Lukas 9
1 Jesus kalla i hop dei tolv, og gav deim magt og velde yver alle vonde ånder, og til å lækja sjukdomar.
And whanne the twelue apostlis weren clepid togidir, Jhesus yaf to hem vertu and power on alle deuelis, and that thei schulden heele sijknessis.
2 So sende han deim ut, so dei skulde forkynna Guds rike og gjera sjuke gode att,
And he sente hem for to preche the kyngdom of God, and to heele sijk men.
3 og han sagde til deim: «Tak ingen ting med dykk på vegen, ikkje stav, ikkje skreppa, ikkje brød, ikkje pengar! Ikkje heller skal de hava tvo trøyor!
And he seide to hem, No thing take ye in the weie, nether yerde, ne scrippe, nether breed, ne money, and nether haue ye two cootis.
4 Når de kjem inn i eit hus, so ver der, og flytt ikkje ifrå att, fyrr de fer lenger!
And in to what hous that ye entren, dwelle ye there, and go ye not out fro thennus.
5 Men er det nokon stad dei ikkje vil taka imot dykk, so far burt frå den bygdi, og rist dusti av føterne dykkar! Det skal vera eit vitnemål mot deim.»
And who euer resseyuen not you, go ye out of that citee, and schake ye of the poudir of youre feet in to witnessyng on hem.
6 So tok dei ut og for ikring frå grend til grend og forkynte evangeliet, og lækte folk kvar dei kom.
And thei yeden forth, and wenten aboute bi castels, prechynge and helynge euery where.
7 Herodes, fylkeskongen, fekk høyra um alt det som hende; då visste han ikkje kva han skulde tru; for sume sagde: «Johannes er vekt upp frå dei daude!»
And Eroude tetrak herde alle thingis that weren don of hym, and he doutide,
8 sume: «Elia hev synt seg!» andre: «Ein av dei gamle profetarne hev stade upp att!»
for that it was seide of sum men, that Joon was risen fro deth; and of summen, that Elie hadde apperid; but of othere, that oon of the elde prophetis was risun.
9 «Johannes hev eg hogge hovudet av, » sagde Herodes; «kva er so dette for ein, som eg høyrer sovore um?» Og han freista å få sjå honom.
And Eroude seide, Y haue biheedid Joon; and who is this, of whom Y here siche thingis? And he souyte to se hym.
10 Då apostlarne kom att, fortalde dei Jesus alt dei hadde gjort. Då tok han deim med seg burt til ein by som heiter Betsaida, og vilde vera åleine med deim.
And the apostlis turneden ayen, and tolden to hym alle thingis that thei hadden don. And he took hem, and wente bisidis in to a desert place, that is Bethsada.
11 Men folket fekk vita det og fylgde etter honom; og han tok vel imot deim og tala til deim um Guds rike, og lækte deim som lækjedom trong.
And whanne the puple knewen this, thei folewiden hym. And he resseyuede hem, and spak to hem of the kyngdom of God; and he heelide hem that hadden neede of cure.
12 Då dagen tok til å halla, gjekk dei tolv fram til honom og sagde: «Send folket frå deg, so dei kann ganga til grenderne og gardarne her ikring og koma i hus og få seg noko til å liva av! For her er me på ein øydestad.»
And the dai bigan to bowe doun, and the twelue camen, and seiden to hym, Leeue the puple, that thei go, and turne in to castels and townes, that ben aboute, that thei fynde mete, for we ben here in a desert place.
13 «Gjev de deim mat!» svara han. «Me hev’kje meir enn fem brødleivar og tvo fiskar, » sagde dei; «eller skal me ganga’stad og kjøpa mat åt alt dette folket?»
And he seide to hem, Yue ye to hem to ete. And thei seiden, Ther ben not to vs mo than fyue looues and twei fischis, but perauenture that we go, and bie meetis to al this puple.
14 - det var um lag fem tusund mann. Då sagde han til læresveinarne: «Lat deim setja seg ned i bordlag på ikring femti mann!»
And the men weren almost fyue thousynde. And he seide to hise disciplis, Make ye hem sitte to mete bi cumpanyes, a fifti to gidir.
