Markus 4
1 So tok han til å læra folket att ved sjøen; og det samla det seg ei uhorveleg mengd ikring honom, so han laut ganga ut i ein båt; den sat han i utpå vatnet, og heile folkehopen stod innpå land nedmed sjøen.
And again he began to teach by the sea side; and a great multitude was gathered together unto him, so that he went up into a ship, and sat in the sea; and all the multitude was upon the land by the sea side.
2 Då lærde han deim mangt og mykje i likningar, og med han soleis lærde deim, sagde han:
And he taught them many things in parables, and said unto them in his doctrine:
3 Høyr her! Det var ein såmann som gjekk ut og vilde så.
Hear ye: Behold, the sower went out to sow.
4 Då bar det seg so til med han sådde, at noko av kornet fall frammed vegen, og fuglarne kom og åt det upp.
And whilst he sowed, some fell by the way side, and the birds of the air came and ate it up.
5 Noko fall på steingrunn; der hadde det ikkje mykje jord, og det rann snøgt upp, av di der var so grunt;
And other some fell upon stony ground, where it had not much earth; and it shot up immediately, because it had no depth of earth.
6 men då soli steig, skein det av, for det hadde ikkje rot.
And when the sun was risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
7 Noko fall millom klunger, og klungeren voks upp og kjøvde det, og det gav ikkje grøda.
And some fell among thorns; and the thorns grew up, and choked it, and it yielded no fruit.
8 Noko fall i god jord; det rann upp og voks og gav grøda og bar upp til tretti og seksti og hundrad foll.
And some fell upon good ground; and brought forth fruit that grew up, and increased and yielded, one thirty, another sixty, and another a hundred.
9 Høyr etter, kvar som høyra kann! sagde han då.
And he said: He that hath ears to hear, let him hear.
10 Då han vart åleine, kom dei tolv og dei andre som var med honom, og spurde honom um likningarne.
And when he was alone, the twelve that were with him asked him the parable.
11 Han svara: «De fær vita løyndomen i Gudsriket, men til dei andre, som er utanfor, kjem allting i likningar,
And he said to them: To you it is given to know the mystery of the kingdom of God: but to them that are without, all things are done in parables:
12 so dei skal sjå, men ikkje skilja, og høyra, men ikkje skyna; elles kunde dei venda um og få tilgjeving.
That seeing they may see, and not perceive; and hearing they may hear, and not understand: lest at any time they should be converted, and their sins should be forgiven them.
13 Men skynar de’kje denne likningi, sagde han, korleis kann de då greida alle dei andre likningarne?
And he saith to them: Are you ignorant of this parable? and how shall you know all parables?
14 Såmannen, det er den som sår Guds ord.
He that soweth, soweth the word.
15 Dei frammed vegen, det er dei som Guds ord vert sått i, men med same dei hev høyrt det, kjem Satan, og tek burt ordet som var sått i deim.
And these are they by the way side, where the word is sown, and as soon as they have heard, immediately Satan cometh and taketh away the word that was sown in their hearts.
16 Sameleis dei som var sådde på steingrunn; det er dei som straks dei fær høyra Guds ord, tek imot det med gleda;
And these likewise are they that are sown on the stony ground: who when they have heard the word, immediately receive it with joy.
17 men dei hev ikkje rot i seg, og held ikkje ut langt bilet; kjem dei so i naud eller fåre for ordet skuld, leidest dei straks og fell ifrå.
And they have no root in themselves, but are only for a time: and then when tribulation and persecution ariseth for the word they are presently scandalized.
18 Andre var sådde millom klunger; det er dei som hev høyrt Guds ord,
And others there are who are sown among thorns: these are they that hear the word,
19 men suterne for det timelege og den svikfulle rikdomen og fysna etter alle andre ting, trengjer seg inn og kjøver ordet, so det vert grødelaust. (aiōn g165)
And the cares of the world, and the deceitfulness of riches, and the lusts after other things entering in choke the word, and it is made fruitless. (aiōn g165)
20 Men dei som var sådde i god jord, det er dei som høyrer Guds ord og tek imot det, og gjev grøda i tretti og seksti og hundrad foll.»
And these are they who are sown upon the good ground, who hear the word, and receive it, and yield fruit, the one thirty, another sixty, and another a hundred.
