Lukas 1
1 Det er alt mange som hev teke seg til å setja upp ei fråsegn um dei hendingarne som hev gjenge fyre seg hjå oss,
Poštovani Teofile, kašă kum šti, mulc lumje adat tot dăla jej s skrije izvješće d stvarurj karje Dimizov afukut ăn vrijamja anuastră, baš kašă kum skrije ăn Svăntă pismă. Askris aja če nuavă azăs ălja karje avizut stvarurlja d ănčipjală š karje rubja Bună vorbă. Š jo pažljivo amproučit aštja tuatje događajurlje. Jo agăndit k arfi binje tot s skriuv p rănd,
2 so som dei hev bore det fram dei som frå fyrsten var augvitne og ærendsveinar åt ordet.
3 Difor hev eg og sett meg fyre at eg vilde granska alt vel frå grunnen og so skriva det upp åt deg, gjævaste Teofilus - stykke for stykke, soleis som det heng saman,
4 so du kann sjå kor truverdig ho er den soga som du hev høyrt.
aša osă fi siguran k aja če jej ta ănvăcat istina.
5 I den tidi då Herodes var konge i Jødeland, var det ein prest som heitte Zakarja; han høyrde til det prestelaget som hev namn etter Abia. Kona hans var ætta frå Aron, og heitte Elisabet.
Kănd caru Herod avladit p Judeja, afost njeki pop karje s kjamă Zaharija. Jel pripadnja alu skupinej d popje karje s kima skupina alu Abije. Mujarja alu Zaharije afost isto dăn familija alu popilor. Ja s kima Elizabeta.
6 Båe var dei rettferdige for Gud; dei fylgde alle Herrens bod og fyresegner, og ingen kunde finna noko å lasta deim for.
Amiždoj irja pravedni la Dimizov š uvjek askulta tot aja če Domnu azapovidit ăn zakonu alu Mojsije.
7 Men dei hadde ikkje born; for Elisabet var’kje barnkjømd, og dei var båe fram i åri.
Ali na vut kupil daja če Elizabeta afost štjarpă, a amiždoj irja mult bătrnj.
8 So var det ein dag Zakarja gjorde prestetenesta for Gud; for turen var komen til hans lag,
Udată, Zaharija š popilje ăn skupina aluj služaštje ăn Hram.
9 og då dei drog strå, som visi er millom prestarne, fall det på honom å ganga inn i Herrens tempel og bera fram røykofferet,
Običaju alu popilor afost s arunče kocka tuată zuva kum akuljiđja činje osă utrje ăn Svetište alu Domnuluj ăn Hram š činje osă apringă tămăja. Una zuvă akuljes p Zaharija s apringă tămăja.
10 med heile folkemengdi stod utanfor og bad i røykoffertimen.
D vrijamjaja mult lumje s ruga ăn dvorištja alu Hramuluj.
11 Då fekk han med ein gong sjå ein Herrens engel, som stod på høgre sida åt røykofferaltaret.
Atunča alu Zaharija sa ukazăt anđelu alu Domnuluj. Astat p partja alu dăraptej la žrtveniku d tămăja.
12 Då Zakarja såg engelen, stokk han, og det kom ein otte yver honom.
Kănd Zaharija avizut p anđelu, jel mult sa spirjat.
13 Men engelen sagde til honom: «Ver ikkje rædd, Zakarja! Gud hev høyrt bøni di; du og Elisabet, kona di, skal få ein son, og du skal kalla honom Johannes.
A anđelu ja zăs: “Na vja frikă, Zaharija! Dimizov auzăt rugala ata: Elizabeta, mujarja ata, osă c fakă bijat. Š osă l kjem Ivan.
14 Då vert du både glad og fegen, og mange skal gleda seg av di han er fødd.
Osă c fije drag š t veselješt š mulcă osă s radujaskă kănd s fičja jel.
15 For han skal vera stor i Herrens augo; han skal ikkje drikka vin eller sterke drykkjer, og alt ifrå morsliv skal han fyllast av den Heilage Ande.
