< Markus 12 >

1 So tok han til å tala til deim i likningar: «Det var ein mann som laga seg ein vingard, og sette gjerde kringum, og grov ei vinpersa, og bygde eit tårn; so leigde han hagen burt til brukarar og for utanlands.
Then Jesus began to speak to them in parables: “A man planted a vineyard. He put a wall around it, dug a wine vat, and built a watchtower. Then he rented it out to some tenants and went away on a journey.
2 Då tidi kom, sende han ein svein til brukarane, og vilde få noko av det som var avla i vingarden.
At harvest time, he sent a servant to the tenants to collect his share of the fruit of the vineyard.
3 Men brukarane greip sveinen og dengde honom, og sende honom burt med tome hender.
But they seized the servant, beat him, and sent him away empty-handed.
4 So sende han ein annan svein til deim; den slo dei i hovudet og hædde honom.
Then he sent them another servant, and they struck him over the head and treated him shamefully.
5 Og han sende ein til; honom slo dei i hel. Og mange fleire: sume skamslo dei, og sume drap dei.
He sent still another, and this one they killed. He sent many others; some they beat and others they killed.
6 No hadde han berre ein att, ein son, som han heldt hjarteleg av. Til slutt sende han honom og til brukarane; «Dei hev no vel age for son min!» tenkte han.
Finally, having one beloved son, he sent him to them. ‘They will respect my son,’ he said.
7 Men brukarane sagde seg imillom: «Der er ervingen! Kom, lat oss slå honom i hel, so fær me arven!»
But the tenants said to one another, ‘This is the heir. Come, let us kill him, and the inheritance will be ours.’
8 So tok dei honom og slo honom i hel og kasta honom ut or vingarden.
So they seized the son, killed him, and threw him out of the vineyard.
9 Kva skal han no gjera, han som eig vinhagen? Han skal koma og gjera ende på brukarane og lata andre få vingarden.
What then will the owner of the vineyard do? He will come and kill those tenants, and will give the vineyard to others.
10 Hev de’kje lese dette skriftordet heller: «Den steinen byggjarane vanda, Den var det som vart hyrnestein;
Have you never read this Scripture: ‘The stone the builders rejected has become the cornerstone.
11 D’er Herren sjølv som so hev gjort det; For oss er det eit under stort?»»
This is from the Lord, and it is marvelous in our eyes’?”
12 Då vilde dei ha gripe honom, for dei skyna at det var deim han hadde meint med likningi si. Men dei torde ikkje for folket. So let dei honom vera og gjekk sin veg.
At this, the leaders sought to arrest Jesus, for they knew that He had spoken this parable against them. But fearing the crowd, they left Him and went away.
13 Sidan sende dei nokre av farisæarane og Herodes-mennerne, som skulde fanga honom i ord.
Later, they sent some of the Pharisees and Herodians to catch Jesus in His words.
14 Dei kom og sagde til honom: «Meister, me veit du er ærleg og ikkje bryr deg um nokon; for du gjer ikkje skil på folk, men lærer oss sanningi um Guds veg - er det rett å svara skatt til keisaren, eller ikkje? Skal me gjera det, eller skal me lata vera?
“Teacher,” they said, “we know that You are honest and seek favor from no one. Indeed, You are impartial and teach the way of God in accordance with the truth. Is it lawful to pay taxes to Caesar or not? Should we pay them or not?”
15 Men skyna vel hyklingi deira og sagde: «Kvi freistar de meg? Kom med ei sylvmynt, og lat meg få sjå henne!»
But Jesus saw through their hypocrisy and said, “Why are you testing Me? Bring Me a denarius to inspect.”
16 So kom dei med ei, og han spurde: «Kva er dette for eit bilæte og namn?» «Det er keisarens, » svara dei.
So they brought it, and He asked them, “Whose image is this? And whose inscription?” “Caesar’s,” they answered.
17 Då sagde han til deim: Gjev keisaren det som keisarens er, og Gud det som Guds er!» Og dei undrast mykje yver honom.
Then Jesus told them, “Give to Caesar what is Caesar’s, and to God what is God’s.” And they marveled at Him.
18 So kom det nokre sadducæarar til honom - det er dei som segjer at det ikkje er noko uppstoda - dei tok til å spyrja honom og sagde:
Then the Sadducees, who say there is no resurrection, came to Jesus and questioned Him:
19 «Meister, Moses hev skrive den lovi for oss at når bror åt ein mann døyr barnlaus, og kona liver etter, då skal broren taka enkja og halda uppe ætti åt bror sin.
“Teacher, Moses wrote for us that if a man’s brother dies and leaves a wife but no children, the man is to marry his brother’s widow and raise up offspring for him.
20 No var det var ein gong sju brør. Den fyrste tok seg ei kona; han døydde, og det var’kje born etter honom.
Now there were seven brothers. The first one married and died, leaving no children.
21 So tok den andre enkja; han og døydde barnlaus. Like eins den tridje,
Then the second one married the widow, but he also died and left no children. And the third did likewise.
22 og alle sju; ingen av deim hadde born etter seg. Sist av alle døydde kona.
In this way, none of the seven left any children. And last of all, the woman died.
23 Kven av deim skal ho vera kona åt i eit anna liv, når dei hev stade upp att? For alle sju hev havt henne til kona.»
In the resurrection, then, whose wife will she be? For all seven were married to her.”