15 Dei so gjorde, og let alle setja seg.
And thei diden so, and thei maden alle men sitte to mete.
16 So tok han dei fem brødleivarne og dei tvo fiskarne, og såg upp imot himmelen og velsigna deim, og han braut deim i molar og gav det til læresveinarne, so dei skulde setja det fram for folket.
And whanne he hadde take the fyue looues and twei fischis, he biheeld in to heuene, and blesside hem, and brak, and delide to hise disciplis, that thei schulden sette forth bifor the cumpanyes.
17 So åt dei; og alle vart mette; og då det vart samla upp det som vart att etter deim, var det tolv korger fulle med molar.
And alle men eeten, and weren fulfillid; and that that lefte to hem of brokun metis was takun vp, twelue cofyns.
18 Ein gong som han var åleine og bad, og læresveinarne var med honom, spurde han deim: «Kven segjer folk at eg er?»
And it was don, whanne he was aloone preiynge, hise disciplis weren with hym, and he axide hem, and seide, Whom seien the puple that Y am?
19 «Johannes døyparen, » svara dei; «men sume segjer: «Elia, » og sume at ein av dei gamle profetarne hev stade upp att.»
And thei answeriden, and seiden, Joon Baptist, othir seien Elie, and othir seien, o profete of the formere is risun.
20 «Kven segjer då de at eg er?» spurde han. Då tok Peter til ords og sagde: «Guds Messias!»
And he seide to hem, But who seien ye that Y am? Symount Petir answeride, and seide, The Crist of God.
21 Men det forbaud han deim strengt å tala til nokon um.
And he blamynge hem comaundide that thei schulden seie to no man,
22 Og han sagde: «Menneskjesonen lyt lida mykje; styresmennerne og øvsteprestarne og dei skriftlærde kjem til å vanda honom, og han lyt lata livet; men tridje dagen skal han vekkjast upp att.»
and seide these thingis, For it bihoueth mannus sone to suffre many thingis, and to be repreued of the elder men, and of the princis of prestis, and of scribis, and to be slayn, and the thridde dai to rise ayen.
23 So sagde han til alle: «Vil nokon vera i lag med meg, so lyt han gløyma seg sjølv og dag for dag taka krossen sin upp og fylgja etter meg.
And he seide to alle, If ony wole come aftir me, denye he hym silf, and take he his cross euery dai, and sue he me.
24 For den som vil berga livet sitt, skal missa det; men den som misser livet for mi skuld, han skal berga det.
For he that wole make his lijf saaf schal leese it; and he that leesith his lijf for me, schal make it saaf.
25 Kva gagnar det ein mann, um han vinn heile verdi, men øyder eller taper seg sjølv?»
And what profitith it to a man, if he wynne al the world, and leese hymsilf, and do peiryng of him silf.
26 «For den som skjemmest ved meg og ordi mine, han skal Menneskjesonen skjemmast ved når han kjem i herlegdomen som skin kring honom og Faderen og dei heilage englarne.
For who so schameth me and my wordis, mannus sone schal schame hym, whanne he cometh in his maieste, and of the fadris, and of the hooli aungels.
27 Men det segjer eg dykk med sannom: Det er sume av deim som her stend som ikkje skal smaka dauden fyrr dei fær sjå Guds rike.
And Y seie to you, verily ther ben summe stondynge here, whiche schulen not taste deeth, til thei seen the rewme of God.
28 Um lag åtte dagar etter han hadde tala desse ordi, hende det at han tok Peter og Johannes og Jakob med seg og gjekk upp i fjellet og vilde beda.
And it was don aftir these wordis almest eiyte daies, and he took Petre and James and Joon, and he stiede in to an hil, to preye.
29 Og medan han bad, fekk andlitet hans ein annan dåm, og klædnaden hans vart kvit og blenkte som ljonet.
And while he preiede, the licnesse of his cheer was chaungid, and his clothing was whit schynynge.
30 Og best det var, stod det tvo menner og tala med honom; det var Moses og Elia;
And lo! two men spaken with hym,
31 dei synte seg i herlegdom, og tala um hans burtgang, som han skulde fullføra i Jerusalem.
and Moises and Helie weren seen in maieste; and thei sayn his goyng out, which he schulde fulfille in Jerusalem.