Kupilu alu vostru osă fije marje la intja alu Domnuluj. Jel nusă bja nič vin nič altje bjarje ljutje. Osă fije pljin d Sufljetu alu Svăntuluj još kănd fi ăn burtă.
16 Mange av Israels-sønerne skal han venda um til Herren, deira Gud,
Jel osă okrinjaskă p multje Izraelcurj la Domnu, Dimizov alor.
17 og sjølv skal han ganga fyre honom i Elias ånd og kraft, og venda hjarto åt federne um til borni, og dei ulyduge til den hug som bur i rettferdige menner, so han kann vinna Herren eit vel fyrebutt folk.»
Isti sufljet karje ja dat snagă alu Ilije osă fije ăn bijatu alu tov s pripimaskă p narodu d vinjala alu Domnuluj. Osă okrinjaskă inimilje alu tatilje kătri kupi š nagovorjaskă p ălja karje nu skultă p Dimizov s primjaskă mudrost alu ălja karje askultă.”
18 «Korleis kann eg vita um dette er sant?» sagde Zakarja til engelen; «eg er då ein gamall mann, og kona mi er og fram i åri.»
Zaharija azăs alu anđeluj: “Kum s štiuv k s dogodjaštje aja? Š jo š mujarja amja ištjem već bătărnj.”
19 Då svara engelen: «Eg er Gabriel, som stend for Guds åsyn. Eg er send hit og skal tala med deg og bera dette gledebodet til deg.
P aja anđelu ja zăs: “Jo sănt Gabrijel. Amvinjit dăla prijestolje alu Dimizov. P minje atrimjes la tinje s c aduk asta bună vorbă.
20 Og no skal du ljota tegja, og ikkje kunna tala, alt til den dagen dette hender, for di du ikkje trudde meg; men det eg hev sagt, skal sannast når tidi er komi.»
Jakă, da akuma osă rămăj mut š nusă poc s rubještj tot pănla zuvaja pănd s nu dogodja aja, daja če naj krizut ăn vorbilje alji mjalje, karje osă ispunjaskă d vrijamje alor.”
21 Medan stod folket og venta på Zakarja, og undra seg yver at han drygde so lenge i templet.
Ăn vrijamjaja narodu aštiptat p Zaharija š na razumit dăče atăta sa zabuvit ăn Svetište.
22 Men då han kom ut, og ikkje kunde tala med deim, skyna dei at han hadde set ei syn i templet; sjølv nikka han og gjorde teikn til deim, men var og vart mållaus,
Kănd jel napokon aišăt, na putut nimik s lji zăkă š s lja udă. Kănd lumja avizut aja, š znakurlje karje lja dat ku mănilje, ashvatit k jel avut vizije ăn Svetište.
23 og då tidi for tempeltenesta hans var ute, for han heim att.
Kănd azavršăt zuvilje alu Zaharija s lukrjază kašă popa ăn Hram, sa tors akas.
24 Eit bil etter hende det at Elisabet, kona hans, vart med barn. Då heldt ho seg heime i fem månader, og sagde:
Dăpă duavă trje zălje, mujarja aluj Elizabeta arămas grja, š činč lunj na išăt dăn kasă. Ja azăs:
25 «Soleis hev Herren laga det for meg då tidi var komi at han i nåde vilde taka burt skammi mi millom folk.»
“Aša Domnu sa pobrinit d minje š askinit rušunja dăpă minje la intja alu lumje daja če na putut s am kupi.”
26 Då det leid på sette månaden, vart engelen Gabriel send frå Gud til ein by i Galilæa som dei kallar Nasaret,
Kănd Elizabeta irja grja šasă lunj, Dimizov atrimjes p anđelu Gabrijel ăn sat Nazaret ăn regija Galileja,
27 åt ei møy som var trulova med ein mann som heitte Josef, av Davids-ætti, og møyi heitte Maria.
la djevică karje zaručită dăpă om karje s kjamă Josip. Jel irja d sămăncă alu caru David, a djevica s kima Marija.
28 Då engelen kom inn til henne, sagde han: «Guds fred, du som hev fenge slik nåde! Herren er med deg! Velsigna er du millom kvinnor!»
