< Lukas 18 >

1 Då sagde han deim ei likning um at dei stødt skulde beda og ikkje trøytna.
Сказав же й приповість їм про те, що треба по всяк час молитись, а не внивати,
2 «I ein by, » sagde han, «var det ein gong ein domar, som ikkje ottast Gud og ikkje hadde age for noko menneskje.
глаголючи: Один суддя був у якомусь городі, й Бога ж бояв ся, і чоловіка не соромив ся.
3 I same byen var det ei enkja; ho kom jamleg til domaren og sagde: «Hjelp meg, so eg fær rett på motparten min!»
Вдовиця ж була одна у городі тім, і прийшла до него, кажучи: Пометись за мене над противником моїм.
4 Lenge vilde han ikkje, men då det leid på, sagde han med seg: «Endå eg ikkje ottast Gud og ikkje hev age for noko menneskje,
І не хотїв довго, потім же каже в собі: Хоч і Бога не боюсь, і чоловіка не соромлюсь,
5 so vil eg like vel hjelpa denne enkja til retten sin, av di ho plågar meg so; elles kjem ho vel til slutt og legg til meg midt i syni!»
то, що докучав менї вдова ся, помщусь за неї, щоб, без перестану ходячи, не докучала менї.
6 Høyr kva den urettferdige domaren segjer, » sagde Herren;
Рече ж Господь: Слухайте, що суддя неправедний каже!
7 «skulde so’kje Gud hjelpa sine utvalde til retten sin, dei som ropar til honom dag og natt, um han so drygjer det ut for deim?
Бог же чи не помстив ся б за вибраних своїх, що голосять до Него день і ніч, хоч довго терпить про них?
8 Eg segjer dykk: Han skal hjelpa deim til retten sin, og det fort. Men når Menneskjesonen kjem, skal han då finna trui på jordi?»
Глаголю вам, що помстить ся за них незабаром. Тільки ж Син чоловічий прийшовши, чи знайде віру на землї?
9 Til nokre som trudde um seg sjølve at dei var rettferdige, og som vanvyrde alle andre, sagde han denne likningi:
Сказав же й до инших, що вповали на себе, що вони праведні, та гордували другими, приповість сю:
10 «Det var ein gong tvo menner som gjekk upp i templet og vilde beda; den eine var ein farisæar, og den andre ein tollmann.
Два чоловіки ввійшли в церкву помолитись: один Фарисей, а другий митник.
11 Farisæaren stelte seg upp for seg sjølv og bad soleis: «Eg takkar deg, Gud, for di eg ikkje er som anna folk, ein røvar, svikar, horkar, eller og som den tollmannen der!
фарисей, ставши, так у собі молив ся: Боже, дякую Тобі, що я не такий, як инші люде, здирщики, неправедні, перелюбні, або як оцей митник.
12 Eg fastar tvo gonger i vika, og gjev tiend av alt eg tek inn.»
Я пощу два рази на тиждень, і даю десятину з усього, що придбаю.
13 Tollmannen stod langt undan; han vilde ikkje ein gong lyfta augo mot himmelen, men slo seg for bringa og sagde: Å Gud, ver meg syndaren nådig!
А митник, оддалеки ставши, не хотів і очей до неба звести, а бив у груди себе, кажучи: Боже, милостивий будь менї грішному.
14 Eg segjer dykk: Han var rettferdiggjord då han gjekk heim til sitt hus, men hin ikkje; for kvar den som set seg sjølv høgt, skal gjerast låg, men den som set seg sjølv lågt, skal gjerast høg.»
Глаголю вам: пійшов сей до дому свого оправданий більш, нїж той; бо кожен, хто несеть ся вгору, принизить ся; хто ж принижуєть ся, пійде вгору.
15 Dei bar og småborni sine til honom, so han skulde røra ved deim. Då læresveinarne såg det, truga dei deim;
Приносили ж йому й дїтей, щоб до них приторкнувсь; бачивши ж ученики, заказували їм.
16 men Jesus kalla deim til seg og sagde: «Lat småborni koma til meg, og hindra deim ikkje! For Guds rike høyrer slike til.
Ісус же, покликавши їх, рече: Пустіть дїток приходити до мене й не боронїть їм; таких бо царство Боже.
17 Det segjer eg dykk for sant: Den som ikkje tek imot Guds rike som eit lite barn, skal på ingen måte koma inn i det.»
Істино глаголю вам: Хто не прийме царства Божого, як дитина, не ввійде в него.
18 Ein synagoge-forstandar spurde honom: «Gode meister, kva skal eg gjera so eg kann vinna eit ævelegt liv?» (aiōnios g166)
І питав Його один старшина, кажучи: Учителю благий, що робивши життв вічне насліджу. (aiōnios g166)
19 «Kvi kallar du meg god?» sagde Jesus. «Ingen er god utan ein - Gud!
Рече ж йому Ісус: Чого мене звеш благим? нїхто не благий, тільки один Бог.
20 Du kjenner bodi: «Du skal ikkje gjera hor! Du skal ikkje drepa! Du skal ikkje stela! Du skal ikkje vitna rangt! Du skal æra far din og mor di!»»
