Lukas 20
1 Som han no ein dag lærde folket i templet og bar fram fagnadbodet, steig øvsteprestarne og dei skriftlærde upp, i hop med styresmennerne,
And it came to pass, on one of those days, He teaching the people in the temple, and preaching the gospel, the priests, and scribes, along with the elders stood up against Him;
2 og dei tala soleis til honom: «Seg oss: Kva rett hev du til å gjera dette, eller kven var det som gav deg retten?»
and they spoke to Him, saying, Tell us by what authority you are doing these things? Who is the one having given you this authority?
3 «Eg vil og spyrja dykk um ein ting, » svara han: «Seg de meg:
And responding He said to them, I will ask you one word; and you tell me:
4 Var dåpen åt Johannes frå himmelen, eller var det menneskjeverk?
Was the baptism of John from heaven, or from men?
5 Då slo dei yver med seg sjølve og sagde: «Svarar me: «Frå himmelen, » so segjer han: «Kvi trudde de honom ikkje?»
And they reason among themselves saying, If we may say it is from heaven; He will say, Why did you not believe on him?
6 og svarar me: «Det var menneskjeverk, » so kjem heile folket til å steina oss i hel; for dei trur fullt og fast at Johannes var ein profet.»
And if we may say, From men; all the people will stone us: for they are persuaded that John was a prophet.
7 So svara dei at dei visste ikkje kvar Johannes-dåpen var ifrå.»
And they responded, We do not know whence it is.
8 «Då segjer ikkje eg dykk heller kva rett eg hev til å gjera dette, » sagde Jesus.
And Jesus said to them, Neither do I tell you by what authority I am doing these things.
9 So tok han til å tala til folket og sagde deim ei likning: «Det var ein gong ein mann som stelte til ein vingard; den leigde han burt til brukarar, og so for han utanlands og vart burte i lang æva.
And He began to speak to the people this parable, A man planted a vineyard and gave it out to husbandmen, and went away a long time.
10 Då rette tidi kom, sende han ein av sveinarne sine til brukarane, og kravde at dei skulde gjeva honom noko av det som var avla i vingarden. Men brukarane slo sveinen og sende honom burt att med tome hender.
And in season he sent a servant to the husbandmen that they might give to him of the fruit of the vineyard, and the husbandmen beating him, sent him away empty.
11 So sende han atter ein annan svein; den slo dei og, og hædde honom og sende honom burt att med henderne tome.
And he proceeded to send to them another servant, and they beating and dishonoring him sent him away empty.
12 Og endå ein tridje sende han; den for dei like eins med, slo honom til blods og kasta honom ut.
And he proceeded to send a third: and wounding him, they cast him out also.
13 «Kva skal eg no gjera?» sagde han som åtte vingarden. «Eg vil senda son min, han som eg elskar so høgt; kann henda dei hev age for honom!»
And the lord of the vineyard said, What shall I do? I will send my own beloved son: perchance seeing, they will reverence him.
14 Men då brukarane fekk sjå honom, lagde dei yver med kvarandre og sagde: «Dette er ervingen! Lat oss slå han i hel, so me kann få arven!»
And the husbandmen, seeing him, reasoned among themselves saying, This is the heir; let us kill him, in order that the inheritance may be ours.
15 So kasta dei honom ut or vingarden og slo honom i hel. Kva skal no vingardseigaren gjera med deim?
And casting him out from the vineyard they slew him; what then will the lord of the vineyard do?
16 Han skal koma og gjera ende på desse brukarane og lata andre få vingarden.» Då dei høyrde det, sagde dei: «Slikt må aldri henda!»
He will come and destroy those husbandmen, and will give the vineyard to others. And hearing, they said, Let it not be so.
17 Då såg han på deim og sagde: «Kva tyder då dette ordet i skrifti: «Den steinen byggjarane vanda, den var det som vart hyrnestein?»
And looking upon them, He said, What is that which has been written, The stone which the builders rejected, the same has come to be the head of the corner.
18 Kvar den som fell på den steinen, skal slå seg sund; men den som steinen fell på, skal han smuldra til dust.»
Every one having fallen on that stone will be dashed to pieces; and on whomsoever it may fall, it will grind him to powder.
19 Dei skriftlærde og øvsteprestarne vilde ha lagt hand på honom i same stund, men dei torde ikkje for folket; dei skyna at det var deim han meinte med likningi si.
And the chief priests and scribes sought to lay hands on Him at this hour, and feared the people; for they knew that He spoke this parable against them.
20 So gjætte dei på honom og sende folk ut som skulde lura på honom og låst vera lovlydige, so dei kunde fanga honom i ord, og so gjeva honom yver til styremagti og i henderne på landshovdingen.
And laying in wait for Him, they sent sharpers, feigning themselves to be righteous, that they might catch his word, in order to turn Him over to the government and authority of the proconsul.
