Lukas 20
1 Som han no ein dag lærde folket i templet og bar fram fagnadbodet, steig øvsteprestarne og dei skriftlærde upp, i hop med styresmennerne,
One day, as Jesus was teaching the people in the temple courts and preaching the gospel, the priests and the scribes came with the elders
2 og dei tala soleis til honom: «Seg oss: Kva rett hev du til å gjera dette, eller kven var det som gav deg retten?»
and said to him, “Tell us, by what authority are yoʋ doing these things, or who is it that gave yoʋ this authority?”
3 «Eg vil og spyrja dykk um ein ting, » svara han: «Seg de meg:
He answered them, “I will also ask you one question. Tell me:
4 Var dåpen åt Johannes frå himmelen, eller var det menneskjeverk?
Did John's authority to baptize come from heaven or from men?”
5 Då slo dei yver med seg sjølve og sagde: «Svarar me: «Frå himmelen, » so segjer han: «Kvi trudde de honom ikkje?»
So they discussed it among themselves, saying, “If we say, ‘From heaven,’ he will say, ‘Why did you not believe him?’
6 og svarar me: «Det var menneskjeverk, » so kjem heile folket til å steina oss i hel; for dei trur fullt og fast at Johannes var ein profet.»
But if we say, ‘From men,’ all the people will stone us, for they are persuaded that John was a prophet.”
7 So svara dei at dei visste ikkje kvar Johannes-dåpen var ifrå.»
So they answered that they did not know where it came from.
8 «Då segjer ikkje eg dykk heller kva rett eg hev til å gjera dette, » sagde Jesus.
Then Jesus said to them, “Neither will I tell you by what authority I am doing these things.”
9 So tok han til å tala til folket og sagde deim ei likning: «Det var ein gong ein mann som stelte til ein vingard; den leigde han burt til brukarar, og so for han utanlands og vart burte i lang æva.
Then he began to tell the people this parable: “A man planted a vineyard, leased it to farmers, and left the country for a long time.
10 Då rette tidi kom, sende han ein av sveinarne sine til brukarane, og kravde at dei skulde gjeva honom noko av det som var avla i vingarden. Men brukarane slo sveinen og sende honom burt att med tome hender.
At harvest time he sent a servant to the farmers so that they would give him some of the fruit of the vineyard. But the farmers beat that servant and sent him away empty-handed.
11 So sende han atter ein annan svein; den slo dei og, og hædde honom og sende honom burt att med henderne tome.
So he proceeded to send another servant, but they beat him also, treated him shamefully, and sent him away empty-handed.
12 Og endå ein tridje sende han; den for dei like eins med, slo honom til blods og kasta honom ut.
Then he proceeded to send a third, but they wounded him as well and threw him out.
13 «Kva skal eg no gjera?» sagde han som åtte vingarden. «Eg vil senda son min, han som eg elskar so høgt; kann henda dei hev age for honom!»
So the owner of the vineyard said, ‘What should I do? I will send my beloved son; perhaps when they see him they will have respect for him.’
14 Men då brukarane fekk sjå honom, lagde dei yver med kvarandre og sagde: «Dette er ervingen! Lat oss slå han i hel, so me kann få arven!»
But when they saw him, the farmers discussed it among themselves, saying, ‘This is the heir. Come, let us kill him so that the inheritance will be ours.’
15 So kasta dei honom ut or vingarden og slo honom i hel. Kva skal no vingardseigaren gjera med deim?
So they threw him out of the vineyard and killed him. What then will the owner of the vineyard do to them?
16 Han skal koma og gjera ende på desse brukarane og lata andre få vingarden.» Då dei høyrde det, sagde dei: «Slikt må aldri henda!»
He will come and destroy those farmers and give the vineyard to others.” When the people heard this, they said, “Certainly not!”
17 Då såg han på deim og sagde: «Kva tyder då dette ordet i skrifti: «Den steinen byggjarane vanda, den var det som vart hyrnestein?»
But Jesus looked at them and said, “What then is the meaning of this Scripture: ‘The stone the builders rejected has become the cornerstone’?
18 Kvar den som fell på den steinen, skal slå seg sund; men den som steinen fell på, skal han smuldra til dust.»
Everyone who falls on that stone will be broken to pieces, but anyone on whom it falls will be crushed.”
19 Dei skriftlærde og øvsteprestarne vilde ha lagt hand på honom i same stund, men dei torde ikkje for folket; dei skyna at det var deim han meinte med likningi si.
Then the chief priests and the scribes wanted to arrest him at that very hour, for they knew he had spoken this parable against them, but they were afraid.
20 So gjætte dei på honom og sende folk ut som skulde lura på honom og låst vera lovlydige, so dei kunde fanga honom i ord, og so gjeva honom yver til styremagti og i henderne på landshovdingen.
So they watched him and sent spies who pretended to be sincere in order to catch him in something he said, so that they could deliver him up to the jurisdiction and authority of the governor.
