Lukas 16
1 Han sagde og til læresveinarne: «Det var ein gong ein rik mann som hadde ein hushaldar. Og folk kom til honom og klaga på hushaldaren, og sagde at han øydde burt midelen hans.
THEN said he also to his disciples, There was a certain rich man, who had a steward; and he received an information against him, as having dissipated his treasures.
2 Då kalla han hushaldaren fyre seg og sagde til honom: «Kva er det no eg høyrer um deg? Gjer rekneskap for styringi di, for du kann ikkje standa fyre huset mitt lenger!»
And calling him, he said to him, What is this report I hear of thee? give up the account of thy stewardship; for thou mayest be no longer in that office.
3 Hushaldaren tenkte med seg: «Kva skal eg gjera, sidan herren min segjer meg ut or tenesta? Eg orkar ikkje å grava, eg skjemmest ved å tigga.
Then the steward said within himself, What shall I do? because my master is taking away the stewardship from me: to dig, I have not the strength; to beg, I am ashamed.
4 Jau, no veit eg kva eg vil gjera, so dei skal taka meg til seg når eg vert avsett!»
I know what I will do, that, when I am removed from the stewardship, they may entertain me at their houses.
5 So kalla han skuldmennerne åt herren sin til seg, ein for ein, og sagde til den fyrste: «Kor mykje er du skuldig husbonden min?»
So calling upon every one of his master’s debtors, he said to the first, How much owest thou to my master?
6 «Hundrad anker olje, » svara han. «Her hev du skuldbrevet ditt, » sagde hushaldaren; «set deg ned og skriv snøgt: femti!»
And he said, A hundred baths of oil. And he said, Take thy account, and sit down directly, and write fifty.
7 So spurde han ein annan: «Enn du, kor mykje er du skuldig?» - «Hundrad tunnor kveite, » svara han. «Her hev du skuldbrevet ditt; skriv: åtteti!» sagde hushaldaren.
Then said he to another, And how much owest thou? And he said, An hundred core of wheat. And he saith to him, Take thy account, and write fourscore.
8 Og Herren rosa uærlege hushaldaren for di han hadde fare klokt åt. For denne verdsens born er klokare til å stella seg med sine jamlikar enn ljossens born er. (aiōn g165)
And the master praised the unjust steward, because he had acted providently: for the children of this world are more provident among their own generation of men, than the children of light. (aiōn g165)
9 Og eg segjer dykk: Vinn dykk vener med den urettferdige Mammon, so dei kann taka imot dykk i dei ævelege heimarne når han tryt! (aiōnios g166)
And I say unto you, Make yourselves friends with the unrighteous mammon that when ye fail, they may receive you into the eternal mansions. (aiōnios g166)
10 Den som er tru i smått, er og tru i stort, og den som er uærleg i smått, er og uærleg i stort.
He that is faithful in the least thing, is faithful also in much: and he who is unjust in the least, is unjust also in much.
11 Hev de no ikkje vore true med den urettferdige Mammon, kven vil då tru den rette rikdomen åt dykk?
If therefore ye have not been faithful in the unrighteous mammon, who will entrust you with the true?
12 Og hev de ikkje vore true med det som høyrer andre til, kven vil då gjeva dykk noko de sjølve kann eiga?
and if ye have not been faithful in that which belongs to another, who will give up to you that which is your own?
13 Ingen tenar kann tena tvo herrar; for anten vil han hata den eine og elska den andre, eller halda seg til den eine og vanvyrda hin. De kann ikkje tena både Gud og Mammon.»
No domestic can serve two masters: for either he will hate the one, and love the other; or he will cleave to the one, and neglect the other. Ye cannot serve God and mammon.
14 Alt dette høyrde farisæarane på, og pengekjære som dei var, frynte dei åt honom.
Then the Pharisees also, who were dear lovers of money, heard all these things, and they sneered at him.
15 Då sagde han til deim: «De er dei som fær folk til å tru at de er rettferdige; men Gud kjenner hjarta dykkar; for det som er høgt i folkeaugo, er ein styggedom for Gud.
And he said unto them, Ye are they who affect to be righteous persons before men; but God knoweth your hearts: for that which is highly esteemed among men, is an abomination in the sight of God.