24 «Syner’kje dette at de fer vilt, og ikkje kjenner skrifterne og ikkje Guds magt?» svara Jesus.
Jesus said to them, “Aren’t you mistaken, because you do not know the Scriptures or the power of God?
25 «Når dei hev stade upp frå dei daude, gifter dei seg ikkje, og vert ikkje burtgifte; dei er som englarne i himmelen.
When the dead rise, they will neither marry nor be given in marriage. Instead, they will be like the angels in heaven.
26 Men um dei avlidne - at dei skal standa upp att - hev de’kje lese i boki åt Moses, i soga um klungeren, korleis Gud sagde til honom: «Eg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud?»
But concerning the dead rising, have you not read about the burning bush in the Book of Moses, how God told him, ‘I am the God of Abraham, the God of Isaac, and the God of Jacob’?
27 Og han er ikkje Gud for dei daude, men for dei livande. De tek storleg i mist.»
He is not the God of the dead, but of the living. You are badly mistaken!”
28 Ein skriftlærd, som lydde på ordskiftet deira, og skyna at Jesus hadde svara deim godt, kom og spurde honom: «Kva for eit bod er det fyrste av alle?»
Now one of the scribes had come up and heard their debate. Noticing how well Jesus had answered them, he asked Him, “Which commandment is the most important of all?”
29 Jesus svara: «Det fyrste er: «Høyr, Israel! Herren vår Gud, Herren er ein.
Jesus replied, “This is the most important: ‘Hear O Israel, the Lord our God, the Lord is One.
30 Og du skal elska Herren, din Gud, av alt ditt hjarta og av all din hug og av alt ditt vit og av all di magt! Det er det fyrste bodet.»
Love the Lord your God with all your heart and with all your soul and with all your mind and with all your strength.’
31 Det andre er dette: Du skal elska grannen din som deg sjølv! Det finst ikkje noko anna bod som er større enn desse.»
The second is this: ‘Love your neighbor as yourself.’ No other commandment is greater than these.”
32 «Vel tala du, meister, » sagde den skriftlærde, «og sant er det som du sagde, at han er ein og det finst ingen annan Gud enn han.
“Right, Teacher,” the scribe replied. “You have stated correctly that God is One and there is no other but Him,
33 Å elska honom av alt sitt hjarta og av alt sitt vit og av all si magt, og elska grannen sin som seg sjølv, det er meir enn alle brennoffer og slagtoffer.»
and to love Him with all your heart and with all your understanding and with all your strength, and to love your neighbor as yourself, which is more important than all burnt offerings and sacrifices.”
34 Då Jesus høyrde kor visleg han svara, sagde han til honom: «Du er ikkje langt frå Guds rike.» Sidan torde ingen spyrja honom meir.
When Jesus saw that the man had answered wisely, He said, “You are not far from the kingdom of God.” And no one dared to question Him any further.
35 Medan Jesus lærde folket i heilagdomen, tok han ein gong soleis til ords: «Korleis kann dei skriftlærde segja at Messias er Davids son?
While Jesus was teaching in the temple courts, He asked, “How can the scribes say that the Christ is the Son of David?
36 Sjølv sagde David - han fekk det frå den Heilage Ande -: «Herren sa til herren min: «Sit ved høgre handi mi, Til eg dine fiendar Fær for dine føter lagt!»»
Speaking by the Holy Spirit, David himself declared: ‘The Lord said to my Lord, “Sit at My right hand until I put Your enemies under Your feet.”’
37 David kallar honom sjølv herre; korleis kann han då vera son hans?» Ålmugen høyrde gjerne på Jesus.
David himself calls Him ‘Lord.’ So how can He be David’s son?” And the large crowd listened to Him with delight.
38 Millom anna som han lærde deim, sagde han: «Tak dykk i vare for dei skriftlærde, som likar å ganga i lange kjolar, og vil helsast på torgi
In His teaching Jesus also said, “Watch out for the scribes. They like to walk around in long robes, to receive greetings in the marketplaces,
39 og hava dei fremste sessarne i synagogorne og høgste sæti i gjestebod;
and to have the chief seats in the synagogues and the places of honor at banquets.
40 dei som et upp huset for enkjor og held lange bøner for syns skuld. Dei skal få so mykje strengare dom.»
They defraud widows of their houses, and for a show make lengthy prayers. These men will receive greater condemnation.”
41 Ein gong sette han seg midt imot tempelkista, og såg på med folk lagde pengar i kista; og mange rike lagde mykje.
As Jesus was sitting opposite the treasury, He watched the crowd putting money into it. And many rich people put in large amounts.
42 So kom det ei fatig enkja og lagde tvo skjervar, det er so mykje som ein øyre.
Then one poor widow came and put in two small copper coins, which amounted to a small fraction of a denarius.
43 Då kalla han læresveinarne til seg og sagde: «Det segjer eg dykk for sant: Denne fatige enkja hev lagt meir enn alle dei som lagde i kista.
Jesus called His disciples to Him and said, “Truly I tell you, this poor widow has put more than all the others into the treasury.
44 For dei gav alle av nøgdi si; men ho gav av si fatige råd alt det ho åtte, alt ho hadde til å livberga seg med.»
For they all contributed out of their surplus, but she out of her poverty has put in all she had to live on.”

< Markus 12 >