Заповіді знаєш: Не чини перелюбу, Не вбивай. Не кради. Не сьвідкуй криво, Поважай батька твого й матїр твою.
21 «Alt det hev eg halde frå eg var ung, » svara han.
Він же каже: Се все хоронив я з малку мого.
22 Då Jesus høyrde det sagde han: «Eitt vantar deg endå: sel alt det du hev, og byt det ut åt dei fatige, so fær du ein skatt i himmelen! Og kom so og fylg meg!»
Почувши ж се Ісус, рече йому: Ще одного тобі недостає: усе, що маєш, продай та й роздай убогим, і мати меш скарб на небі; та й приходь ійди слїдом за мною.
23 Mannen vart sturen då han høyrde dei ordi; for han var svært rik.
Він же, почувши се, став вельми сумний, був бо дуже багатий.
24 Jesus såg det på honom og sagde: «Kor vandt det er for dei som hev gods og gull å koma inn i Guds rike!
Побачивши ж його Ісус, що вельми сумний став, рече: Як тяжко багацтва маючи увійти в царство Боже!
25 Ja, ein kamel kjem lettare gjenom eit nålauga enn ein rik kjem inn i Guds rike.»
Легше бо верблюдові кріз ушко голки пройти, нїж багатому в царство Боже ввійти.
26 «Kven kann då verta frelst?» sagde dei som høyrde på det.
Казали ж ті, що чули: То хто ж може спастись?
27 Han svara: «Det som er umogelegt for menneskje, er mogelegt for Gud.»
Він же рече: Неможливе у людей - можливе у Бога.
28 «Enn me som hev skilt oss med alt som var vårt og fylgt deg!» sagde Peter.
Каже ж Петр: Ось ми покинули все, та й пійшли слїдом за Тобою.
29 Då sagde han til deim: «Det segjer eg dykk for sant: Det er ingen som hev skilt seg med hus eller kona eller brør eller foreldre eller born for Gudsriket skuld,
Він же рече їм: Істино, істино глаголю вам: Що нема нікого, хто покинув господу, або родителїв, або братів, або жінку, або дїти задля царства Божого,
30 utan han skal få det att mangdubbelt i denne tidi, og i den verdi som kjem eit ævelegt liv.» (aiōn g165, aiōnios g166)
та й не приняв багато більше часу сього, а в віку будучому життв вічне. (aiōn g165, aiōnios g166)
31 So kalla han dei tolv innåt seg og sagde til deim: «No fer me upp til Jerusalem, og alt det som profetarne hev skrive um Menneskjesonen, skal ganga fram:
Узявши ж дванайцятьох, рече до них: Оце йдемо в Єрусалим, і станеть ся все, що написано через, пророків, Синові чоловічому.
32 Han gjevast yver til heidningarne og spottast, og farast ille med og sputtast på,
Буде бо виданий поганам, і насьміхатимуть ся з Него, й зневажати муть Його, й плювати муть на Него,
33 og dei skal hudfletta honom og slå honom i hel, og tridje dagen skal han standa upp att.»
і бивши убють Його; а третього дня воскресне.
34 Men dei forstod ikkje noko av dette; det var dult for deim kva som låg i det ordet, og dei skyna ikkje det han sagde.
А вони нїчого того не зрозуміли; й було слово се закрите від них, і не розуміли глаголаного.
35 Då han no kom burtimot Jeriko, sat ein blind mann attmed vegen og bad seg.
Стало ся ж, як наближав ся до Єрихона, один слїпий сидів при дорозї просячи;
36 Då han høyrde det for so mykje folk fram igjenom, spurde han kva var tids.
чувши ж, що народ йде мимо, спитав, що б се було.
37 Dei fortalde honom at Jesus frå Nasaret for framum.
Сказали ж йому, що Ісус Назарянин іде мимо.
38 Då ropa han: «Jesus, Davids son, gjer sælebot på meg!»
І покликнув, кажучи: Ісусе, сину Давидів, помилуй мене.
39 Dei som gjekk fyre, skjente på honom og sagde han skulde tegja; men han ropa berre endå meir: «Davids son, gjer sælebot på meg!»
А ті, що йшли попереду, сварили на него, щоб мовчав; він же ще більш кричав: Сину Давидів, помилуй мене.
40 Då stana Jesus og sagde at dei skulde leida den blinde hit til honom, og då han kom innåt, spurde han:
Ставши ж Ісус, звелїв його привести до себе; як же наближив ся він, спитав його,
41 «Kva vil du eg skal gjera for deg?» - «Herre, lat meg få att syni mi!» svara han.
глаголючи: Що хочеш, щоб вробив тобі? Він же каже: Господи, щоб я прозрів.
42 «No fær du att syni! Trui di hev hjelpt deg, » sagde Jesus.
А Ісус рече йому: Прозри: віра твоя спасла тебе.
43 Og straks fekk han att syni si og fylgde honom alt med han lova Gud; og alt folket som såg det, gav Gud æra og pris.
І зараз прозрів, та й пійшов слїдом за Ним, прославляючи Бога; і ввесь народ, побачивши се, оддав хвалу Богові.

< Lukas 18 >