Markus 4
1 So tok han til å læra folket att ved sjøen; og det samla det seg ei uhorveleg mengd ikring honom, so han laut ganga ut i ein båt; den sat han i utpå vatnet, og heile folkehopen stod innpå land nedmed sjøen.
And he began again to teach by the sea-side: and there was gathered to him a great multitude, so that he entered into a boat, and sat on the sea; and the whole multitude was by the sea, on the land.
2 Då lærde han deim mangt og mykje i likningar, og med han soleis lærde deim, sagde han:
And he taught them many things by parables, and said to them in his doctrine,
3 Høyr her! Det var ein såmann som gjekk ut og vilde så.
Hearken; Behold, a sower went out to sow:
4 Då bar det seg so til med han sådde, at noko av kornet fall frammed vegen, og fuglarne kom og åt det upp.
And it came to pass as he sowed, some fell by the way-side, and the fowls of the air came and devoured it.
5 Noko fall på steingrunn; der hadde det ikkje mykje jord, og det rann snøgt upp, av di der var so grunt;
And some fell on stony ground, where it had not much earth; and immediately it sprang up, because it had no depth of earth.
6 men då soli steig, skein det av, for det hadde ikkje rot.
But when the sun had risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
7 Noko fall millom klunger, og klungeren voks upp og kjøvde det, og det gav ikkje grøda.
And some fell among thorns, and the thorns grew up, and choked it, and it yielded no fruit.
8 Noko fall i god jord; det rann upp og voks og gav grøda og bar upp til tretti og seksti og hundrad foll.
And other fell on good ground, and yielded fruit that sprang up, and increased, and brought forth, some thirty, and some sixty, and some a hundred.
9 Høyr etter, kvar som høyra kann! sagde han då.
And he said to them, He that hath ears to hear, let him hear.
10 Då han vart åleine, kom dei tolv og dei andre som var med honom, og spurde honom um likningarne.
And when he was alone, they that were about him, with the twelve, asked of him the parable.
11 Han svara: «De fær vita løyndomen i Gudsriket, men til dei andre, som er utanfor, kjem allting i likningar,
And he said to them, To you it is given to know the mystery of the kingdom of God: but to them that are without, all [these] things are done in parables:
12 so dei skal sjå, men ikkje skilja, og høyra, men ikkje skyna; elles kunde dei venda um og få tilgjeving.
That seeing they may see, and not perceive; and hearing they may hear, and not understand; lest at any time they should be converted, and [their] sins should be forgiven them.
13 Men skynar de’kje denne likningi, sagde han, korleis kann de då greida alle dei andre likningarne?
And he said to them, Know ye not this parable? and how then will ye know all parables?
14 Såmannen, det er den som sår Guds ord.
The sower soweth the word.
15 Dei frammed vegen, det er dei som Guds ord vert sått i, men med same dei hev høyrt det, kjem Satan, og tek burt ordet som var sått i deim.
And these are they by the way-side, where the word is sown; but when they have heard, Satan cometh immediately, and taketh away the word that was sown in their hearts.
16 Sameleis dei som var sådde på steingrunn; det er dei som straks dei fær høyra Guds ord, tek imot det med gleda;
And these are they likewise who are sown on stony ground; who, when they have heard the word, immediately receive it with gladness;
17 men dei hev ikkje rot i seg, og held ikkje ut langt bilet; kjem dei so i naud eller fåre for ordet skuld, leidest dei straks og fell ifrå.
And have no root in themselves, and so endure but for a time: afterward, when affliction or persecution ariseth for the word's sake, immediately they relapse.
18 Andre var sådde millom klunger; det er dei som hev høyrt Guds ord,
And these are they who are sown among thorns; such as hear the word,
19 men suterne for det timelege og den svikfulle rikdomen og fysna etter alle andre ting, trengjer seg inn og kjøver ordet, so det vert grødelaust. (aiōn g165)
And the cares of this world, and the deceitfulness of riches, and the lusts of other things entering in, choke the word, and it becometh unfruitful. (aiōn g165)
20 Men dei som var sådde i god jord, det er dei som høyrer Guds ord og tek imot det, og gjev grøda i tretti og seksti og hundrad foll.»
And these are they who are sown on good ground; such as hear the word, and receive [it], and bring forth fruit, some thirty-fold, some sixty, and some a hundred.