32 Peter og felagarne hans var tunge av svevn; men då dei vakna, såg dei herlegdomen som lyste frå Jesus, og såg dei tvo mennerne som stod innmed honom.
And Petre, and thei that weren with hym, weren heuy of sleep, and thei wakynge saien his majeste, and the twey men that stoden with hym.
33 Då so dei skulde skiljast med honom, sagde Peter til Jesus: «Meister, det er godt me er her! Lat oss gjera tri hyttor, ei åt deg, og ei åt Moses, og ei åt Elia!» - han visste ikkje kva han sagde.
And it was don, whanne thei departiden fro hym, Petir seide to Jhesu, Comaundour, it is good that we be here, and make we here thre tabernaclis, oon to thee, and oon to Moises, and oon to Elie. And he wiste not what he schulde seie.
34 Med han tala soleis, kom det ei sky og skygde yver deim, og dei vart rædde då dei kom inn i skyi.
But while he spak these thingis, a cloude was maad, and ouerschadewide hem; and thei dredden, whanne thei entriden in to the cloude.
35 Då kom det ei røyst utor skyi: «Dette er son min, han som eg hev kåra meg ut! Honom skal de høyra på!»
And a vois was maad out of the cloude, and seide, This is my derworth sone, here ye hym.
36 Men då røysti kom, var det ingen å sjå utan Jesus. Dei tagde med dette og tala ikkje den gongen til nokon um noko av det dei hadde set.
And while the vois was maad, Jhesu was foundun aloone. And thei weren stille, and to no man seiden in tho daies ouyt of tho thingis, that thei hadden seyn.
37 Dagen etter, då dei var komne ned av fjellet, kom ein stor folkehop imot honom.
But it was doon in the dai suynge, whanne thei camen doun of the hil, myche puple mette hem.
38 Best det var, ropa ein mann utor hopen: «Meister, eg bed deg: Sjå til son min; han er einaste barnet mitt!
And lo! a man of the cumpany criede, and seide, Maister, Y biseche thee, biholde my sone, for Y haue no mo; and lo!
39 Rett som det er, grip ei ånd honom, og brått set han i og huar; og åndi slit honom til fraudi stend kring munnen på honom; det er med naudi ho vil sleppa guten, og då gjer ho mest ende på honom;
a spirit takith hym, and sudenli he crieth, and hurtlith doun, and to-drawith hym with fome, and vnneth he goith awei al to-drawynge hym.
40 eg bad læresveinarne dine at dei vilde driva henne ut; men dei kunde ikkje.»
And Y preiede thi disciplis, that thei schulden caste hym out, and thei myyten not.
41 Då tok Jesus til ords og sagde: «Å, du vantrune og vrange ætt! Kor lenge skal eg vera hjå dykk og tola dykk? Kom hit med son din!»
And Jhesus answerde and seide to hem, A! vnfeithful generacioun and weiward, hou long schal Y be at you, and suffre you? brynge hidur thi sone.
42 Fyrr guten kunde nå fram til Jesus, reiv åndi og sleit i honom. Men Jesus truga den ureine åndi og gjorde guten god att, og gav honom att åt faren.
And whanne he cam nyy, the deuel hurtlide hym doun, and to-braidide hym. And Jhesus blamyde `the vnclene spirit, and heelide the child, and yeldide him to his fadir.
43 Og alle var tekne av age og undring yver Guds velde.
And alle men wondriden greetli in the gretnesse of God. And whanne alle men wondriden in alle thingis that he dide, he seide to hise disciplis,
44 Med alle var upp i under yver alt det han gjorde, sagde han til læresveinarne sine: «Høyr vel etter desse ordi, og legg deim på minne: Menneskjesonen skal gjevast yver i menneskjehender!»
Putte ye these wordis in youre hertis, for it is to come, that mannus sone be bitrayed in to the hondis of men.
45 Men dei skyna ikkje det ordet; det var dult for deim, so dei ikkje fekk tak på det, og dei torde ikkje spyrja honom um det.
And thei knewen not this word, and it was hid bifor hem, that thei feeliden it not; and thei dredden to axe hym of this word.
46 Det kom ein tanke upp i deim um kven av deim som var størst.
But a thouyt entride in to hem, who of hem schulde be grettest.