Gabrijel avinjit š azăs alu je: “Zdravo! Domnu ku tinje. Dimizov ta kuljes!”
29 Ved desse ordi stokk ho, og tenkte med seg: «Kva er dette for ei helsing?»
P aja Marija sa uznemirit š na razumit če anđelu avrut s zăkă ku pozdravula.
30 Men engelen sagde til henne: «Ver ikkje rædd, Maria! Du hev funne nåde hjå Gud!
Anđelu azăs: “Na vja frikă, Marija. Tu ješt aja p karje Dimizov akuljes!
31 Du skal verta med barn og få ein son, og kalla honom Jesus.
Jakă osă fi grja š osă fač fičor p karje osă l kjem Isusu.
32 Han skal vera stor og kallast son åt den Høgste, og Herren Gud skal gjeva honom kongsstolen åt David, ættfaren hans;
Jel osă fije marje š osă s kjamje Bijatu alu Maj marje Dimizov. Domnu Dimizov osă idja autoritet s fije car kum Dimizov aobečit alu David, sămănca aluj.
33 han skal vera konge yver Jakobs-ætti i all æva, og det skal ikkje vera ende på kongedømet hans.» (aiōn g165)
Osă vladjaskă p sămănca alu Jakov zauvjek š cara aluj nikad nusă prestanjaskă.” (aiōn g165)
34 «Korleis skal det ganga til, når eg ikkje hev mann?» sagde Maria.
Marija ăntrijabă p anđelu: “Ali kum? Jo još nam fost ku omu.”
35 «Den Heilage Ande skal koma yver deg, og krafti åt Den Høgste skal skyggja yver deg, » svara engelen; «difor skal og det heilage som vert født, kallast Guds Son.
Anđelu Gabrijel ja zăs: “Sufljetu alu Svăntuluj osă s slubuadje p tinje š săla alu Maj marje Dimizov osă t ănviljaskă. Š daja kupilu karje l fiča osă fije svănt š osă s kjamje Bijatu alu Dimizov.
36 Og høyr: Elisabet, som er skyld deg, skal og hava ein son på sine gamle dagar; dei sagde ho var ikkje barnkjømd, men no er ho alt i sette månaden;
Jakă, Elizabeta, rođakinja ata, aša bătărnă isto duče fičor. Aja ista mujarje, d karje arubit k nu puatje s ajbje kupi, a grja je d šasă lunj.
37 for ingen ting er umogeleg for Gud.»
K alu Dimizov nimika nuje nemoguće!”
38 Då sagde Maria: «Her stend eg - eg er Herrens tenestkvinna! Lat det ganga meg som du hev sagt!» So for engelen burt att.
Marija azăs alu Gabrijel: “Jakă, argata sănt alu Domnuluj. S fije kum tu zăč!” Š Gabrijel apljikat dăla ja.
39 Straks etter tok Maria av stad, og for so fort ho kunde upp i fjellbygderne, til ein by i Judaland;
Duavă trje zălje dăpă aja, Marija majdată apljikat ăn sat ăn djalurj alu Judeje.
40 der gjekk ho inn i huset åt Zakarja og helsa på Elisabet.
Kănd ja ažuns, auntrat ăn kasa alu Zaharija š apozdravit p Elizabeta.
41 Då hende det at med same Elisabet høyrde helsingi hennar Maria, hoppa fostret i livet hennar; og ho vart fyllt av den Heilage Ande,
Kănd Elizabeta auzăt pozdravu alu Marije, kupilu ăn burtă alu Elizabetăj dăturdată mult sa miškat š Elizabeta sa napunit ku Sufljetu alu Svăntuluj.
42 og kvad med høg røyst: «Velsigna vere du i kvendeflokk, velsigna det du under beltet ber!
Elizabeta d radost marje ăntarje astrigat: “Maj mult ješt blagoslovită d tuatje mujerj š blagoslovit je kupilu ăn burta ata!
43 Kvi skal det timast meg so store ting at mor åt Herren min kjem hit til meg?
Ku čaja amzaslužăt častula s m positjaskă mama alu Domnuluj alu mjov!