21 Sidan sagde han til deim: «Når dei kjem inn med eit ljos, set dei det då under skjeppa eller sengi? set dei det’kje i staken?
And he said to them, Is a candle brought to be put under a close vessel, or under a bed? and not to be set on a candlestick?
22 For ingen ting er dult utan det vert openberra, og ingen ting vart løynt utan det laut fram i ljoset.
For there is nothing hid, which shall not be manifested; neither hath any thing been kept secret, but that it should come abroad.
23 Høyr etter, kvar som høyra kann!»
If any man hath ears to hear, let him hear.
24 So sagde han til deim: «Sjå dykk fyre kva de høyrer på! Det målet de mæler med, skal dei mæla åt dykk med, og endå skal de få noko attpå.
And he said to them, Take heed what ye hear: With the measure which ye give, it shall be measured to you: and to you that hear shall more be given.
25 For den som hev, han skal få, men den som ikkje hev, skal missa endå det som han hev.»
For he that hath, to him shall be given: and he that hath not, from him shall be taken even that which he hath.
26 Sidan sagde han: «Med Guds rike er det so som når ein mann hev sått kornet i jordi:
And he said, So is the kingdom of God, as if a man should cast seed into the ground;
27 Han søv og ris upp, natt etter natt og dag etter dag, og frøet renn upp og veks - han veit ikkje korleis det gjeng til;
And should sleep, and rise night and day, and the seed should spring and grow up, he knoweth not how.
28 av seg sjølv ber jordi si grøda, fyrst strå, so aks, so fulle korn i kvart aks.
For the earth bringeth forth fruit of itself; first the blade, then the ear, after that the full corn in the ear.
29 Men so snart som åkeren er skjær, tek han fram sigden; for hausten er komen.»
But when the fruit is brought forth, immediately he putteth in the sickle, because the harvest is come.
30 So sagde han: «Kva skal me likna Guds rike i hop med? kva bilæte skal me teikna det med?
And he said, To what shall we liken the kingdom of God? or with what comparison shall we compare it?
31 Det er liksom senapskornet; når det vert lagt i jordi, er det mindre enn alle frøkorn i verdi.
[It is] like a grain of mustard-seed, which, when it is sown in the earth, is less than all the seeds that are in the earth.
32 Men etter det er sått, renn det upp og vert større enn alle hagevokstrar og fær store greiner, so fuglarne i lufti kann byggja reir i skuggen av det.»
But when it is sown, it groweth up, and becometh greater than all herbs, and shooteth out great branches; so that the fowls of the air may lodge under its shade.
33 I mange sovore likningar tala han Guds ord til deim, etter som dei var god til å skyna det.
And with many such parables he spoke the word to them, as they were able to hear [it].
34 Forutan likningar tala han ikkje til folket; men når han var åleine med læresveinarne sine, lagde han det ut alt saman for deim.
But without a parable he spoke not to them: and when they were alone, he expounded all things to his disciples.
35 Då det leid til kvelds same dagen, sagde han til deim: «Lat oss fara yver til hi sida!»
And the same day, when the evening was come, he saith to them, Let us pass over to the other side.
36 So skildest dei med folket og tok honom med i båten, som han var. Og andre båtar fylgde og med.
And when they had sent away the multitude, they took him even as he was in the boat. And there were also with him other small boats.
37 Då vart det so hardt eit ver, at bårorne slo inn i båten, og han var nær på å fyllast.
And there arose a great storm of wind, and the waves beat into the boat, so that it was now full.
38 Men Jesus låg og sov på høgjendet i bakskuten. Dei vekte honom og sagde: «Meister, er du like sæl um me gjeng under?»
And he was in the hinder part of the boat, asleep on a pillow: and they awake him, and say to him, Master, carest thou not that we perish?
39 So stod han upp og truga vinden og sagde til sjøen: «Teg, og ver still!» Då logna vinden, og det vart blikende stilt.
And he arose, and rebuked the wind, and said to the sea, Peace, be still: and the wind ceased, and there was a great calm.
40 Og han sagde til deim: «Kvi er de rædde? Hev de endå ingi tru?»
And he said to them, Why are ye so fearful? how is it that ye have no faith?
41 Men dei var fulle av otte og sagde seg imillom: «Kva er då dette for ein, som både vinden og sjøen lyder?»
And they feared exceedingly, and said one to another, What manner of man is this, that even the wind and the sea obey him?