21 Sidan sagde han til deim: «Når dei kjem inn med eit ljos, set dei det då under skjeppa eller sengi? set dei det’kje i staken?
And he said to them: Doth a candle come in to be put under a bushel, or under a bed? and not to be set on a candlestick?
22 For ingen ting er dult utan det vert openberra, og ingen ting vart løynt utan det laut fram i ljoset.
For there is nothing hid, which shall not be made manifest: neither was it made secret, but that it may come abroad.
23 Høyr etter, kvar som høyra kann!»
If any man have ears to hear, let him hear.
24 So sagde han til deim: «Sjå dykk fyre kva de høyrer på! Det målet de mæler med, skal dei mæla åt dykk med, og endå skal de få noko attpå.
And he said to them: Take heed what you hear. In what measure you shall mete, it shall be measured to you again, and more shall be given to you.
25 For den som hev, han skal få, men den som ikkje hev, skal missa endå det som han hev.»
For he that hath, to him shall be given: and he that hath not, that also which he hath shall be taken away from him.
26 Sidan sagde han: «Med Guds rike er det so som når ein mann hev sått kornet i jordi:
And he said: So is the kingdom of God, as if a man should cast seed into the earth,
27 Han søv og ris upp, natt etter natt og dag etter dag, og frøet renn upp og veks - han veit ikkje korleis det gjeng til;
And should sleep, and rise, night and day, and the seed should spring, and grow up whilst he knoweth not.
28 av seg sjølv ber jordi si grøda, fyrst strå, so aks, so fulle korn i kvart aks.
For the earth of itself bringeth forth fruit, first the blade, then the ear, afterwards the full corn in the ear.
29 Men so snart som åkeren er skjær, tek han fram sigden; for hausten er komen.»
And when the fruit is brought forth, immediately he putteth in the sickle, because the harvest is come.
30 So sagde han: «Kva skal me likna Guds rike i hop med? kva bilæte skal me teikna det med?
And he said: To what shall we liken the kingdom of God? or to what parable shall we compare it?
31 Det er liksom senapskornet; når det vert lagt i jordi, er det mindre enn alle frøkorn i verdi.
It is as a grain of mustard seed: which when it is sown in the earth, is less than all the seeds that are in the earth:
32 Men etter det er sått, renn det upp og vert større enn alle hagevokstrar og fær store greiner, so fuglarne i lufti kann byggja reir i skuggen av det.»
And when it is sown, it groweth up, and becometh greater than all herbs, and shooteth out great branches, so that the birds of the air may dwell under the shadow thereof.
33 I mange sovore likningar tala han Guds ord til deim, etter som dei var god til å skyna det.
And with many such parables, he spoke to them the word, according as they were able to hear.
34 Forutan likningar tala han ikkje til folket; men når han var åleine med læresveinarne sine, lagde han det ut alt saman for deim.
And without parable he did not speak unto them; but apart, he explained all things to his disciples.
35 Då det leid til kvelds same dagen, sagde han til deim: «Lat oss fara yver til hi sida!»
And he saith to them that day, when evening was come: Let us pass over to the other side.
36 So skildest dei med folket og tok honom med i båten, som han var. Og andre båtar fylgde og med.
And sending away the multitude, they take him even as he was in the ship: and there were other ships with him.
37 Då vart det so hardt eit ver, at bårorne slo inn i båten, og han var nær på å fyllast.
And there arose a great storm of wind, and the waves beat into the ship, so that the ship was filled.
38 Men Jesus låg og sov på høgjendet i bakskuten. Dei vekte honom og sagde: «Meister, er du like sæl um me gjeng under?»
And he was in the hinder part of the ship, sleeping upon a pillow; and they awake him, and say to him: Master, doth it not concern thee that we perish?
39 So stod han upp og truga vinden og sagde til sjøen: «Teg, og ver still!» Då logna vinden, og det vart blikende stilt.
And rising up, he rebuked the wind, and said to the sea: Peace, be still. And the wind ceased: and there was made a great calm.
40 Og han sagde til deim: «Kvi er de rædde? Hev de endå ingi tru?»
And he said to them: Why are you fearful? have you not faith yet?
41 Men dei var fulle av otte og sagde seg imillom: «Kva er då dette for ein, som både vinden og sjøen lyder?»
And they feared exceedingly: and they said one to another: Who is this (thinkest thou) that both wind and sea obey him?
