Lukas 2
1 I dei dagarne let keisar Augustus lysa ut at det skulde takast manntal yver heile verdi.
Əmdi xu künlǝrdǝ, [Rim imperatori] Ⱪǝysǝr Awƣustustin barliⱪ hǝlⱪtin baj elix üqün ularning royheti tizimlansun dǝp pǝrman qüxti.
2 Dette var fyrste gongen dei tok manntal med Kvirinius var landshovding i Syria.
Tunji ⱪetimliⱪ bu nopus tizimlax Kiriniyus Suriyǝ ɵlkisini idarǝ ⱪilip turƣan waⱪtida elip berilƣanidi.
3 Då for alle heim, kvar til sin eigen by, og skulde skriva seg i manntalet.
Xuning bilǝn ⱨǝmmǝ adǝm nopusⱪa tizimlinix üqün ɵz yurtliriƣa ⱪaytix kerǝk boldi.
4 Josef og for frå Galilæa, frå den byen som heiter Nasaret, upp til Judæa, til Davidsbyen, den som dei kallar Betlehem - for han høyrde til Davids hus og ætt -
Yüsüpmu Dawut [padixaⱨning] jǝmǝtidin bolƣaqⱪa, xundaⱪla uning biwasitǝ ǝwladi bolƣaqⱪa, Galiliyǝ ɵlkisidiki Nasarǝt xǝⱨiridin ayrilip, Yǝⱨudiyǝ ɵlkisidiki, Dawutning yurti Bǝyt-Lǝⱨǝm degǝn xǝⱨǝrgǝ kǝtti.
5 og vilde skriva seg der. Maria, festarmøyi hans, var med honom; ho gjekk då med barn,
Nopusⱪa tizimlinix üqün layiⱪi, bolƣusi ayali Mǝryǝmmu billǝ bardi. Mǝryǝm ⱨamilidar bolup, ⱪorsiⱪi helila yoƣinap ⱪalƣanidi.
6 og med dei var der, bar det so til at tidi hennar kom,
Wǝ xundaⱪ boldiki, ular Bǝyt-Lǝⱨǝmdǝ turƣan waⱪtida Mǝryǝmning tuƣutining ay-küni toxup ⱪaldi.
7 og ho åtte den fyrste sonen sin; ho sveipte honom og lagde honom i ei krubba, for det var ikkje rom åt dei i herbyrget.
Biraⱪ sarayda ularƣa orun bolmiƣaqⱪa, Mǝryǝm xu yǝrdǝ tunji oƣlini tuƣⱪanda uni zakilap, eƣildiki oⱪurƣa yatⱪuzdi.
8 Det var nokre hyrdingar der i bygdi som låg ute og vakta buskapen sin um natti.
Xu yǝrning ǝtrapidiki bǝzi padiqilar dalada turatti; ular keqiqǝ tünǝp, padisiƣa ⱪaraytti.
9 Best det var, stod ein engel frå Herren innmed deim, og Herrens herlegdom lyste kringum deim. Då vart dei fælande rædde;
Wǝ mana, Pǝrwǝrdigarning bir pǝrixtisi ularning aldida turatti; Pǝrwǝrdigarning parlaⱪ xǝripi ularning ǝtrapini yorutuwǝtti. Ular intayin bǝk ⱪorⱪup kǝtti.
10 men engelen sagde til deim: «Ver ikkje rædde! Eg kjem med bod til dykk um ei stor gleda som skal timast alt folket:
Biraⱪ pǝrixtǝ ularƣa: — Ⱪorⱪmanglar! Qünki mana, pütün hǝlⱪⱪǝ huxalliⱪ bolidiƣan bir hux hǝwǝrni silǝrgǝ elan ⱪilimǝn.
11 I dag er det fødd dykk ein frelsar i Davids by; han er Kristus, Herren!
Qünki bügün Dawutning xǝⱨiridǝ silǝr üqün bir Ⱪutⱪuzƣuqi tuƣuldi. U — Rǝb Mǝsiⱨdur!
12 Og det skal de hava til merke: de skal finna eit lite barn som er sveipt og ligg i ei krubba.»
[Uni] tepixinglar [üqün] xu alamǝt boliduki, bowaⱪni zakilanƣan ⱨalda bir oⱪurda yatⱪan petidǝ tapisilǝr, — dedi.
13 Og brått var det ein stor her av himmelånder med engelen; dei lova Gud og kvad:
Birdinla, pǝrixtining ǝtrapida zor bir top samawi ⱪoxundikilǝr pǝyda bolup, Hudani mǝdⱨiyilǝp:
14 «Æra vere Gud i det høgste, og fred på jordi, og hugnad med menneskje!»
