Lukas 15
1 Alle tollmenner og syndarar heldt seg nær innåt Jesus og lydde på honom.
Zuviljaštja mulc carinikurj š alcă grešnikurj vinje la Isusu kum apunja urjajke la ănvăcala aluj.
2 Men farisæarane og dei skriftlærde murra og sagde seg imillom: «Den mannen tek imot syndarar, og et i lag med deim!»
Daja farizeji š učitelji d zakonu alu Mojsije prigovorja: “Isusu s družaštje ku grešnikurlje! Čak š mălănkă ku jej!”
3 Då sagde han deim denne likningi:
Isusu d aja arubit asta vorbă:
4 Um ein av dykk hev hundrad sauer og misser ein av deim, let han’kje då dei ni og nitti vera att i beitemarki, og gjeng av og leitar etter den han hev mist, til han finn honom?
“Akă njeko dăla voj arje usută d voj š pjardje una dăla vuaje, če osă fakă? Dal nu lasă nuavăzăč š nuavă p pijană š s pljače s ukatje š p aja una karje apurduto pănd nu ugăsaštje?
5 Og når han hev funne honom, er han glad og tek honom på herdarne sine;
Sigurno! Š kănd ugăsaštje, upunje p umirje tot vjasăl
6 og med same han kjem heim, kallar han i hop vener og grannar, og segjer til deim: «Gled dykk med meg! Eg hev funne sauen eg hadde mist.
š aduč akas. Atunča kjamă p ortači š p komšiji š lji zăče: ‘Veseljcăvă ku minje! Angăsăt p vuaja karje sa purdut!’
7 Eg segjer dykk: Soleis er det gleda i himmelen yver ein syndar som vender um, meir enn yver ni og nitti rettferdige som ikkje treng umvending.
Istina je k p čerj isto s fije maj mult radost d unu grešnik karje s okrinjaštje dăla grešală njego d nuavăzăč š nuavă lumje karje je pravedni š već sa okrinit la Dimizov.”
8 Eller um ei kvinna hev ti sylvpeningar, og misser ein av deim, kveikjer ho’kje då ljos og sopar huset og leitar trottugt, til dess ho finn honom?
Atunča Isusu azăs: “Također, akă njeka mujarje arje zjače kovanic d arđint š una pjardje, če osă fakă? Dal nu prindje lampa, s mătără kasa š s ukatje binje?
9 Og når ho hev funne honom, kallar ho i hop vener og grannkonor og segjer: «Gled dykk med meg! Eg hev funne peningen eg hadde mist.»
Sigurno! Š kănd ugăsaštje, kjamă p prijateljicilje š p komšinicilje š zăče: ‘Veseljcăvă ku minje! Angăsăt banji karje apurdut!’
10 Soleis, segjer eg dykk, vert det gleda på Guds englar yver ein syndar som vender um.»
Istina je, isto aša, Dimizov š anđelurlje aluj s radujaštje d unu grešnik karje s okrinjaštje la Dimizov.”
11 So sagde han: «Det var ein gong ein mann som hadde tvo søner.
Atunča Isusu arubit asta vorbă: “Afost unu om karje avut doj fičorj.
12 Den yngste av deim sagde til faren: «Far, lat meg få den luten av buet som fell på meg!» So skifte han midelen millom deim.
Fičoru alu tănăr azăs alu tatusov: ‘Tato, vrjauv talu alu mjov d imanja ata akuma majdată če osă morj.’ Aša tata apodjelit imanja, a alu maj tănăr fičor adat talu aluj.
13 Det var’kje mange dagarne lidne, so samla den yngste sonen alt sitt og for langt burt til eit anna land. Der gav han seg i ulivnad, og øydde upp det han åtte.
Kănd atrikut duavă trje zălje fičoru alu tănăr avindut tot, apljikat dăn kasă, š apljikat dăpartje ăn alta državă š ănklo atrijit frzdă minc š rasipja tuatje banji p jel.
14 Då han hadde sett til alt, vart det uår og svolt der i landet, og han tok til å lida naud.
Kănd apotrošăt tuatje banji aluj, ăn pămăntula karje irja afost marje fuamje š na vut če s mălănčje.
15 So tydde han seg til ein av mennerne i landet, og han sende honom ut på markerne sine; der skulde han gjæta svin.
Aša apljikat š sa zaposlit la unu om karje afost stanovniku alu pămăntula p karje atrimjes ăn pijană s păzaskă porči.
16 Og han var huga til å fylla buken sin med skolmerne som svini åt av, og ingen gav honom noko.
Jel afost atăta flămănd k avrut čak s mălănčje mănkarja ku karje s rănjaštje porči, ali nimilja nu ja dat.
