Markus 12
1 So tok han til å tala til deim i likningar: «Det var ein mann som laga seg ein vingard, og sette gjerde kringum, og grov ei vinpersa, og bygde eit tårn; so leigde han hagen burt til brukarar og for utanlands.
He began to speak to them in parables. “A man planted a vineyard, put a hedge around it, dug a pit for the wine press, built a tower, rented it out to a farmer, and went into another country.
2 Då tidi kom, sende han ein svein til brukarane, og vilde få noko av det som var avla i vingarden.
When it was time, he sent a servant to the farmer to get from the farmer his share of the fruit of the vineyard.
3 Men brukarane greip sveinen og dengde honom, og sende honom burt med tome hender.
They took him, beat him, and sent him away empty.
4 So sende han ein annan svein til deim; den slo dei i hovudet og hædde honom.
Again, he sent another servant to them; and they threw stones at him, wounded him in the head, and sent him away shamefully treated.
5 Og han sende ein til; honom slo dei i hel. Og mange fleire: sume skamslo dei, og sume drap dei.
Again he sent another, and they killed him, and many others, beating some, and killing some.
6 No hadde han berre ein att, ein son, som han heldt hjarteleg av. Til slutt sende han honom og til brukarane; «Dei hev no vel age for son min!» tenkte han.
Therefore still having one, his beloved son, he sent him last to them, saying, ‘They will respect my son.’
7 Men brukarane sagde seg imillom: «Der er ervingen! Kom, lat oss slå honom i hel, so fær me arven!»
But those farmers said amongst themselves, ‘This is the heir. Come, let’s kill him, and the inheritance will be ours.’
8 So tok dei honom og slo honom i hel og kasta honom ut or vingarden.
They took him, killed him, and cast him out of the vineyard.
9 Kva skal han no gjera, han som eig vinhagen? Han skal koma og gjera ende på brukarane og lata andre få vingarden.
What therefore will the lord of the vineyard do? He will come and destroy the farmers, and will give the vineyard to others.
10 Hev de’kje lese dette skriftordet heller: «Den steinen byggjarane vanda, Den var det som vart hyrnestein;
Haven’t you even read this Scripture: ‘The stone which the builders rejected was made the head of the corner.
11 D’er Herren sjølv som so hev gjort det; For oss er det eit under stort?»»
This was from the Lord. It is marvellous in our eyes’?”
12 Då vilde dei ha gripe honom, for dei skyna at det var deim han hadde meint med likningi si. Men dei torde ikkje for folket. So let dei honom vera og gjekk sin veg.
They tried to seize him, but they feared the multitude; for they perceived that he spoke the parable against them. They left him and went away.
13 Sidan sende dei nokre av farisæarane og Herodes-mennerne, som skulde fanga honom i ord.
They sent some of the Pharisees and the Herodians to him, that they might trap him with words.
14 Dei kom og sagde til honom: «Meister, me veit du er ærleg og ikkje bryr deg um nokon; for du gjer ikkje skil på folk, men lærer oss sanningi um Guds veg - er det rett å svara skatt til keisaren, eller ikkje? Skal me gjera det, eller skal me lata vera?
When they had come, they asked him, “Teacher, we know that you are honest, and don’t defer to anyone; for you aren’t partial to anyone, but truly teach the way of God. Is it lawful to pay taxes to Caesar, or not?
15 Men skyna vel hyklingi deira og sagde: «Kvi freistar de meg? Kom med ei sylvmynt, og lat meg få sjå henne!»
Shall we give, or shall we not give?” But he, knowing their hypocrisy, said to them, “Why do you test me? Bring me a denarius, that I may see it.”
16 So kom dei med ei, og han spurde: «Kva er dette for eit bilæte og namn?» «Det er keisarens, » svara dei.
They brought it. He said to them, “Whose is this image and inscription?” They said to him, “Caesar’s.”
17 Då sagde han til deim: Gjev keisaren det som keisarens er, og Gud det som Guds er!» Og dei undrast mykje yver honom.
Jesus answered them, “Render to Caesar the things that are Caesar’s, and to God the things that are God’s.” They marvelled greatly at him.
18 So kom det nokre sadducæarar til honom - det er dei som segjer at det ikkje er noko uppstoda - dei tok til å spyrja honom og sagde:
Some Sadducees, who say that there is no resurrection, came to him. They asked him, saying,
19 «Meister, Moses hev skrive den lovi for oss at når bror åt ein mann døyr barnlaus, og kona liver etter, då skal broren taka enkja og halda uppe ætti åt bror sin.
“Teacher, Moses wrote to us, ‘If a man’s brother dies and leaves a wife behind him, and leaves no children, that his brother should take his wife and raise up offspring for his brother.’
20 No var det var ein gong sju brør. Den fyrste tok seg ei kona; han døydde, og det var’kje born etter honom.
There were seven brothers. The first took a wife, and dying left no offspring.
21 So tok den andre enkja; han og døydde barnlaus. Like eins den tridje,
The second took her, and died, leaving no children behind him. The third likewise;
22 og alle sju; ingen av deim hadde born etter seg. Sist av alle døydde kona.
and the seven took her and left no children. Last of all the woman also died.
23 Kven av deim skal ho vera kona åt i eit anna liv, når dei hev stade upp att? For alle sju hev havt henne til kona.»
In the resurrection, when they rise, whose wife will she be of them? For the seven had her as a wife.”
