< Markus 12 >

1 So tok han til å tala til deim i likningar: «Det var ein mann som laga seg ein vingard, og sette gjerde kringum, og grov ei vinpersa, og bygde eit tårn; so leigde han hagen burt til brukarar og for utanlands.
And he began to speak to them by parables. A [certain] man planted a vineyard, and set a hedge about [it], and digged [a place for] the wine-vat, and built a tower, and let it out to husbandmen, and went into a far country.
2 Då tidi kom, sende han ein svein til brukarane, og vilde få noko av det som var avla i vingarden.
And at the season he sent to the husbandmen a servant, that he might receive from the husbandmen of the fruit of the vineyard.
3 Men brukarane greip sveinen og dengde honom, og sende honom burt med tome hender.
And they caught [him], and beat him and sent [him] away empty.
4 So sende han ein annan svein til deim; den slo dei i hovudet og hædde honom.
And again, he sent to them another servant: and at him they cast stones, and wounded [him] in the head, and sent [him] away shamefully handled.
5 Og han sende ein til; honom slo dei i hel. Og mange fleire: sume skamslo dei, og sume drap dei.
And again he sent another; and him they killed, and many others; beating some, and killing some.
6 No hadde han berre ein att, ein son, som han heldt hjarteleg av. Til slutt sende han honom og til brukarane; «Dei hev no vel age for son min!» tenkte han.
Having yet therefore one son, his well-beloved, he sent him also last to them, saying, They will reverence my son.
7 Men brukarane sagde seg imillom: «Der er ervingen! Kom, lat oss slå honom i hel, so fær me arven!»
But those husbandmen said among themselves, This is the heir; come, let us kill him, and the inheritance will be ours.
8 So tok dei honom og slo honom i hel og kasta honom ut or vingarden.
And they took him, and killed [him], and cast [him] out of the vineyard.
9 Kva skal han no gjera, han som eig vinhagen? Han skal koma og gjera ende på brukarane og lata andre få vingarden.
What therefore will the Lord of the vineyard do? he will come and destroy the husbandmen, and will give the vineyard to others.
10 Hev de’kje lese dette skriftordet heller: «Den steinen byggjarane vanda, Den var det som vart hyrnestein;
And have ye not read this scripture; The stone which the builders rejected is become the head of the corner:
11 D’er Herren sjølv som so hev gjort det; For oss er det eit under stort?»»
This was the Lord's doing, and it is marvelous in our eyes?
12 Då vilde dei ha gripe honom, for dei skyna at det var deim han hadde meint med likningi si. Men dei torde ikkje for folket. So let dei honom vera og gjekk sin veg.
And they sought to lay hold on him, but feared the people; for they knew that he had spoken the parable against them: and they left him, and departed.
13 Sidan sende dei nokre av farisæarane og Herodes-mennerne, som skulde fanga honom i ord.
And they sent to him certain of the Pharisees, and of the Herodians, to catch him in [his] words.
14 Dei kom og sagde til honom: «Meister, me veit du er ærleg og ikkje bryr deg um nokon; for du gjer ikkje skil på folk, men lærer oss sanningi um Guds veg - er det rett å svara skatt til keisaren, eller ikkje? Skal me gjera det, eller skal me lata vera?
And when they had come, they say to him, Master, we know that thou art true, and carest for no man: for thou regardest not the person of men, but teachest the way of God in truth: Is it lawful to give tribute to Cesar, or not?
15 Men skyna vel hyklingi deira og sagde: «Kvi freistar de meg? Kom med ei sylvmynt, og lat meg få sjå henne!»
Shall we give, or shall we not give? But he, knowing their hypocrisy, said to them, Why tempt ye me? bring me a penny, that I may see [it].
16 So kom dei med ei, og han spurde: «Kva er dette for eit bilæte og namn?» «Det er keisarens, » svara dei.
And they brought [it]: and he saith to them, Whose [is] this image and superscription? And they said to him, Cesar's.
17 Då sagde han til deim: Gjev keisaren det som keisarens er, og Gud det som Guds er!» Og dei undrast mykje yver honom.
And Jesus answering, said to them, Render to Cesar the things that are Cesar's, and to God the things that are God's. And they wondered at him.
18 So kom det nokre sadducæarar til honom - det er dei som segjer at det ikkje er noko uppstoda - dei tok til å spyrja honom og sagde:
Then come to him the Sadducees, who say there is no resurrection; and they asked him, saying,
19 «Meister, Moses hev skrive den lovi for oss at når bror åt ein mann døyr barnlaus, og kona liver etter, då skal broren taka enkja og halda uppe ætti åt bror sin.
Master, Moses wrote to us, If a man's brother shall die, and leave [his] wife, and leave no children, that his brother should take his wife, and raise seed to his brother.
20 No var det var ein gong sju brør. Den fyrste tok seg ei kona; han døydde, og det var’kje born etter honom.
Now there were seven brothers: and the first took a wife, and dying left no seed.
21 So tok den andre enkja; han og døydde barnlaus. Like eins den tridje,
And the second took her, and died, neither left he any seed: and the third likewise.
22 og alle sju; ingen av deim hadde born etter seg. Sist av alle døydde kona.
And the seven had her, and left no seed: last of all the woman died also.
23 Kven av deim skal ho vera kona åt i eit anna liv, når dei hev stade upp att? For alle sju hev havt henne til kona.»
In the resurrection therefore, when they shall rise, whose wife shall she be of them? for the seven had her for a wife.
