< Lukas 8 >

1 I den tidi som no fylgde på, for han kring i landet, frå by til by og frå grend til grend, og tala for folket og bar ut fagnadbodet um Gudsriket. Dei tolv var med honom,
And it came to passe afterwarde, that hee himselfe went through euery citie and towne, preaching and publishing the kingdome of God, and the twelue were with him,
2 og like eins nokre kvinnor som hadde vorte lækte for vonde ånder og sjukdomar; det var Maria, Magdalena dei kalla, som sju djevlar hadde fare utor,
And certaine women, which were healed of euill spirites, and infirmities, as Mary which was called Magdalene, out of whom went seuen deuils,
3 og Johanna, kona åt Kuzas, ein av futarne åt Herodes, og Susanna, og mange andre, som var deim til hjelp med det dei hadde.
And Ioanna the wife of Chuza Herods steward, and Susanna, and many other which ministred vnto him of their substance.
4 Som det no samla seg mykje folk, og dei kom til honom frå byarne rundt ikring, sagde han i ei likning:
Nowe when much people were gathered together, and were come vnto him out of all cities, he spake by a parable.
5 «Ein såmann gjekk ut og skulde så sædet sitt. Og då han sådde, fall noko frammed vegen og vart nedtrakka, og fuglarne i lufti åt det upp.
A sower went out to sowe his seede, and as he sowed, some fell by the wayes side, and it was troden vnder feete, and the foules of heauen deuoured it vp.
6 Sumt fall på berg, og då det voks upp, skein det burt, av di det ikkje hadde væta.
And some fell on the stones, and when it was sprong vp, it withered away, because it lacked moystnesse.
7 Sumt fall millom klunger, og klungeren voks med og kjøvde det.
And some fell among thornes, and the thornes sprang vp with it, and choked it.
8 Sumt fall i god jord, og då det voks upp, gav det grøda i hundrad foll.» Som han sagde det, ropa han: «Høyr etter, kvar som høyra kann!»
And some fell on good ground, and sprang vp, and bare fruite, an hundreth folde. And as hee sayd these things, he cryed, He that hath eares to heare, let him heare.
9 Læresveinarne spurde honom kva den likningi skulde tyda.
Then his disciples asked him, demaunding what parable that was.
10 Då sagde han: «De fer vita løyndomarne i Guds rike, men dei andre fær høyra deim i likningar, so um dei ser, skal dei’kje sjå, og um dei høyrer, skal dei ikkje håtta.
And he sayd, Vnto you it is giuen to know the secrets of ye kingdome of God, but to other in parables, that when they see, they shoulde not see, and when they heare, they should not vnderstand.
11 Men likningi er so å tyda: Sædet er Guds ord.
The parable is this, The seede is the worde of God.
12 Dei frammed vegen er dei som høyrer ordet; so kjem djevelen og tek det burt or hjarta deira, so dei ikkje skal tru og verta frelste.
And they that are beside the way, are they that heare: afterward commeth the deuill, and taketh away the worde out of their hearts, least they should beleeue, and be saued.
13 Dei på berget er dei som tek imot ordet med gleda når dei høyrer det; men dei hev ikkje rot; dei trur for eit bil, men i freistingsstundi fell dei frå.
But they that are on the stones, are they which when they haue heard, receiue ye word with ioy: but they haue no rootes: which for a while beleeue, but in the time of tentation goe away.
14 Det som fall millom klungeren, det er dei som høyrer det, men so gjeng burt og vert kjøvde i suter og rikdom og verdsleg lyst, so dei ikkje ber fullmogi grøda.
And that which fell among thornes, are they which haue heard, and after their departure are choked with cares and with riches, and voluptuous liuing, and bring forth no fruite.
15 Men det i den gode jordi, det er dei som høyrer ordet og gøymer det i eit vænt og godt hjarta, og ber grøda i tolmod.
But that which fell in good ground, are they which with an honest and good heart heare the worde, and keepe it, and bring forth fruite with patience.
16 Ingen kveikjer eit ljos og gøymer det under eit kjer eller set det under ei seng; alle set det i ein stake, so dei som kjem inn, kann sjå ljosken.
No man when he hath lighted a candle, couereth it vnder a vessell, neither putteth it vnder the bed, but setteth it on a candlesticke, that they that enter in, may see the light.
17 For det finst ingen ting som er løynt og ikkje ein gong vert berrsynt, og ingen ting som er dult og ikkje ein gong vert kunnigt og kjem fram i dagen.
For nothing is secret, that shall not be euident: neither any thing hid, that shall not be knowen, and come to light.
18 Sjå då til korleis de høyrer! For den som hev, han skal få, og den som ikkje hev, skal missa endå det som han tykkjest hava.»
Take heede therefore how ye heare: for whosoeuer hath, to him shall be giuen: and whosoeuer hath not, from him shalbe taken euen that which it seemeth that he hath.
19 Mor hans og brørne hans kom ein gong og vilde finna honom, men kunde ikkje koma innåt honom for folkestimen.
Then came to him his mother and his brethren, and could not come neere to him for the preasse.