24 «Syner’kje dette at de fer vilt, og ikkje kjenner skrifterne og ikkje Guds magt?» svara Jesus.
Jesus answered them, “Isn’t this because you are mistaken, not knowing the Scriptures nor the power of God?
25 «Når dei hev stade upp frå dei daude, gifter dei seg ikkje, og vert ikkje burtgifte; dei er som englarne i himmelen.
For when they will rise from the dead, they neither marry nor are given in marriage, but are like angels in heaven.
26 Men um dei avlidne - at dei skal standa upp att - hev de’kje lese i boki åt Moses, i soga um klungeren, korleis Gud sagde til honom: «Eg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud?»
But about the dead, that they are raised, haven’t you read in the book of Moses about the Bush, how God spoke to him, saying, ‘I am the God of Abraham, the God of Isaac, and the God of Jacob’?
27 Og han er ikkje Gud for dei daude, men for dei livande. De tek storleg i mist.»
He is not the God of the dead, but of the living. You are therefore badly mistaken.”
28 Ein skriftlærd, som lydde på ordskiftet deira, og skyna at Jesus hadde svara deim godt, kom og spurde honom: «Kva for eit bod er det fyrste av alle?»
One of the scribes came and heard them questioning together, and knowing that he had answered them well, asked him, “Which commandment is the greatest of all?”
29 Jesus svara: «Det fyrste er: «Høyr, Israel! Herren vår Gud, Herren er ein.
Jesus answered, “The greatest is: ‘Hear, Israel, the Lord our God, the Lord is one.
30 Og du skal elska Herren, din Gud, av alt ditt hjarta og av all din hug og av alt ditt vit og av all di magt! Det er det fyrste bodet.»
You shall love the Lord your God with all your heart, with all your soul, with all your mind, and with all your strength.’ This is the first commandment.
31 Det andre er dette: Du skal elska grannen din som deg sjølv! Det finst ikkje noko anna bod som er større enn desse.»
The second is like this: ‘You shall love your neighbour as yourself.’ There is no other commandment greater than these.”
32 «Vel tala du, meister, » sagde den skriftlærde, «og sant er det som du sagde, at han er ein og det finst ingen annan Gud enn han.
The scribe said to him, “Truly, teacher, you have said well that he is one, and there is none other but he;
33 Å elska honom av alt sitt hjarta og av alt sitt vit og av all si magt, og elska grannen sin som seg sjølv, det er meir enn alle brennoffer og slagtoffer.»
and to love him with all the heart, with all the understanding, all the soul, and with all the strength, and to love his neighbour as himself, is more important than all whole burnt offerings and sacrifices.”
34 Då Jesus høyrde kor visleg han svara, sagde han til honom: «Du er ikkje langt frå Guds rike.» Sidan torde ingen spyrja honom meir.
When Jesus saw that he answered wisely, he said to him, “You are not far from God’s Kingdom.” No one dared ask him any question after that.
35 Medan Jesus lærde folket i heilagdomen, tok han ein gong soleis til ords: «Korleis kann dei skriftlærde segja at Messias er Davids son?
Jesus responded, as he taught in the temple, “How is it that the scribes say that the Christ is the son of David?
36 Sjølv sagde David - han fekk det frå den Heilage Ande -: «Herren sa til herren min: «Sit ved høgre handi mi, Til eg dine fiendar Fær for dine føter lagt!»»
For David himself said in the Holy Spirit, ‘The Lord said to my Lord, “Sit at my right hand, until I make your enemies the footstool of your feet.”’
37 David kallar honom sjølv herre; korleis kann han då vera son hans?» Ålmugen høyrde gjerne på Jesus.
Therefore David himself calls him Lord, so how can he be his son?” The common people heard him gladly.
38 Millom anna som han lærde deim, sagde han: «Tak dykk i vare for dei skriftlærde, som likar å ganga i lange kjolar, og vil helsast på torgi
In his teaching he said to them, “Beware of the scribes, who like to walk in long robes, and to get greetings in the marketplaces,
39 og hava dei fremste sessarne i synagogorne og høgste sæti i gjestebod;
and to get the best seats in the synagogues and the best places at feasts,
40 dei som et upp huset for enkjor og held lange bøner for syns skuld. Dei skal få so mykje strengare dom.»
those who devour widows’ houses, and for a pretence make long prayers. These will receive greater condemnation.”
41 Ein gong sette han seg midt imot tempelkista, og såg på med folk lagde pengar i kista; og mange rike lagde mykje.
Jesus sat down opposite the treasury and saw how the multitude cast money into the treasury. Many who were rich cast in much.
42 So kom det ei fatig enkja og lagde tvo skjervar, det er so mykje som ein øyre.
A poor widow came and she cast in two small brass coins, which equal a quadrans coin.
43 Då kalla han læresveinarne til seg og sagde: «Det segjer eg dykk for sant: Denne fatige enkja hev lagt meir enn alle dei som lagde i kista.
He called his disciples to himself and said to them, “Most certainly I tell you, this poor widow gave more than all those who are giving into the treasury,
44 For dei gav alle av nøgdi si; men ho gav av si fatige råd alt det ho åtte, alt ho hadde til å livberga seg med.»
for they all gave out of their abundance, but she, out of her poverty, gave all that she had to live on.”