«Ərxiǝlada Hudaƣa xan-xǝrǝplǝr bolƣay! Yǝr yüzidǝ bolsa u sɵyünidiƣan bǝndilirigǝ aram-hatirjǝmlik bolsun!» deyixti.
15 Då englarne hadde fare burt att og upp til himmelen, sagde hyrdingarne seg imillom: «Lat oss no ganga radt til Betlehem og sjå dette som hev hendt, og som Herren hev vitra oss um!»
Pǝrixtilǝr ulardin ayrilip asmanƣa qiⱪip ketiwidi, padiqilar bir-birigǝ: — Bǝyt-Lǝⱨǝmgǝ yol elip, Pǝrwǝrdigar bizgǝ uⱪturƣan, ǝmǝlgǝ axurƣan bu ixni kɵrüp kelǝyli, — deyixti.
16 So skunda dei seg dit, og fann Maria og Josef, og det vesle barnet som låg i krubba.
Xuning bilǝn ular aldirap xǝⱨǝrgǝ berip, Mǝryǝm bilǝn Yüsüpni wǝ oⱪurda yatⱪan bowaⱪni izdǝp tapti.
17 Og då dei hadde set det, fortalde dei alt som hadde vorte sagt deim um dette barnet.
Padiqilar [bowaⱪni] kɵrgǝndin keyin, ɵzlirigǝ uning ⱨǝⱪⱪidǝ eytilƣan sɵzlǝrni kǝng tarⱪitiwǝtti.
18 Alle som høyrde på hyrdingarne, undra seg yver det dei fortalde;
Buni angliƣanlarning ⱨǝmmisi padiqilarning degǝnlirigǝ intayin ⱨǝyran ⱪelixti.
19 men Maria gøymde alle desse ordi i hjarta, og gruna på deim.
Mǝryǝm bolsa bu ixlarning ⱨǝmmisini kɵngligǝ püküp, qongⱪur oylinip yürǝtti.
20 Og hyrdingarne for heim att, og lova og prisa Gud for alt det dei hadde høyrt og set, og som høvde so vel med det som var sagt deim.
Padiqilar kɵrgǝn wǝ angliƣanlirining ⱨǝmmisi üqün Hudani uluƣlap, mǝdⱨiyǝ oⱪuxⱪan peti ⱪaytixti; barliⱪ ixlar dǝl ularƣa hǝwǝrlǝndürülgǝndǝk bolup qiⱪⱪanidi.
21 Då åtte dagar var lidne, og han skulde umskjerast, kalla dei honom Jesus; det var det namnet engelen hadde nemnt, fyrr han var komen i morsliv.
Bowaⱪni hǝtnǝ ⱪilix waⱪti, yǝni sǝkkizinqi küni toxⱪanda, uningƣa Əysa dǝp isim ⱪoyuldi. Pǝrixtǝ bu isimni u tehi anisining baliyatⱪusida apiridǝ bolmayla ⱪoyƣanidi.
22 So snart reinsingstidi som er fyreskrivi i Moselovi, var til endes for deim, tok dei honom med seg upp til Jerusalem; dei vilde te honom fram for Herren
Əmdi Musa [pǝyƣǝmbǝrgǝ] qüxürülgǝn ⱪanun boyiqǝ Yüsüp bilǝn Mǝryǝmning paklinix waⱪti toxⱪanda ular balini Pǝrwǝrdigarƣa atap tapxurux üqün Yerusalemƣa elip bardi
23 - soleis som det stend skrive i Herrens lov: «Alt mannkyn som kjem fyrst frå morsliv, skal kallast heilagt åt Herren» -
(Pǝrwǝrdigarning Tǝwrat ⱪanunida: «Barliⱪ tunji oƣul Pǝrwǝrdigarƣa muⱪǝddǝs mǝnsup atilixi kerǝk» dǝp yezilƣinidǝk)
24 og vilde bera fram offer, etter det som er sagt i Herrens lov: «eit par turtelduvor eller tvo duveungar.»
wǝ xundaⱪla Pǝrwǝrdigarning Tǝwrat ⱪanunida deyilgini boyiqǝ, bir jüp pahtǝk yaki ikki kǝptǝr baqkisini ⱪurbanliⱪⱪa sunux kerǝk idi.
25 I Jerusalem var det då ein mann som heitte Simeon, ein rettferdig og gudleg mann, som venta på Israels trøyst; den Heilage Ande var yver honom,
Wǝ mana xu qaƣlarda, Yerusalemda Simeon isimlik bir kixi turatti. U ⱨǝm ⱨǝⱪⱪaniy wǝ ihlasmǝn adǝm bolup, «Israilƣa Tǝsǝlli Bǝrgüqi»ni intizarliⱪ bilǝn kütkǝnidi. Muⱪǝddǝs Roⱨ uning wujudiƣa yar idi.