20 Då fekk han det bodet: «Mor di og brørne dine stend utanfor og vil sjå deg.»
And it was tolde him by certaine which said, Thy mother and thy brethren stand without, and would see thee.
21 Han svara: «Mor mi og brørne mine, det er dei som høyrer Guds ord og gjer etter det.»
But he answered, and sayd vnto them, My mother and my brethren are these which heare the worde of God, and doe it.
22 Ein dag bar det so til at han steig ut i ein båt. Læresveinarne var med, og han sagde til deim: «Lat oss fara yver til hi sida av vatnet!» So lagde dei utpå,
And it came to passe on a certaine day, that he went into a ship with his disciples, and he sayd vnto them, Let vs goe ouer vnto the other side of the lake. And they lanched forth.
23 og med dei siglde, sovna han. Og det for ein kvervelvind ned på vatnet, so båten gjekk full, og dei var i fåre.
And as they sayled, he fell a sleepe, and there came downe a storme of winde on the lake, and they were filled with water, and were in ieopardie.
24 Då gjekk dei burt til honom og vekte honom og sagde: «Meister, meister, me gjeng under!» Jesus reis upp og aga vinden og bårorne, so dei lagde seg, og det vart blikende stilt.
Then they went to him, and awoke him, saying, Master, Master, we perish. And he arose, and rebuked the winde, and the waues of water: and they ceased, and it was calme.
25 So sagde han til deim: «Kvar er trui dykkar?» Men dei var fulle av otte og undring, og sagde seg imillom: «Kven tru han er, denne mannen som jamvel vindarne og vatnet lyder når han talar til deim?»
Then he sayde vnto them, Where is your fayth? and they feared, and wondered among them selues, saying, Who is this that commandeth both the windes and water, and they obey him!
26 So sigla dei fram til Gerasenar-bygdi, som ligg midt imot Galilæa.
So they sailed vnto the region of the Gadarenes, which is ouer against Galile.
27 Då han steig i land, kom ein mann frå byen imot honom. Mannen var forgjord; det var vonde ånder i honom. Han hadde ikkje på lenge havt klæde på seg, og bia ikkje i hus, men heldt seg i gravholorne.
And as he went out to land, there met him a certaine man out of the citie, which had deuils long time, and he ware no garment, neither abode in house, but in the graues.
28 Då han såg Jesus, sette han i og hua; so kasta han seg ned for føterne hans og sagde med høg røyst: «Kva vil du meg, Jesus, son åt den høgste Gud? Eg bed deg at du ikkje vil pina meg!»
And when he sawe Iesus, he cryed out and fell downe before him, and with a loude voyce sayd, What haue I to doe with thee, Iesus the Sonne of God the most High? I beseech thee torment me not.
29 For Jesus sagde til den ureine åndi at ho skulde fara ut or mannen; for ho hadde gripe honom mange vendor - då batt dei honom med lekkjor og fotjarn, og heldt vakt yver honom; men han reiv sund bandi, og den vonde åndi dreiv honom ut i øydemarkerne -.
For he commanded ye foule spirit to come out of the man: (for oft times he had caught him: therefore he was bound with chaines, and kept in fetters: but he brake the bands, and was caried of the deuill into wildernesses.)
30 «Kva er namnet ditt?» spurde Jesus. «Legion, » svara han; for det hadde fare mange ånder i honom,
Then Iesus asked him, saying, What is thy name? and he sayd, Legion, because many deuils were entred into him.
31 og dei bad at han ikkje vilde lata deim fara ned i avgrunnen. (Abyssos g12)
And they besought him, that he would not commaund them to goe out into the deepe. (Abyssos g12)
32 No var det der ein stor flokk med svin som gjekk og beitte i fjellet; so bad ånderne at han vilde gjeva deim lov til å fara inn i svini, og det gav han deim lov til.
And there was there by, an hearde of many swine, feeding on an hill: and the deuils besought him, that he would suffer them to enter into them. So he suffered them.
33 Då for dei ut or mannen, og for i svini; og heile flokken sette utyver stupet ned i vatnet og druknast.
Then went the deuils out of the man, and entred into the swine: and the hearde was caried with violence from a steepe downe place into the lake, and was choked.
34 Då gjætarane såg kva som hende, rømde dei, og sagde frå um det i byen og på gardarne.
When the heardmen sawe what was done, they fled: and when they were departed, they tolde it in the citie and in the countrey.
35 Då gjekk folk ut og vilde sjå kva som hendt var. Då dei so kom til Jesus, fekk dei sjå at mannen som dei vonde ånderne hadde fare ut or, sat klædd nedmed føterne hans, og var med sitt fulle vit. Då vart dei forfærde;
Then they came out to see what was done, and came to Iesus, and found the man, out of whom the deuils were departed, sitting at the feete of Iesus, clothed, and in his right minde: and they were afrayd.
36 og då dei som hadde set det, fortalde korleis den forgjorde hadde vorte berga,
They also which saw it, tolde them by what meanes he that was possessed with the deuill, was healed.
