Lukas 24
1 Men den fyrste dagen i vika, tidleg i otta, kom dei til gravi, og hadde med seg kryddorne som dei hadde laga til.
But in o dai of the woke ful eerli thei camen to the graue, and brouyten swete smellynge spices, that thei hadden arayed.
2 Då fekk dei sjå at steinen var velt ifrå gravi;
And thei founden the stoon turned awei fro the graue.
3 dei gjekk inn, men fann ikkje likamen åt Herren Jesus.
And thei yeden in, and founden not the bodi of the Lord Jhesu.
4 Dei visste ikkje kva dei skulde tenkja um dette; då stod det med ein gong tvo menner i skinande klæde innmed deim,
And it was don, the while thei weren astonyed in thouyt of this thing, lo! twei men stoden bisidis hem in schynynge cloth.
5 og med dei fulle av otte stirde nedfyre seg, sagde mennerne til deim: «Kvi leitar de etter den livande millom dei daude?
And whanne thei dredden, and boweden her semblaunt in to the erthe, thei seiden to hem, What seken ye hym that lyueth with deed men?
6 Han er ikkje her; han hev stade upp att. Kom i hug kva han sagde med dykk då han endå var i Galilæa,
He is not here, but is risun. Haue ye mynde, hou he spak to you, whanne he was yit in Galile,
7 at Menneskjesonen skulde gjevast i henderne på synduge menneskje og krossfestast, og standa upp att tridje dagen!»
and seide, For it bihoueth mannys sone to be bitakun in to the hondis of synful men, and to be crucified, and the thridde dai to rise ayen.
8 Då kom dei i hug ordi hans,
And thei bithouyten on hise wordis.
9 og dei gjekk burt att frå gravi, og fortalde alt dette til dei elleve og alle dei andre.
And thei yeden ayen fro the graue, and telden alle these thingis to the enleuene, and to alle othir.
10 Det var Maria Magdalena og Johanna og Jakobs-Maria og dei hine kvinnorne i fylgjet deira - dei sagde dette med apostlarne;
And ther was Marie Mawdeleyn, and Joone, and Marie of James, and other wymmen that weren with hem, that seiden to apostlis these thingis.
11 men dei tenkte det var noko vas dei for med, og trudde deim ikkje.
And these wordis weren seyn bifor hem as madnesse, and thei bileueden not to hem.
12 Peter sprang like vel av stad til gravi, og då han lutte seg ned, såg han ikkje anna enn likklædi; so gjekk han burt att, og undrast med seg yver det som var hendt.
But Petir roos vp, and ran to the graue; and he bowide doun, and say the lynen clothis liynge aloone. And he wente bi him silf, wondrynge on that that was don.
13 Same dagen gjekk tvo av deim utetter til ein liten by som heiter Emmaus, og ligg ei mil frå Jerusalem,
And lo! tweyne of hem wenten in that dai in to a castel, that was fro Jerusalem the space of sixti furlongis, bi name Emaws.
14 og på vegen tala dei med einannan um alt det som nyst hadde hendt.
And thei spaken togidir of alle these thingis that haddun bifallun.
15 Med dei no gjekk og tala og dryfte det med kvarandre, kom Jesus sjølv innåt og slo fylgje med deim;
And it was don, the while thei talkiden, and souyten bi hem silf, Jhesus hym silf neiyede, and wente with hem.
16 men augo deira var fjetra, so dei kjende honom ikkje.
But her iyen weren holdun, that thei knewen him not.
17 «Kva er det for ting de røder so um, med de gjeng etter vegen?» spurde han. Då stana dei, og det var sjåande til at dei sturde.
And he seide to hem, What ben these wordis, that ye speken togidir wandrynge, and ye ben sorewful?
18 Og den eine av deim - han heitte Kleopas - tok til ords og sagde til honom: «Du må visst vera den einaste som held til i Jerusalem og ikkje veit kva som hev hendt der desse dagarne!»