44 For då di helsing nådde øyra mitt, då hoppa fostret i mitt liv av frygd.
Jakă kănd auzăt pozdravu alu tov, kupilu ăn burtă dăturdată mult sa miškat d radost!
45 Ja, sæl er ho som leit på Herrens ord, at det han hadde lova, laut gå fram!»
Blagoslovită ješt daja čaj krizut k osă s ispunjskă poruka karje ca trimjes Domnu!”
46 Og Maria svara: «Mi sjæl høglovar Herren,
Atunča Marija azăs: “Inima amja adrikă p Domnu,
47 mitt hjarta gleder seg i Gud, min frelsar!
sufljetu alu mjov s radujaštje la Dimizov, Spasitelju alu mjov,
48 Han tenkte på si ringe tenestkvinna! For ifrå denne stund skal alle ætter kalla meg for sæl.
k p minje ma kuljes, p ponizna argata aluj! Audjec, pănd akuma tuată generacija osă zăkă k Dimizov ma blagoslovit,
49 Stort er det han for meg hev gjort den Megtige, og heilagt er hans namn;
daja če Dimizov karje arje tuată săla afukut marje čudă d minje! Svănt je lumilje aluj.
50 frå ætt til ætt hans miskunn når mot deim som ottast honom.
Iskazaštje milostu p toc ălja ăn tuată vrijamja karje arje frikă d jel.
51 Velduge verk so gjer hans sterke arm; storlåtne spreider han for ver og vind med deira høgferds-hug;
Ku măna capănă afukut marje čudă š aputirit p lumja karje ponosni š umišljeni.
52 han støyter hovdingar frå høgsæte og lyfter låge upp;
Jel aizbacăt p vladari s nu vladjaskă više, a adrikat p lumje karje je ponizni.
53 Hungrige mettar han med gode gåvor, og rikingar rek han tomhendte burt.
A p lumja karje irja flămănž lja nasitit ku binje, a p lumja karje bogată lja trimjes dăla jel ku mănilje gualje.
54 Han sytte vel for Israel, sin svein; til evig tid han minnast vil -
Jel ažutat alu Izrael, alu argatu aluj baš kum adat obečală alu sămănca anuastră, alu Abraham š alu kupi aluj, k osă lji fije uvjek d milă.” (aiōn g165)
56 Maria vart verande hjå henne um lag tri månader; sidan for ho heim att.
Atunča Marija ku Elizabeta arămas njeđe trje lunj š sa tors akas.
57 So kom tidi at Elisabet skulde eiga barn, og ho åtte ein son.
Alu Elizabeta avinjit vrijamja s fakă š ja afukut bijat.
58 Og då grannarne og skyldfolket høyrde kor stor ein nåde Herren hadde vist henne, vart dei glade og ynskte henne til lukka.
Kănd tuată familija alu je š komšiji auzăt d asta, kum Domnu afost aša d bun kătri ja, toc sa bukurat zajedno ku ja.
59 Åtte dagar etter kom dei og skulde umskjera guten; men då dei vilde kalla honom Zakarja etter faren,
Kănd kupilu anapunit opt zălje, atribut s fije obrezăt, aša k komšiji š familija avinjit s proslavjaskă aja. Avrut p kupilu s l kjamje Zaharija kum tatusov s kjamă,
60 tok mor hans til ords og sagde: «Nei, han skal heita Johannes!»
ali Elizabeta azăs: “Nu, njego mora s s kjamje Ivan!”
61 «Det er ingen i ætti som heiter so, » svara dei,
Komšiji š familija azăs: “Nimilja dăla familija ata nu s kjamă Ivan!”
62 og dei gjorde teikn til faren, kva han vilde guten skulde kallast.
Atunča, daja če Zaharija na putut s audă, lumja ku mănilje la tribat kum jel vrja kupilu s s kjamă.
63 Då bad han um ei tavla og skreiv: «Johannes er namnet hans!» Alle undra seg;
Zaharija akătat s ji dja ploče s skrije š askris: “S kjamă Ivan”, š toc sa mirat.
64 men i det same fekk han att mål og mæle, og han tala og prisa Gud.