21 Dei sette fram eit spursmål for honom og sagde: «Meister, me veit at du talar og lærer rett og ikkje gjer skil på folk, men lærer Guds veg etter sanningi -
They asked Him saying, Teacher, we know that thou dost speak and teach correctly; and thou dost not receive the face; but thou dost teach the way of God in truth:
22 er det rett at me legg skatt til keisaren, eller er det ikkje?»
is it lawful for us give tribute to Caesar, or not?
23 Men han gådde listi deira og sagde til deim:
And He knowing their rascality, said to them, Why tempt ye me?
24 «Syn meg ein sylvmynt! Kva bilæte og namn er det han hev?» «Det er keisarens, » svara dei.
Show me the denarion. Whose image and superscription has it? And they responding said, Caesar's.
25 «Vel, » sagde han til deim, «gjev so keisaren det som keisarens er, og Gud det som Guds er!»
And He said to them, Therefore render unto Caesar the things which are Caesar's, and unto God the things which are God's.
26 Soleis kunde dei ikkje fanga honom i noko ord so folket var vitne på det; dei undra seg berre yver svaret hans og tagde.
And they were not able to criticise His word before the people: and being astonished at His answer, they were silent.
27 So kom det nokre sadducæarar - det er dei som neittar at dei daude skal standa upp att - dei og sette fram eit spursmål for honom og sagde:
And certain ones of the Sadducees, who deny that there is a resurrection, coming forward asked Him,
28 «Meister, Moses hev skrive den lovi åt oss, at når ein gift mann døyr barnlaus, so skal bror hans gifta seg med enkja og halda uppe ætti åt bror sin.
saying, Teacher, Moses wrote to us, That if the brother of any one may die having a wife, and the same may die childless, that his brother must take his wife and raise up seed to his brother.
29 No var det ein gong sju brør. Den fyrste tok seg ei kona, men døydde barnlaus.
Then there were seven brothers; and the first receiving a wife died childless.
30 So gifte den andre seg med henne,
And the second
31 og so den tridje, og sameleis alle sju; dei døydde og hadde ikkje born etter seg.
and the third received her, and likewise also the seven; they left no children and died.
32 Til slutt døydde kona og.
Last of all the woman also died.
33 Kven av deim skal no den kona høyra til i eit anna liv? For alle sju hev havt henne til kona.»
Therefore in the resurrection of which one of them is she the wife? for the seven had her a wife.
And responding Jesus said to them, The sons of this age marry and are given in marriage, (aiōn g165)
35 men dei som vert haldne verdige til å nå hi verdi og standa upp att frå dei daude, dei korkje gifter seg eller vert burtgifte; (aiōn g165)
but those counted worthy to attain that age and the resurrection, which is from the dead, (aiōn g165)
36 dei kann heller ikkje døy meir; for dei er liksom englarne og er Guds born, av di dei hev stade upp att til eit nytt liv.
neither marry nor are given in marriage; for they are not able yet to die; for they are like the angels, and sons of God, being sons of the resurrection.
37 Men at dei avlidne skal vekkjast upp att, det hev Moses og synt i soga um klungeren, der han kallar Herren Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud.
But that the dead are raised, Moses also mentioned at the Bush, when he says; The Lord, the God of Abraham, and the God of Isaac, and the God of Jacob.
38 Og han er ikkje Gud for dei daude, men for dei livande; for alle er livande for honom.»
He is not the God of the dead but of the living; for all live unto Him.
39 Då tok nokre skriftlærde til ords og sagde: «No tala du vel, meister.»
And certain of the scribes responding said; Teacher, you spoke beautifully.
40 Og dei torde ikkje oftare spyrja honom um noko.
And they no longer dared to ask Him anything.
41 So sagde han til deim: «Korleis kann dei segja at Messias er Davids son?
And He said to them; How do they say that the Christ is the son of David?
42 David segjer då sjølv i Salmeboki: «Herren sagde til herren min: «Sit ved høgre handi mi,
And David himself says in the Book of the Psalms, The Lord said to my Lord, Sit thou on my right hand,
43 til eg dine fiendar fær til fotbenk for deg lagt!»»
until I may make thine enemies the footstool of thy feet.
44 So kallar no David honom herre; korleis kann han då vera son hans?»
Therefore David calls Him Lord, and how is He his son?
45 Sidan tala han til læresveinarne og sagde so heile folket høyrde det:
And all the people hearing, He said to His disciples,
46 «Agta dykk for dei skriftlærde som likar å ganga ikring i side kjolar og gjerne vil helsast torgi og hava dei fremste sessarne i synagogorne og dei høgste sæti i gjestebod!
Beware of the scribes, wishing to walk about in robes, and loving salutations in the forums, and the first seats in the synagogues, and the first couches at the suppers,
47 dei som et upp huset for enkjor og for ei syn skuld held lange bøner. Dei skal få so mykje strengare dom.»
Who devour the houses of the widows, and pray long through pretext; they shall receive the greater judgment.