26 og hadde vitra honom um at han ikkje skulde fara or verdi, fyrr han hadde set Herrens Messias.
U Muⱪǝddǝs Roⱨtin kǝlgǝn wǝⱨiydin ɵzining Pǝrwǝrdigarning Mǝsiⱨini kɵrmigüqǝ ɵlüm kɵrmǝydiƣanliⱪini bilgǝnidi.
27 No kom han til templet - det var Anden som dreiv honom - og då foreldri kom berande inn med Jesus-barnet, og vilde fara med det som visi var etter lovi,
U Muⱪǝddǝs Roⱨning baxlixi bilǝn ibadǝthanining [ⱨoyliliriƣa] kirdi; ata-anisi Tǝwratta bekitilgǝn adǝtni bejirix üqün bowaⱪ Əysani kɵtürüp kirgǝndǝ,
28 tok han det og på armarne, og lova Gud og sagde:
Simeon bowaⱪni ⱪuqiⱪiƣa elip, Hudaƣa tǝxǝkkür-mǝdⱨiyǝ oⱪup mundaⱪ dedi: —
29 «Herre, no gjev du din tenar heimlov, som ordet ditt lydde, og let han fara i fred!
«Əmdi, i Igǝm, ⱨazir sɵzüng boyiqǝ ⱪulungning bu alǝmdin hatirjǝmlik bilǝn ketixigǝ yol ⱪoyƣaysǝn;
30 For no fekk auga mitt skoda di frelsa,
Qünki ɵz kɵzüm Sening nijatingni kɵrdi,
31 som du hev skipa til for åsyni åt alle folk,
Uni barliⱪ hǝlⱪlǝr aldida ⱨazirliƣansǝn;
32 eit ljos som for heidningarn’ lyser, ein herlegdom og ei æra for Israel, folket ditt eige.»
U ǝllǝrgǝ wǝⱨiy bolidiƣan nur, Wǝ hǝlⱪing Israilning xan-xǝripidur!»
33 Far hans og mor hans undra seg yver det som vart sagt um honom.
Balining ata-anisi bala ⱨǝⱪⱪidǝ eytilƣanliriƣa intayin ⱨǝyran ⱪelixti.
34 Og Simeon velsigna deim og sagde til Maria, mor hans: «Dette barnet er sett til fall og uppreising for mange i Israel og til eit motsegjingsteikn;
Simeon ularƣa bǝht tilǝp, apisi Mǝryǝmgǝ mundaⱪ dedi: — Mana! Bu bala Israildiki nurƣun kixilǝrning yiⱪilixi wǝ nurƣun kixilǝrning kɵtürülüxi üqün tǝyinlǝndi, xundaⱪla kixilǝr ⱪarxi qiⱪip ⱨaⱪarǝtlǝydiƣan, [Hudaning] bexarǝtlik alamiti bolidu.
35 men deg og skal sverdet stinga gjenom hjarta; då kjem det upp kva tankar mange gøymde i hugen.»
Xuning bilǝn nurƣun kixilǝrning kɵnglidiki ƣǝrǝzliri axkarilinidu — wǝ bir ⱪiliqmu sening kɵnglünggǝ sanjilidu!
36 Det var og ei profetkvinna der, Anna Fanuelsdotter av Assers-ætti. Ho var langt ut i åri; etter ho vart gift, hadde ho butt i hop med mannen sin i sju år,
Xu yǝrdǝ Axir ⱪǝbilisidin bolƣan Fanuilning ⱪizi Anna isimlik heli yaxanƣan bir ayal pǝyƣǝmbǝrmu bar idi. U ⱪiz waⱪtida ǝrgǝ tǝgkǝndin keyin uning bilǝn yǝttǝ yil billǝ yaxap,
37 og sidan sete enkja i heile fire og åtteti år. Ho kom aldri frå templet, og tente Gud i bøn og fasta natt og dag.
andin sǝksǝn tɵt yil tul turƣan idi. U ibadǝthana ⱨoyliliridin qiⱪmay, keqǝ-kündüz roza tutuxlar wǝ dualar bilǝn Hudaƣa ibadǝt ⱪilatti.
38 I denne stundi gjekk ho fram og takka og prisa Gud, og tala um barnet til alle som venta på frelsa for Jerusalem.
U dǝl xu pǝyttǝ yetip kelip Pǝrwǝrdigarƣa tǝxǝkkür eytti, ⱨǝmdǝ Yerusalemda nijat-ⱨɵrlükni kütüwatⱪan barliⱪ halayiⱪⱪa bala toƣrisida sɵz ⱪildi.