And oon, whos name was Cleofas, answerde, and seide, Thou thi silf art a pilgrym in Jerusalem, and hast thou not knowun, what thingis ben don in it in these daies?
19 «Kva for noko?» spurde han. «Det med Jesus frå Nasaret, » svara dei, «han som var ein profet, megtig i gjerning og ord for Gud og alt folket,
To whom he seide, What thingis? And thei seiden to hym, Of Jhesu of Nazareth, that was a man prophete, myyti in werk and word bifor God and al the puple;
20 korleis øvsteprestarne og rådsherrarne våre fekk dømt honom frå livet og krossfeste honom.
and hou the heiyest preestis of oure princis bitoken hym in to dampnacioun of deeth, and crucifieden hym.
21 Og me vona at han var den som skulde løysa ut Israel. Og med alt det so er det no på tridje dagen sidan dette gjekk fyre seg.
But we hopiden, that he schulde haue ayenbouyt Israel. And now on alle these thingis the thridde dai is to dai, that these thingis weren don.
22 Men so hev og nokre kvinnor i flokken vår sett oss i uro og undring; dei var i otta ved gravi,
But also summe wymmen of ouris maden vs afered, whiche bifor dai weren at the graue; and whanne his bodi was not foundun,
23 og fann ikkje likamen hans, men kom og fortalde at dei hadde set ei syn av englar, og at englarne hadde sagt at han liver.
thei camen, and seiden, that thei syen also a siyt of aungels, whiche seien, that he lyueth.
24 Nokre av felagerne våre gjekk då ut til gravi, og fann det heiltupp so som kvinnorne hadde sagt, men honom såg dei ikkje.»
And summe of oure wenten to the graue, and thei founden so as the wymmen seiden, but thei founden not hym.
25 «Å, for uvituge de er, » svara han, «og for seinhuga til å tru alt det som profetarne hev tale!
And he seide to hem, A! foolis, and slowe of herte to bileue in alle thingis that the prophetis han spokun.
26 Laut ikkje Messias lida dette, fyrr han kunde ganga inn til sin herlegdom?»
Whethir it bihofte not Crist to suffre these thingis, and so to entre in to his glorie?
27 So tok han til frå Moses og alle profetarne, og i alle skrifterne lagde han ut for deim det som er sagt um honom der.
And he bigan at Moises and at alle the prophetis, and declaride to hem in alle scripturis, that weren of hym.
28 Då dei var tett innmed den byen dei skulde til, lest han vilja ganga lenger.
And thei camen nyy the castel, whidur thei wenten. And he made countenaunce that he wolde go ferthere.
29 Men dei nøydde honom og sagde: «Ver hjå oss! Det lid til kvelds, og dagen hallar.» So gjekk han inn og var hjå deim.
And thei constreyneden hym, and seiden, Dwelle with vs, for it drawith to nyyt, and the dai is now bowid doun.
30 Som han no sat til bords med deim, tok han brødet og velsigna det, og braut det og gav deim.
And he entride with hem. And it was don, while he sat at the mete with hem, he took breed, and blesside, and brak, and took to hem.
31 Då vart augo deira upplatne, so dei kjende honom att; men i det same kvarv han burt for augo deira.
And the iyen of hem weren openyd, and thei knewen hym; and he vanyschide fro her iyen.
32 Då sagde dei med einannan: «Brann ikkje hjarta i oss då han tala med oss på vegen, då han lagde ut skrifterne åt oss?»
And thei seiden togidir, Whether oure herte was not brennynge in vs, while he spak in the weie, and openyde to vs scripturis?
33 Og dei tok ut i same stund, og gjekk attende til Jerusalem. Dei fann dei elleve og felagarne deira samla, og dei sagde:
And thei risen vp in the same our, and wenten ayen in to Jerusalem, and founden the enleuene gaderid togidir, and hem that weren with hem,
34 «Herren hev sanneleg stade upp att, og hev synt seg for Simon.»
seiynge, That the Lord is risun verrili, and apperide to Symount.