Dimizov alu Zaharije adiškis gura š ja dizljigat ljimba š jel dăturdată ančiput s rubjaskă š s slavjaskă p Dimizov.
65 Då kom der ein otte på alle dei som budde der ikring; i heile Judaheidi vart alt dette mykje umtala,
Kănd toc karje trija upruapje d jej avizut če Dimizov afukut alu Zaharije, lja fost frikă d Dimizov. Ăn tuatje saturlje ăn djalurlje alu Judeje, lumja rubja d aja če sa dogodit.
66 og kvar den som høyrde det, tok det til minnes og sagde: «Kva tru den guten er etla til?» For Herren heldt si hand yver honom.
Činje god auzăt d jej găndja d aja š sa tribat: “Atunča če osă fije d bijatusta kănd ufi marje?”, k Domnu sigurno osă fakă nješto marje pisti jel.
67 Men Zakarja, far hans, vart fyllt av den Heilage Ande, og han tala profetord og kvad:
Sufljetu alu Svăntuluj aispunit p Zaharija, tata alu Ivan, š jel arubit asta porukă dăla Dimizov:
68 «Velsigna vere Herren, Israels eigen Gud! Til lyden sin han lydde, og løyste deim or band;
“Slava alu Domnuluj, Dimizov alu Izraelcilor, k avinjit s ažută alu narodu aluj š s lji izbavjaskă!
69 ei frelsarmagt vekt’ han oss upp, ei veldug, uti Davids ætt, som var hans trugne svein -
Š atrimjes nauvă marje Spasitelj dăn sămănca alu argatu aluj David,
kum jel d mult aobečit pisti vorba alu prorokurlje karje jel atrimjes: (aiōn g165)
71 Frå fiendarne frelsa, frå kvar ei hatarhand!
s nji spasaskă dăla dušmani alji noštri š dăla mănă alu tuată lumja karje nji mrzaštje.
72 Han vil federn’ våre vel, og kom i hug den heilage og støde pakti si,
Jel asta afukut s pokazaskă milă alu sămănca anuastră aša ča ispunit savezu alu svănt karje afukut ku jej,
73 den eid han hadde svore vår ættfar, Abraham.
aša ča ispunit obečala karje adat alu Abraham, alu anuastră sămănca.
74 Han vilde ut oss fria or fiendsmagt og fiendsvald, so me han utan rædsl’ og rygd,
Kašă kum aobečit, nja skos dăla dušmanj s putjem s ji služăm frzdă frikă,
75 i rettferd og med heilag hug kann tena all vår tid.
s trijim kum Dimizov azăs š s fičem čije bun ăn tuatje zuvilje anuaštrje.
76 Du og, min son, skal kallast Allhøge Guds profet, skal fyre Herren fara, og rydja vel hans veg,
A tu, bijatu alu mjov, osă t kjem proroku alu Maj marje Dimizov. Osă plječ la intja alu Domnuluj s ji pripremještj drumu.
77 og læra lyden hans å sjå frelsa, dei finna skal når han all deira synd forlet.
Osă ănvăc p narodu aluj s štije kum s s spasaskă kum s lji fije oprostit grešala alor.
78 For miskunnsam av hjarta er han, vår gode Gud, ei stjerna let han skina for oss frå himmelhøgd,
Daja če je Dimizov pljin d milă š arje osjećaj d noj, jel trimjatje lumina dăn čerj. Kašă suarilje karje sa drikă ăn diminjacă,
79 Lysa for deim som sit i myrkr og daudsens skodd, og styra inn på velferds-veg vår fot.»
Dimizov osă adukă lumina alu ălja karje trijaštje ăn nuaptje š arje frikă d muartje. Jel osă nji pokazaskă drumu karje aduče ăn mir.”
80 Og guten voks og vart sterk i åndi; han heldt seg i øydemarkerne til tidi kom då han skulde førast fram for Israel.
Ivan akriskut š apostanit capăn ăn sufljet. Trija ăn lok undje nuje nimika. Kănd akriskut, jel ančiput la intja alu toc s rubjaskă alu naroduluj alu Izrael.