21 Dei sette fram eit spursmål for honom og sagde: «Meister, me veit at du talar og lærer rett og ikkje gjer skil på folk, men lærer Guds veg etter sanningi -
The spies asked him, “Teacher, we know that yoʋ speak and teach correctly, and that yoʋ do not show partiality but teach the way of God in truth.
22 er det rett at me legg skatt til keisaren, eller er det ikkje?»
Is it lawful for us to pay taxes to Caesar, or not?”
23 Men han gådde listi deira og sagde til deim:
But perceiving their craftiness, Jesus said to them, “Why are you testing me?
24 «Syn meg ein sylvmynt! Kva bilæte og namn er det han hev?» «Det er keisarens, » svara dei.
Show me a denarius. Whose image and inscription does it have?” They answered, “Caesar's.”
25 «Vel, » sagde han til deim, «gjev so keisaren det som keisarens er, og Gud det som Guds er!»
He said to them, “Then render to Caesar the things that are Caesar's, and to God the things that are God's.”
26 Soleis kunde dei ikkje fanga honom i noko ord so folket var vitne på det; dei undra seg berre yver svaret hans og tagde.
So they were not able to catch him in what he said in the presence of the people. And being amazed at his answer, they fell silent.
27 So kom det nokre sadducæarar - det er dei som neittar at dei daude skal standa upp att - dei og sette fram eit spursmål for honom og sagde:
Now some of the Sadducees, who deny that there is a resurrection, came up and asked Jesus,
28 «Meister, Moses hev skrive den lovi åt oss, at når ein gift mann døyr barnlaus, so skal bror hans gifta seg med enkja og halda uppe ætti åt bror sin.
“Teacher, Moses wrote for us: ‘If a man's brother dies, leaving a wife but no children, that man must marry the widow and raise up offspring for his brother.’
29 No var det ein gong sju brør. Den fyrste tok seg ei kona, men døydde barnlaus.
Now there were seven brothers. The first married a woman and died childless.
30 So gifte den andre seg med henne,
The second married the widow, and he also died childless.
31 og so den tridje, og sameleis alle sju; dei døydde og hadde ikkje born etter seg.
Likewise, the third also married her. In the same way all seven died, leaving no children.
32 Til slutt døydde kona og.
Last of all, the woman also died.
33 Kven av deim skal no den kona høyra til i eit anna liv? For alle sju hev havt henne til kona.»
In the resurrection, therefore, which of them will she be the wife of? For the seven all had her as a wife.”
Jesus answered them, “The people of this age marry and are given in marriage, (aiōn g165)
35 men dei som vert haldne verdige til å nå hi verdi og standa upp att frå dei daude, dei korkje gifter seg eller vert burtgifte; (aiōn g165)
but those who are considered worthy to attain to that age and the resurrection from the dead neither marry nor are they given in marriage. (aiōn g165)
36 dei kann heller ikkje døy meir; for dei er liksom englarne og er Guds born, av di dei hev stade upp att til eit nytt liv.
Indeed they can no longer die, for they are like angels. They are sons of God, since they are sons of the resurrection.
37 Men at dei avlidne skal vekkjast upp att, det hev Moses og synt i soga um klungeren, der han kallar Herren Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud.
But even Moses indicated that the dead are raised, when he said in the passage about the burning bush, ‘The Lord, the God of Abraham, the God of Isaac, and the God of Jacob.’
38 Og han er ikkje Gud for dei daude, men for dei livande; for alle er livande for honom.»
He is not the God of the dead, but of the living, for to him all are alive.”
39 Då tok nokre skriftlærde til ords og sagde: «No tala du vel, meister.»
Then some of the scribes responded, “Teacher, yoʋ have spoken well.”
40 Og dei torde ikkje oftare spyrja honom um noko.
And they no longer dared to ask him anything.
41 So sagde han til deim: «Korleis kann dei segja at Messias er Davids son?
Then Jesus said to them, “How can it be said that the Christ is the Son of David?
42 David segjer då sjølv i Salmeboki: «Herren sagde til herren min: «Sit ved høgre handi mi,
Even David himself says in the Book of Psalms, ‘The Lord said to my Lord, “Sit at my right hand
43 til eg dine fiendar fær til fotbenk for deg lagt!»»
until I make yoʋr enemies a footstool for yoʋr feet.”’
44 So kallar no David honom herre; korleis kann han då vera son hans?»
David calls him ‘Lord,’ so how is he his son?”
45 Sidan tala han til læresveinarne og sagde so heile folket høyrde det:
As all the people were listening, Jesus said to his disciples,
46 «Agta dykk for dei skriftlærde som likar å ganga ikring i side kjolar og gjerne vil helsast torgi og hava dei fremste sessarne i synagogorne og dei høgste sæti i gjestebod!
“Beware of the scribes. They like to walk around in long robes, and they love to be greeted in the marketplaces and to have the best seats in the synagogues and the places of honor at banquets.
47 dei som et upp huset for enkjor og for ei syn skuld held lange bøner. Dei skal få so mykje strengare dom.»
They devour widows' houses and for a pretense make long prayers. They will receive a more severe judgment.”