37 kom heile ålmugen frå bygderne der ikring, Gerasenar-bygderne, og bad at han vilde fara burt ifrå deim; for dei var so tekne av otte. So gjekk han i båten og for attende.
Then the whole multitude of the countrey about the Gadarenes, besought him that he would depart from them: for they were taken with a great feare: and he went into the ship, and returned.
38 Mannen som ånderne hadde fare ut or, bad um han måtte vera hjå honom; men Jesus sende honom frå seg og sagde:
Then the man, out of whome the deuils were departed, besought him that hee might be with him: but Iesus sent him away, saying,
39 «Gakk heim att, og fortel kor mykje Gud hev gjort for deg.» So gjekk mannen og tala kring i heile byen um alt det Jesus hadde gjort for honom.
Returne into thine owne house, and shewe what great things God hath done to thee. So hee went his way, and preached throughout all the citie, what great things Iesus had done vnto him.
40 Då Jesus kom att, bad folket honom vera velkomen; for alle venta på honom.
And it came to passe, when Iesus was come againe, that the people receiued him: for they all waited for him.
41 Best det var, kom det ein mann som heitte Jairus, og var forstandar for synagoga; han kasta seg ned for Jesu føter og bad honom koma heim til seg;
And beholde, there came a man named Iairus, and he was the ruler of the Synagogue, who fell downe at Iesus feete, and besought him that he would come into his house.
42 for han hadde ei dotter som var um lag tolv år; ho var einaste barnet hans, og no låg ho og drogst med dauden. Som no Jesus gjekk i veg, trengde folket seg um honom på alle kanter.
For he had but a daughter onely, about twelue yeeres of age, and she lay a dying (and as he went, the people thronged him.
43 Millom deim var det ei kvinna som hadde havt blodflod i tolv år; ho hadde øydt heile midelen sin på lækjarar, men ingen hadde vore god til å gjera henne frisk;
And a woman hauing an yssue of blood, twelue yeeres long, which had spent all her substance vpon physicians, and could not be healed of any:
44 ho gjekk innåt honom attantil og tok i ein av duskarne på kjolen hans, og med ein gong stana blodflodi.
When she came behind him, she touched the hemme of his garment, and immediatly her yssue of blood stanched.
45 «Kven var det som tok i meg?» spurde Jesus. Alle neitta, og Peter og felagarne hans sagde: «Meister, det er folket som trykkjer og trengjer deg!»
Then Iesus sayd, Who is it that hath touched me? When euery man denied, Peter sayd and they that were with him, Master, the multitude thrust thee, and tread on thee, and sayest thou, Who hath touched me?
46 «Det var ein som tok i meg, » sagde Jesus; «for eg kjende at det for ei kraft ut ifrå meg.»
And Iesus sayde, Some one hath touched me: for I perceiue that vertue is gone out of me.
47 Då kvinna såg at det ikkje var dult det ho hadde gjort, kom ho skjelvande og kasta seg ned for honom og fortalde, so heile folket høyrde det, kvifor ho hadde teke i honom, og korleis ho hadde vorte god att med ein einaste gong.
When the woman sawe that she was not hid, she came trembling, and fell downe before him, and tolde him before all the people, for what cause she had touched him, and how she was healed immediatly.
48 Då sagde han til henne: «Trui di hev hjelpt deg, dotter mi. Gakk heim, og liv sæl!»
And he said vnto her, Daughter, be of good comfort: thy faith hath saued thee: go in peace.)
49 Fyrr han hadde tala ut, kjem det ein frå heimen åt synagoge-forstandaren og segjer: «Dotter di hev slokna. Umaka ikkje meisteren lenger!»
While he yet spake, there came one from the ruler of the Synagogues house, which sayde to him, Thy daughter is dead: disease not the Master.
50 Då Jesus høyrde det, tok han til ords og sagde til honom: «Ottast ikkje! Berre tru, so skal ho verta berga!»
When Iesus heard it, he answered him, saying, Feare not: beleeue onely, and she shall be saued.
51 Då han so kom til huset, let han ingen få ganga inn med seg utan Peter og Johannes og Jakob og far og mor åt barnet.
And when he went into the house, he suffered no man to goe in with him, saue Peter, and Iames, and Iohn, and the father and mother of the maide.
52 Alle gret og jamra yver henne; men han sagde: «Gråt ikkje! Ho hev ikkje slokna; ho søv.»
And all wept, and sorowed for her: but he sayd, Weepe not: for she is not dead, but sleepeth.
53 Men dei berre log åt honom; for dei visste at ho var slokna.
And they laught him to scorne, knowing that she was dead.
54 So tok han henne i handi og ropa: «Ris upp, barn!»
So he thrust them all out, and tooke her by the hand, and cryed, saying, Maide, arise.
55 Då kom åndi hennar att, og ho reis upp med ein gong; og han sagde med deim at dei skulde gjeva henne mat.
And her spirite came againe, and she rose straightway: and he comanded to giue her meate.
56 Foreldri hennar var reint frå seg av gleda. Men han forbaud deim å tala til nokon um det som var hendt.
Then her parents were astonied: but hee commanded them that they should tell no man what was done.

< Lukas 8 >