17 Då gjekk han i seg sjølv og sagde: «Kor mange leigekarar heime hjå far min hev ikkje fullt upp av mat, med eg held på å svelta i hel her!
Kănd fičoru alu tănăr napokon ashvatit ča fukut, agăndit: Toc radniči karje lukrjază d tatimjov arje mănkarje maj mult njego čije dosta d mănkat, a jo aiča mor d fuamje!
18 Eg vil taka i veg og ganga heim til far min og segja til honom: «Far, eg hev synda mot himmelen og mot deg!
Măduk da iča, pljek la tatimjov š osă ji zăk: ‘Tato, ampogrešăt păntruv Dimizov š păntruv tinje.
19 Eg er’kje verd å kallast son din lenger; lat meg få vera som ein av leigekararne dine!»»
Nu sănt više vrjedan s mikjem bijatu alu tov. Mărog d tinje, primjaštimă s lukrjez la tinje ka radniku alu tov.’
20 So tok han i vegen og gjekk heim til far sin. Med han endå var langt burte, vart far hans var honom, og ynkast inderleg; han sprang imot honom og kasta seg um halsen på honom og kysste honom.
Apljikat d lokula š sa dus la tatusov. Kănd još irja d partje, tatusov la vizut sa žalostit, adat fuga la jel, la zagrlit š la surutat.
21 Og sonen sagde: «Far, eg hev synda mot himmelen og mot deg; eg er ikkje verd å kallast son din lenger!»
Azăs bijatu: ‘Tato, ampogrešăt păntruv Dimizov š păntruv tinje! Nu sănt više vrjedan s mikjem bijatu alu tov.’
22 Men faren sagde til tenararne sine: «Kom snøgt med ein klædning, den gildaste her er, og hav på honom, og lat han få ring på fingeren og skor på føterne!
Ali tata azăs alu argacă aluj: ‘Majdată dučec aljina, aja karje maj măndră, š l brkăcălej! Punjec aluj injelu p mănă š sandaljilje p pičuarje!
23 Henta so den gjødde kalven, og slagta honom, so vil me halda måltid og vera glade!
Š dučec maj bun mjel. Tăjecălăj s priredim gozbă š s nji veselim.
24 For denne sonen min var daud og hev livna upp att, var burtkomen og er attfunnen.» So tok dei til å halda gaman.
Daja če ăsta bijatu alu mjov irja mort, a akuma je viuv! Irja purdut, a akuma je găsăt!’ Š ančiput s s veseljaskă.
25 Den eldste sonen var utpå marki. Då han gjekk heimetter og kom burtimot huset, høyrde han spel og dans.
D vrijamaja fičoru maj bătărn alukrizat ăn polje. Kănd sa tors dăn polje š avinjit aupruapje la kasă, auzăt k nontru kăntă š žuakă.
26 Han ropa på ein av drengjerne, og spurde kva det skulde tyda.
Akimat la jel p unu d argat s ăntrjabje če s dogodjaštje aja.
27 «Bror din er komen, » svara drengen, «og far din hev slagta den gjødde kalven, for di han fekk honom frisk heim att.
Argatu ja zăs: ‘C sa tors fratutov. Tatutov adat s tijem maj bun mjel s proslavjaskă če nuavă sa tors bijatu viuv š zdravăn.’
28 Då vart han harm og vilde ikkje ganga inn. Far hans kom ut og tala blidt til honom;
Ali maj bătărn fičor sa nikăžăt š aodbit s untrje ăn kasă. Aša tatusov aišăt afar s s ruađje mult d jel s utră ăn kasă.
29 men han svara far sin so: «No hev eg tent deg so mange år og aldri gjort imot ditt ord, og meg hev du aldri gjeve so mykje som eit kid, so eg kunde gleda meg i hop med venerne mine.
A fičoru ja zăs: ‘Jakă, jo atăta aj c služăsk š nikad na odbit s fak aja če maj zăs, ali mije nikad nu madat čak š krapă d gozba amikă ku ortači alji mjej.
30 Men når han kjem denne son din, som hev ete upp midelen din i lag med skjøkjor, då slagtar du gjødkalven åt honom.»
Ali kănd sa tors ăsta bijatu alu tov karje ku prostitutkilje arasipit imanja ata, a tu adat s taje maj bun mjel š apriridit gozba d jel!’
31 «Du er allstødt hjå meg, barnet mitt, » svara faren, «og alt som mitt er, er ditt.»
Tatusov ja zăs: ‘Fičoru alu mjov, tu ješt stalno ku minje. Tot če am pripadnjaštje cije.
32 Men no skulde me vera glade og fegne; for denne bror din var daud og hev livna, var burtkomen og er attfunnen!»»
Ali trjebje s proslavim š s nji radujim daja če ăsta fratutov irja mort, a akuma je viuv! Irja purdut, a akuma je găsăt!’”
