Lukas 19
1 So kom han til Jeriko, og for fram igjenom byen.
And Jesus entered and passed through Jericho.
2 Der var det ein mann som heitte Sakkæus; han var ein høg tollmann og rik.
And, behold, there was a man named Zacchaeus, who was the chief among the tax collectors, and he was rich.
3 Han hadde slik hug til å sjå Jesus, kven han var, men kunde ikkje koma til for folkemengdi; for han var liten på vokster.
And he sought to see Jesus who he was; and could not for the crowd, because he was little of stature.
4 So sprang han i fyrevegen og kleiv upp i eit sykomortre, so han kunde få sjå honom; for der laut han koma framum.
And he ran before, and climbed up upon a sycamore tree to see him: for he was to pass that way.
5 Då Jesus kom dit, såg han upp og sagde til honom: «Sakkæus, skunda deg og kom ned! I dag lyt eg vera hjå deg.»
And when Jesus came to the place, he looked up, and saw him, and said to him, Zacchaeus, make haste, and come down; for to day I must abide at thy house.
6 Då skunda han seg ned, og tok imot Jesus med gleda.
And he made haste, and came down, and received him joyfully.
7 Alle som såg det, murra og sagde seg imillom: «Han gjeng inn til ein syndig mann og tek herbyrge der.»
And when they saw it, they all murmured, saying, That he was gone to be guest with a man that is a sinner.
8 Men Sakkæus steig fram og sagde til Herren: «Herre, helvti av alt det eg eig, gjev eg dei fatige, og hev eg truga pengar frå nokon, gjev eg det att firdubbelt.»
And Zacchaeus stood, and said to the Lord; Behold, Lord, the half of my goods I give to the poor; and if I have taken any thing from any man by false accusation, I restore him fourfold.
9 Og Jesus sagde um honom: «I dag hev det timst dette huset å få frelsa, etter di han og er Abrahams son;
And Jesus said to him, This day is salvation come to this house, because he also is a son of Abraham.
10 for Menneskjesonen er komen for å leita etter det som var fortapt, og frelsa det.»
For the Son of man is come to seek and to save that which was lost.
11 Med dei lydde på det, heldt han ved og fortalde ei likning, av di han var so nær Jerusalem, og dei tenkte at Guds rike skulde koma til synes straks.
And as they heard these things, he added and spoke a parable, because he was near to Jerusalem, and because they thought that the kingdom of God should immediately appear.
12 Han sagde: «Det var ein gong ein høgætta mann, som for langt burt til eit anna land og vilde få seg kongedøme og so venda heim att.
He said therefore, A certain nobleman went into a far country to receive for himself a kingdom, and to return.
13 Då kalla han åt seg ti av tenarane sine og gav deim ti pund og sagde: «Driv no handel med dette med eg er burte!»
And he called his ten servants, and delivered them ten pounds, and said to them, Occupy till I come.
14 Men landsmennerne hans hata honom og skikka sendemenner av stad etter honom, som skulde segja: «Me vil ikkje at den mannen skal vera kongen vår!»
But his citizens hated him, and sent a message after him, saying, We will not have this man to reign over us.
15 Då han no kom att og hadde fenge kongedømet, sagde han at dei tenarane han hadde gjeve pengarne til, skulde ropast inn til honom, so han kunde få vita kor mykje dei hadde tent.
And it came to pass, that when he had returned, having received the kingdom, then he commanded these servants to be called to him, to whom he had given the money, that he might know how much every man had gained by trading.
16 Då gjekk den fyrste fram og sagde: «Herre, pundet ditt hev gjeve av seg ti pund.»
Then came the first, saying, Lord, thy pound hath gained ten pounds.
17 «Det var rett, du gode tenar!» svara herren; «for di du hev vore tru med det som lite var, skal du hava velde yver ti byar.»
And he said to him, Well, thou good servant: because thou hast been faithful in a very little, have thou authority over ten cities.
18 So kom den andre og sagde: «Pundet ditt, herre, hev lagt inn fem pund.
And the second came, saying, Lord, thy pound hath gained five pounds.
19 Til honom sagde herren: «Du skal råda yver fem byar.»
And he said likewise to him, Be thou also over five cities.
20 So kom det ein annan og sagde: «Herre, sjå her er pundet ditt! Eg hev havt det liggjande i eit knyte;
And another came, saying, Lord, behold, here is thy pound, which I have kept laid up in a napkin:
21 for eg var rædd deg, av di du er ein streng mann: du tek inn det du ikkje lagde ut, og haustar det du ikkje sådde.»
For I feared thee, because thou art an austere man: thou takest up what thou didst not lay down, and reapest what thou didst not sow.
22 Då sagde herren: «Etter dine eigne ord dømer eg deg, du låke tenar! Du visste at eg er ein streng mann, som tek inn det eg ikkje lagde ut, og haustar det eg ikkje sådde?
And he saith to him, Out of thy own mouth will I judge thee, thou wicked servant. Thou knewest that I was an austere man, taking up what I laid not down, and reaping what I did not sow:
23 Kvi sette du då ikkje pengarne mine i banken? so hadde eg fenge deim att med rentor når eg kom heim!
Why then gavest thou not my money into the bank, that at my coming I might have required my own with interest?