16 Lovi og profetarne rådde alt til Johannes kom; frå den tid hev fagnadbodet um Guds rike vore kunngjort, og kvar og ein bryt seg inn i det med magt.
The law and the prophets were until John: since that the kingdom of God is preached, and every man presseth into it.
17 Men det vil lettare henda at himmelen og jordi forgjengst enn at ein einaste prikk i lovi fell burt.
But it is easier for heaven and earth to pass away, than for one tittle of the law to fail.
18 Kvar den som skil seg frå kona si og giftar seg med ei onnor, gjer hor, og den som gifter seg med ei fråskild, gjer hor.
Every one who putteth away his wife and marrieth another, committeth adultery: and every one who marrieth a woman divorced from her husband, committeth adultery.
19 Det var ein gong ein rik mann; han klædde seg i purpur og fint lin, og heldt gaman og fest dag etter dag.
Now there was a certain rich man, and he was clothed in purple and fine linen, making splendid entertainments every day:
20 Og ein fatig mann som heitte Lasarus, låg utmed porten hans, full av verkjesår,
and there was a certain pauper, named Lazarus, who was laid at his gate covered with ulcers,
21 og stunda etter å få metta seg med det som fall frå bordet åt rikingen; men jamvel hundarne kom og sleikte såri hans.
and importunately desiring to be fed with the crumbs which fell from the rich man’s table: yea even the dogs came and licked his ulcers.
22 So hende det at den fatige døydde, og englarne bar honom av stad og lagde honom ved Abrahams barm. Den rike døydde og, og vart gravlagd.
Now it came to pass that the poor man died, and was carried up by angels into the bosom of Abraham. Then the rich man also died, and was buried:
23 Som han no slo upp augo sine i helheimen, der han låg og pintest, ser han Abraham langt burte, og Lasarus innmed barmen hans. (Hadēs g86)
and in hell, lifting up his eyes, being in torments, he seeth Abraham at a vast distance, and Lazarus in his bosom. (Hadēs g86)
24 Då ropa han: «Fader Abraham, gjer sælebot på meg! Send Lasarus so han kann duppa fingertuppen sin i vatn og svala tunga mi! For eg lid fælt i den logen.»
And crying out, he said, Father Abraham, have compassion on me, and send Lazarus, that he may dip the tip of his finger in water, and cool my tongue; for I am tormented with this flame.
25 «Kom i hug, min son, » svara Abraham, «at du fekk det gode du ynskte deg i di livetid, og Lasarus like eins det som vondt var. Men no vert han trøysta her, og du lid vondt.
But Abraham said, Son, remember that thou hast received thy good things during thy life, and Lazarus, in like manner, what was afflictive: but now he is comforted, and thou art tormented.
26 Og attåt alt det er det lagt ein stor avgrunn millom oss og dykk, so dei som vil fara herifrå yver til dykk, dei kann ikkje; ikkje heller kann nokon koma derifrå yver til oss.»
And besides all these considerations, between us and you there is a vast chasm fixed: so that they who might be willing to pass from hence to you, cannot; neither can they pass through to us, from thence.
27 «So bed eg deg, fader, » sagde den rike, «at du vil senda han til farshuset mitt!
And he said, I entreat thee then, father, that thou wouldest send him to my paternal mansion:
28 Eg hev fem brør, lat honom vitna for deim, so ikkje dei og skal koma til denne pinslestaden!»
for I have five brothers: that he may testify to them, that they also come not into this place of torment.
29 «Dei hev Moses og profetarne, » svara Abraham; «dei kann høyra på deim.»
Abraham saith to him, They have Moses and the prophets; let them hearken to them.
30 «Å nei, fader Abraham!» sagde han; «men kjem nokon til deim frå dei daude, so gjer dei bot.»
But he said, Ah no, father Abraham! but if one came to them from the dead, they will repent.
31 Då sagde Abraham: «Høyrer dei ikkje på Moses og profetarne, so trur dei ikkje heller um nokon stend upp frå dei daude.»»
Then he said to him, If they hearken not to Moses and the prophets, neither will they be persuaded though one rose from the dead.