47 Men Jesus visste kva tankar dei bar i hjarta; han tok eit lite barn og sette innmed seg
And Jhesu, seynge the thouytis of the herte of hem, took a child, and settide hym bisidis hym;
48 og sagde til deim: «Den som tek imot dette barnet for mitt namn skuld, han tek imot meg, og den som tek imot meg, tek imot den som sende meg. For den som er minst av dykk alle, han er stor.»
and seide to hem, Who euer resseyueth this child in my name, resseyueth me; and who euer resseyueth me, resseiueth him that sente me; for he that is leest among you alle, is the grettest.
49 Då tok Johannes til ords og sagde: «Meister, me såg ein som dreiv ut vonde ånder i ditt namn, og me forbaud honom det, for di han ikkje er i fylgje med oss.»
And Joon answeride and seide, Comaundoure, we sayn a man castynge out feendis in thi name, and we han forbedun hym, for he sueth not thee with vs.
50 «De skal ikkje forbjoda det, » svara Jesus; «for den som ikkje er imot dykk, er med dykk.»
And Jhesus seide to hym, Nyle ye forbede, for he that is not ayens vs, is for vs.
51 Då det leid mot den tidi at han skulde takast upp til Gud, vende han augo sine stødt mot Jerusalem; for dit etla han seg.
And it was don, whanne the daies of his takyng vp weren fulfillid, he settide faste his face, to go to Jerusalem,
52 Han sende bod fyre seg; men då ærendsveinarne hans kom til ei samaritanar-grend og skulde tinga hus åt honom,
and sente messangeris bifor his siyt. And thei yeden, and entriden in to a citee of Samaritans, to make redi to hym.
53 vilde folket ikkje taka imot honom, for di han var på veg til Jerusalem.
And thei resseyueden not hym, for the face `was of hym goynge in to Jerusalem.
54 Då Jakob og Johannes, læresveinarne hans, såg det, sagde dei: «Herre, vil du me skal segja at det skal fara eld ned frå himmelen og øyda deim, soleis som Elia gjorde?»
And whanne James and Joon, hise disciplis, seyn, thei seiden, Lord, wolt thou that we seien, that fier come doun fro heuene, and waste hem?
55 Då snudde han seg og tala strengt til deim og sagde: «Veit det’kje kva ånd de er av?
And he turnede, and blamyde hem, and seide, Ye witen not, whos spiritis ye ben;
56 Menneskjesonen er ikkje komen for å øyda menneskjeliv, men for å frelsa.» So gjekk dei til ei onnor grend.
for mannus sone cam not to leese mennus soulis, but to saue. And thei wenten in to another castel.
57 Med dei for etter vegen, var det ein som sagde til honom: «Eg vil fylgja deg, kvar du so fer!»
And it was don, whanne thei walkeden in the weie, a man seide to hym, Y schal sue thee, whidur euer thou go.
58 Jesus svara: Revarne hev hi, og fuglarne i lufti hev reir, men Menneskjesonen hev ingen stad han kann halla sitt hovud nedpå.»
And Jhesus seide to hym, Foxis han dennes, and briddis of the eir han nestis, but mannus sone hath not where he reste his heed.
59 Til ein annan sagde han: «Fylg meg!» «Herre, » svara han, «lat meg fyrst få ganga heim og jorda far min.»
And he seide to another, Sue thou me. And he seide, Lord, suffre me first to go, and birie my fadir.
60 «Lat dei daude jorda sine daude, » sagde Jesus, «men gakk du i veg og forkynn Guds rike!»
And Jhesus seide to hym, Suffre that deede men birie hir deede men; but go thou, and telle the kyngdom of God.
61 Det var ein annan og som sagde: «Eg vil fylgja deg, Herre, men lat meg fyrst få beda farvel med deim som heime er!»
And another seide, Lord, Y schal sue thee, but first suffre me to leeue `alle thingis that ben at hoom.
62 Jesus svara: «Ingen som hev lagt handi på plogen, og so ser attum seg, høver for Guds rike.»
And Jhesus seide to hym, No man that puttith his hoond to the plouy, and biholdynge bacward, is able to the rewme of God.