35 Og sjølve fortalde dei um det som hadde hendt på vegen, og korleis dei hadde kjent honom då han braut brødet.
And thei tolden what thingis weren don in the weie, and hou thei knewen hym in brekyng of breed.
36 Best dei tala um dette, stod han sjølv midt ibland deim og sagde: «Fred vere med dykk!»
And the while thei spaken these thingis, Jhesus stood in the myddil of hem, and seide to hem, Pees to you; Y am, nyle ye drede.
37 Dei kvakk og vart rædde, og trudde det var ei ånd dei såg.
But thei weren affraied and agast, and gessiden hem to se a spirit.
38 Då sagde han til deim: «Kvi er de so forstøkte, og kvifor vaknar det tvil i hjarta dykkar?
And he seide to hem, What ben ye troblid, and thouytis comen vp in to youre hertis?
39 Sjå henderne og føterne mine, at det er eg sjølv! Kjenn på meg og sjå! Ei ånd hev då’kje kjøt og bein, som de ser eg hev.»
Se ye my hoondis and my feet, for Y my silf am. Fele ye, and se ye; for a spirit hath not fleisch and boonys, as ye seen that Y haue.
40 Då han hadde sagt det, synte han deim henderne og føterne sine.
And whanne he hadde seid this thing, he schewide hoondis and feet to hem.
41 Då dei endå ikkje kunde tru for gleda, men berre undra seg, sagde han: «Hev de noko etande her?»
And yit while thei bileueden not, and wondriden for ioye, he seide, Han ye here ony thing that schal be etun?
42 Dei gav han eit stykke steikt fisk og noko av ei honningkaka,
And thei proferden hym a part of a fisch rostid, and an hony combe.
43 og han tok det og åt det for augo deira.
And whanne he hadde etun bifore hem, he took that that lefte, and yaf to hem;
44 So sagde han til deim: «Dette var det eg tala til dykk um då eg endå var i lag med dykk, at alt som er skrive um meg i Moselovi og profetarne og salmarne, laut sannast.»
and seide `to hem, These ben the wordis that Y spak to you, whanne Y was yit with you; for it is nede that alle thingis ben fulfillid, that ben writun in the lawe of Moises, and in prophetis, and in salmes, of me.
45 So let han upp for tankarne deira, so dei kunde skyna skrifterne.
Thanne he openyde to hem wit, that thei schulden vnderstonde scripturis.
46 «So stend skrive, » sagde han, «at Messias skal lida og standa upp frå dei daude tridje dagen,
And he seide to hem, For thus it is writun, and thus it bihofte Crist to suffre, and ryse ayen fro deeth in the thridde dai;
47 og i hans namn skal umvending og syndeforlating ropast ut for alle folkeslag; frå Jerusalem skal det ganga ut.
and penaunce and remyssioun of synnes to be prechid in his name `in to alle folkis, bigynnynge at Jerusalem.
48 De skal sjølve vitna um dette.
And ye ben witnessis of these thingis.
49 Og no vil eg senda yver dykk det som far min hev lova; men de skal halda dykk rolege i byen, til de vert budde med kraft frå det høge.»
And Y schal sende the biheest of my fadir in to you; but sitte ye in the citee, til that ye be clothid with vertu from an hiy.
50 Sidan tok han deim med seg ut or byen, til burt imot Betania, og han lyfte upp henderne og velsigna deim.
And he ledde hem forth in to Betanye, and whanne his hondis weren lift vp, he blesside hem.
51 Og med han lyste velsigningi, skildest han frå deim og for upp til himmelen.
And it was don, the while he blesside hem, he departide fro hem, and was borun in to heuene.
52 Og dei kasta seg på kne og tilbad honom. So gjekk dei attende til Jerusalem i stor gleda,
And thei worschipiden, and wenten ayen in to Jerusalem with greet ioye,
53 og sidan var dei allstødt i templet og lova og prisa Gud.
and weren euermore in the temple, heriynge and blessynge God.