39 Då dei hadde gjort alt som er fyreskrive i Herrens lov, for dei attende til heimstaden sin, Nasaret i Galilæa.
[Yüsüp] bilǝn [Mǝryǝm] Tǝwratta bekitilgǝn barliⱪ ixlarni ada ⱪilƣandin keyin, Galiliyǝgǝ, ɵz xǝⱨiri Nasarǝtkǝ ⱪaytti.
40 Og barnet voks, og vart sterkt og fullt av visdom, og Guds nåde var yver honom.
Bala bolsa ɵsüp, dana-aⱪilanilik bilǝn tolup, roⱨta küqlǝndürüldi, Hudaning meⱨir-xǝpⱪitimu uning üstidǝ idi.
41 År um anna for foreldri hans til Jerusalem i påskehelgi.
Uning ata-anisi ⱨǝr yili «ɵtüp ketix ⱨeyti»da Yerusalemƣa baratti.
42 Då han var tolv år, drog dei og dit upp, som skikk og bruk var på høgtidi;
Əysa on ikki yaxⱪa kirgǝn yili, ular uni elip, ⱨeytning aditi boyiqǝ yǝnǝ qiⱪip bardi.
43 men då dei hadde vore der høgtidsdagarne til endes, og skulde taka på heimvegen, vart Jesus-barnet att i Jerusalem, og foreldri hans gådde det ikkje.
Ⱨeyt künlirini ɵtküzgǝndin keyin, ular ɵyigǝ ⱪarap ketiwatⱪanda, bala Əysa Yerusalemda ⱪaldi. Ata-anisining bu ixtin hǝwiri yoⱪ idi,
44 Dei tenkte han var med i ferdafylgjet, og for ei dagsleid fram, og leita etter honom millom skyldfolk og kjenningar.
bǝlki uni sǝpǝrdax-ⱨǝmraⱨliri bilǝn billǝ keliwatidu, dǝp oylap, bir kün yol yürdi. Andin ular uni uruⱪ-tuƣⱪanlari wǝ dost-buradǝrliri arisidin izdǝxkǝ baxlidi;
45 Som dei no ikkje fann honom, for dei attende til Jerusalem, og leita etter honom der;
izdǝp tapalmay, ular kǝynigǝ yenip Yerusalemƣa berip yǝnǝ izdidi.
46 og då tri dagar var lidne, fann dei honom i templet; der sat han midt ibland lærarane og lydde på deim og spurde deim,
Wǝ xundaⱪ boldiki, üqinqi küni ular uni ibadǝthana ⱨoylisida Tǝwrat ustazlirining arisida olturup, ularning tǝlimlirini anglawatⱪan ⱨǝm ulardin soal sorawatⱪanning üstidǝ tapti.
47 og alle som høyrde på honom, var reint upp i under kor vitug han var, og for svar han gav.
Uning sɵzlirini angliƣanlarning ⱨǝmmisi uning qüxǝnqisigǝ wǝ bǝrgǝn jawabliriƣa intayin ⱨǝyran ⱪelixti.
48 Då dei fekk sjå honom, vart dei mest frå seg av undring, og mor hans sagde: «Kvi for du soleis åt mot oss, barn? Far din og eg hev leita so sårt etter deg!»
Ata-anisi uni kɵrüp naⱨayiti ⱨǝyranuⱨǝs boluxti, uning anisi uningƣa: — Way balam! Nemixⱪa bizgǝ xundaⱪ muamilǝ ⱪilding? Atang ikkimiz parakǝndǝ bolup seni izdǝp kǝlduⱪ! — dedi.
49 «Kvifor leita de etter meg?» svara han; «visste de ikkje at eg lyt vera i huset åt far min?»
U ularƣa: — Nemixⱪa meni izdidinglar? Əjǝba, mening Atamning ixlirida boluxum kerǝklikimni bilmǝmtinglar? — dedi.
50 Men dei skyna ikkje kva han meinte med det ordet.
Lekin ular uning ularƣa eytⱪinini qüxǝnmidi.
51 So fylgde han deim heim til Nasaret, og var lydug mot deim. Men mor hans gøymde alt dette i hjarta sitt.
Andin u ular bilǝn Nasarǝtkǝ ⱪaytti wǝ ularning gepigǝ izqil boysunatti. Lekin anisi bu ixlarning ⱨǝmmisini kɵngligǝ püküp ⱪoydi.
52 Og Jesus gjekk fram i visdom og vokster og velvilje hjå Gud og menneskje.
Xundaⱪ ⱪilip, Əysa aⱪilanilik-danaliⱪta wǝ ⱪamǝttǝ yetilip, Huda wǝ kixilǝr aldida barƣanseri sɵyülmǝktǝ idi.
