk han inn og sagde: «Kva ståkar og græt de for? Barnet hev ikkje slokna; det søv.»
And he yede ynne, and seide to hem, What ben ye troublid, and wepen? The damesel is not deed, but slepith.
40 Då log dei åt honom. Men han dreiv deim ut alle saman, og sjølv tok han med seg far og mor åt barnet, og fylgjesveinarne sine, og gjekk inn der barnet låg.
And thei scorneden hym. But whanne alle weren put out, he takith the fadir and the modir of the damesel, and hem that weren with hym, and thei entren, where the damysel laye.
41 Og han tok barnet i handi og sagde: «Talita kumi!» det er det same som: «Vesle gjenta, eg segjer deg: Ris upp!»
And he helde the hoond of the damesel, and seide to hir, Tabita, cumy, that is to seie, Damysel, Y seie to thee, arise.
42 Og straks reis veslegjenta upp og gjekk ikring; for ho var tolv år. Då vart dei straks reint som dei var frå seg.
And anoon the damysel roos, and walkide; and sche was of twelue yeer. And thei weren abaischid with a greet stonying. And he comaundide to hem greetli, that no man schulde wite it.
43 Men han forbaud deim strengt å lata nokon få vita det, og sagde dei skulde gjeva henne mat.
And he comaundide to yyue hir mete.