24 «Syner’kje dette at de fer vilt, og ikkje kjenner skrifterne og ikkje Guds magt?» svara Jesus.
And Jesus answering, said to them, Do ye not therefore err, because ye know not the scriptures, neither the power of God?
25 «Når dei hev stade upp frå dei daude, gifter dei seg ikkje, og vert ikkje burtgifte; dei er som englarne i himmelen.
For when they shall rise from the dead, they neither marry, nor are given in marriage; but are as the angels who are in heaven.
26 Men um dei avlidne - at dei skal standa upp att - hev de’kje lese i boki åt Moses, i soga um klungeren, korleis Gud sagde til honom: «Eg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud?»
And concerning the dead that they rise; have ye not read in the book of Moses, how in the bush God spoke to him, saying, I [am] the God of Abraham, and the God of Isaac, and the God of Jacob?
27 Og han er ikkje Gud for dei daude, men for dei livande. De tek storleg i mist.»
He is not the God of the dead, but the God of the living: ye therefore do greatly err.
28 Ein skriftlærd, som lydde på ordskiftet deira, og skyna at Jesus hadde svara deim godt, kom og spurde honom: «Kva for eit bod er det fyrste av alle?»
And one of the scribes came, and having heard them reasoning together, and perceiving that he had answered them well, asked him, Which is the first commandment of all?
29 Jesus svara: «Det fyrste er: «Høyr, Israel! Herren vår Gud, Herren er ein.
And Jesus answered him, The first of all the commandments [is], Hear, O Israel; The Lord our God is one Lord.
30 Og du skal elska Herren, din Gud, av alt ditt hjarta og av all din hug og av alt ditt vit og av all di magt! Det er det fyrste bodet.»
And thou shalt love the Lord thy God with all thy heart, and with all thy soul, and with all thy mind, and with all thy strength: this [is] the first commandment.
31 Det andre er dette: Du skal elska grannen din som deg sjølv! Det finst ikkje noko anna bod som er større enn desse.»
And the second [is] like, [namely] this, Thou shalt love thy neighbor as thyself: there is no other commandment greater than these.
32 «Vel tala du, meister, » sagde den skriftlærde, «og sant er det som du sagde, at han er ein og det finst ingen annan Gud enn han.
And the scribe said to him, Well, Master, thou hast said the truth: for there is one God; and there is no other but he.
33 Å elska honom av alt sitt hjarta og av alt sitt vit og av all si magt, og elska grannen sin som seg sjølv, det er meir enn alle brennoffer og slagtoffer.»
And to love him with all the heart, and with all the understanding, and with all the soul, and with all the strength, and to love [his] neighbor as himself, is more than all whole burnt-offerings and sacrifices.
34 Då Jesus høyrde kor visleg han svara, sagde han til honom: «Du er ikkje langt frå Guds rike.» Sidan torde ingen spyrja honom meir.
And when Jesus saw that he answered discreetly, he said to him, Thou art not far from the kingdom of God. And no man after that durst ask him any question.
35 Medan Jesus lærde folket i heilagdomen, tok han ein gong soleis til ords: «Korleis kann dei skriftlærde segja at Messias er Davids son?
And Jesus answered and said, while he taught in the temple, How say the scribes that Christ is the son of David?
36 Sjølv sagde David - han fekk det frå den Heilage Ande -: «Herren sa til herren min: «Sit ved høgre handi mi, Til eg dine fiendar Fær for dine føter lagt!»»
For David himself said by the Holy Spirit, The LORD said to my Lord, Sit thou on my right hand, till I make thy enemies thy footstool.
37 David kallar honom sjølv herre; korleis kann han då vera son hans?» Ålmugen høyrde gjerne på Jesus.
David therefore himself calleth him Lord, and whence is he [then] his son? and the common people heard him gladly.
38 Millom anna som han lærde deim, sagde han: «Tak dykk i vare for dei skriftlærde, som likar å ganga i lange kjolar, og vil helsast på torgi
And he said to them in his doctrine, Beware of the scribes, who love to go in long clothing, and [love] salutations in the market-places,
39 og hava dei fremste sessarne i synagogorne og høgste sæti i gjestebod;
And the chief seats in the synagogues, and the uppermost rooms at feasts:
40 dei som et upp huset for enkjor og held lange bøner for syns skuld. Dei skal få so mykje strengare dom.»
Who devour widows' houses, and for a pretense make long prayers: these shall receive greater damnation.
41 Ein gong sette han seg midt imot tempelkista, og såg på med folk lagde pengar i kista; og mange rike lagde mykje.
And Jesus sat over against the treasury, and beheld how the people cast money into the treasury: and many that were rich cast in much.
42 So kom det ei fatig enkja og lagde tvo skjervar, det er so mykje som ein øyre.
And there came a certain poor widow, and she threw in two mites, which make a farthing.
43 Då kalla han læresveinarne til seg og sagde: «Det segjer eg dykk for sant: Denne fatige enkja hev lagt meir enn alle dei som lagde i kista.
And he called his disciples, and saith to them, Verily I say to you, that this poor widow hath cast in more, than all they who have cast into the treasury.
44 For dei gav alle av nøgdi si; men ho gav av si fatige råd alt det ho åtte, alt ho hadde til å livberga seg med.»
For all [they] cast in of their abundance: but she of her want cast in all that she had, [even] all her living.

< Markus 12 >