24 Tak pundet frå honom!» sagde han til deim som stod innmed, og gjev det til den som hev ti pund!»
And he said to them that stood by, Take from him the pound, and give it to him that hath ten pounds.
25 «Herre, han hev då ti pund!» sagde dei.
( And they said to him, Lord, he hath ten pounds.)
26 «Eg segjer dykk at kvar den som hev, skal få, og den som ikkje hev, skal missa endå det som han hev.
For I say to you, That to every one who hath shall be given; and from him that hath not, even what he hath shall be taken away from him.
27 Men desse uvenerne mine, som ikkje vilde at eg skulde vera kongen deira, deim skal de føra hit og hogga deim ned for augo mine!»»
But those my enemies, who would not that I should reign over them, bring here, and slay them before me.
28 Då han hadde sagt det, gjekk han fyre på ferdi upp til Jerusalem.
And when he had thus spoken, he went before, going up to Jerusalem.
29 Som han no kom burtimot Betfage og Betania, til det berget dei kallar Oljeberget, sende han tvo av læresveinarne i veg og sagde:
And it came to pass, when he had come near to Bethphage and Bethany, at the mount called the mount of Olives, he sent two of his disciples,
30 «Gakk burt i den grendi som ligg midt imot oss! Når de kjem der, finn de ein fole som stend bunden, og som det aldri hev sete menneskje på; den skal de løysa og leida hit.
Saying, Go ye into the village opposite you; in which at your entering ye shall find a colt tied, on which yet never man sat: loose him, and bring him here.
31 Og dersom nokon spør dykk kvi de løyser honom, skal de svara so: «Herren treng um honom.»»
And if any man shall ask you, Why do ye loose him? thus shall ye say to him, Because the Lord hath need of him.
32 Dei som var sende, gjekk, og fann det so som han hadde sagt med deim.
And they that were sent went, and found even as he had said to them.
33 Då dei so løyste folen, sagde dei som åtte honom: «Kvi løyser de folen?»
And as they were loosing the colt, its owners said to them, Why loose ye the colt?
34 «Herren treng um honom, » svara dei.
And they said, The Lord hath need of him.
35 So leidde dei folen fram til Jesus, og lagde kjolarne sine på honom, og let Jesus setja seg uppå;
And they brought him to Jesus: and they cast their garments upon the colt, and they set Jesus on it.
36 og med han for frametter, breidde dei klædi sine under på vegen.
And as he went, they spread their clothes in the way.
37 Som han no var tett burtmed der det ber ned frå Oljeberget, tok læresveinarne, heile flokken, glade som dei var, til å lova Gud med høg røyst for alle dei underi dei hadde set, og kvad:
And when he had come near, even now at the descent of the mount of Olives, the whole multitude of the disciples began to rejoice and praise God with a loud voice for all the mighty works that they had seen;
38 «Velsigna vere kongen som kjem i Herrens namn! Fred i himmelen og æra i det høgste!»
Saying, Blessed be the King that cometh in the name of the Lord: peace in heaven, and glory in the highest.
39 Nokre farisæarar som var med i folkehopen, sagde til han: «Meister, tala til læresveinarne dine!»
And some of the Pharisees from among the multitude said to him, Master, rebuke thy disciples.
40 Då svara han: «Eg segjer dykk: Dersom desse tegjer, so skal steinarne ropa.»
And he answered and said to them, I tell you that, if these should hold their peace, the stones would immediately cry out.
41 Då han kom næmare og såg byen, gret han yver honom og sagde:
And when he had come near, he beheld the city, and wept over it,
42 «Hadde du berre visst, um ikkje fyrr enn i dag, kva som tener til di velferd! Men no er det dult for augo dine.
Saying, If thou hadst known, even thou, at least in this thy day, the things which belong to thy peace! but now they are hid from thy eyes.
43 For det skal koma ei tid for deg då fiendarne kastar upp ein voll um deg og kringset deg og trengjer deg frå alle kantar,
For the days shall come upon thee, that thy enemies shall cast a trench about thee, and surround thee, and keep thee in on every side,
44 og støyter deg ned i grunnen, og borni dine med deg, og ikkje let det liggja att stein på stein i deg, for di du ikkje skyna di gjestings tid.»
And shall lay thee even with the ground, and thy children within thee; and they shall not leave in thee one stone upon another; because thou knewest not the time of thy visitation.
45 Då han kom inn i templet, tok han til å driva ut deim som handla der,
And he went into the temple, and began to cast out them that sold in it, and them that bought;
46 og sagde til deim: «Det stend skrive: «Mitt hus skal vera eit bønehus, » men de hev gjort det til eit røvarbol.»
Saying to them, It is written, My house is the house of prayer: but ye have made it a den of thieves.
47 Sidan lærde han dagstødt i templet. Øvsteprestarne og dei skriftlærde var trådde etter å få rudt honom or vegen, og so gjorde dei fyrste mennerne i folket,
And he taught daily in the temple. But the chief priests and the scribes and the chief of the people sought to destroy him,
48 men dei kunde ikkje finna ut korleis dei skulde bera seg åt med det; for heile folket hekk ved honom og lydde på honom.
And could not find what they might do: for all the people were very attentive to hear him.
