Lukas 15
1 Alle tollmenner og syndarar heldt seg nær innåt Jesus og lydde på honom.
Then resorted vnto him all the Publicanes and sinners, to heare him.
2 Men farisæarane og dei skriftlærde murra og sagde seg imillom: «Den mannen tek imot syndarar, og et i lag med deim!»
Therefore the Pharises and Scribes murmured, saying, Hee receiueth sinners, and eateth with them.
3 Då sagde han deim denne likningi:
Then spake hee this parable to them, saying,
4 Um ein av dykk hev hundrad sauer og misser ein av deim, let han’kje då dei ni og nitti vera att i beitemarki, og gjeng av og leitar etter den han hev mist, til han finn honom?
What man of you hauing an hundreth sheepe, if hee lose one of them, doeth not leaue ninetie and nine in the wildernesse, and goe after that which is lost, vntill he finde it?
5 Og når han hev funne honom, er han glad og tek honom på herdarne sine;
And when he hath found it, he laieth it on his shoulders with ioye.
6 og med same han kjem heim, kallar han i hop vener og grannar, og segjer til deim: «Gled dykk med meg! Eg hev funne sauen eg hadde mist.
And when he commeth home, he calleth together his friendes and neighbours, saying vnto them, Reioyce with mee: for I haue founde my sheepe which was lost.
7 Eg segjer dykk: Soleis er det gleda i himmelen yver ein syndar som vender um, meir enn yver ni og nitti rettferdige som ikkje treng umvending.
I say vnto you, that likewise ioy shall be in heauen for one sinner that conuerteth, more then for ninetie and nine iust men, which neede none amendment of life.
8 Eller um ei kvinna hev ti sylvpeningar, og misser ein av deim, kveikjer ho’kje då ljos og sopar huset og leitar trottugt, til dess ho finn honom?
Either what woman hauing ten groates, if she lose one groate, doth not light a candle, and sweepe the house, and seeke diligently till shee finde it?
9 Og når ho hev funne honom, kallar ho i hop vener og grannkonor og segjer: «Gled dykk med meg! Eg hev funne peningen eg hadde mist.»
And when shee hath found it, shee calleth her friendes, and neighbours, saying, Reioyce with me: for I haue found the groate which I had lost.
10 Soleis, segjer eg dykk, vert det gleda på Guds englar yver ein syndar som vender um.»
Likewise I say vnto you, there is ioy in the presence of the Angels of God, for one sinner that conuerteth.
11 So sagde han: «Det var ein gong ein mann som hadde tvo søner.
He sayde moreouer, A certaine man had two sonnes.
12 Den yngste av deim sagde til faren: «Far, lat meg få den luten av buet som fell på meg!» So skifte han midelen millom deim.
And the yonger of them sayde to his father, Father, giue mee the portion of the goods that falleth to mee. So he deuided vnto them his substance.
13 Det var’kje mange dagarne lidne, so samla den yngste sonen alt sitt og for langt burt til eit anna land. Der gav han seg i ulivnad, og øydde upp det han åtte.
So not many daies after, when the yonger sonne had gathered all together, hee tooke his iourney into a farre countrey, and there hee wasted his goods with riotous liuing.
14 Då han hadde sett til alt, vart det uår og svolt der i landet, og han tok til å lida naud.
Nowe when hee had spent all, there arose a great dearth throughout that land, and he began to be in necessitie.
15 So tydde han seg til ein av mennerne i landet, og han sende honom ut på markerne sine; der skulde han gjæta svin.
Then hee went and claue to a citizen of that conntrey, and hee sent him to his farme, to feede swine.
16 Og han var huga til å fylla buken sin med skolmerne som svini åt av, og ingen gav honom noko.
And hee would faine haue filled his bellie with the huskes, that the swine ate: but no man gaue them him.
17 Då gjekk han i seg sjølv og sagde: «Kor mange leigekarar heime hjå far min hev ikkje fullt upp av mat, med eg held på å svelta i hel her!
Then he came to him selfe, and said, Howe many hired seruaunts at my fathers haue bread ynough, and I die for hunger?
18 Eg vil taka i veg og ganga heim til far min og segja til honom: «Far, eg hev synda mot himmelen og mot deg!
I wil rise and goe to my father, and say vnto him, Father, I haue sinned against heaue, and before thee,
19 Eg er’kje verd å kallast son din lenger; lat meg få vera som ein av leigekararne dine!»»
And am no more worthy to be called thy sonne: make me as one of thy hired seruants.
20 So tok han i vegen og gjekk heim til far sin. Med han endå var langt burte, vart far hans var honom, og ynkast inderleg; han sprang imot honom og kasta seg um halsen på honom og kysste honom.
So hee arose and came to his father, and when hee was yet a great way off, his father sawe him, and had compassion, and ranne and fell on his necke, and kissed him.
21 Og sonen sagde: «Far, eg hev synda mot himmelen og mot deg; eg er ikkje verd å kallast son din lenger!»
And the sonne sayde vnto him, Father, I haue sinned against heauen, and before thee, and am no more worthie to be called thy sonne.
22 Men faren sagde til tenararne sine: «Kom snøgt med ein klædning, den gildaste her er, og hav på honom, og lat han få ring på fingeren og skor på føterne!
Then the father said to his seruaunts, Bring foorth the best robe, and put it on him, and put a ring on his hand, and shoes on his feete,
23 Henta so den gjødde kalven, og slagta honom, so vil me halda måltid og vera glade!
And bring the fat calfe, and kill him, and let vs eate, and be merie:
24 For denne sonen min var daud og hev livna upp att, var burtkomen og er attfunnen.» So tok dei til å halda gaman.
For this my sonne was dead, and is aliue againe: and he was lost, but he is found. And they began to be merie.
25 Den eldste sonen var utpå marki. Då han gjekk heimetter og kom burtimot huset, høyrde han spel og dans.
Nowe the elder brother was in the fielde, and when he came and drewe neere to the house, he heard melodie, and dauncing,
26 Han ropa på ein av drengjerne, og spurde kva det skulde tyda.
And called one of his seruaunts, and asked what those things meant.
27 «Bror din er komen, » svara drengen, «og far din hev slagta den gjødde kalven, for di han fekk honom frisk heim att.
And hee sayde vnto him, Thy brother is come, and thy father hath killed the fatte calfe, because he hath receiued him safe and sound.
28 Då vart han harm og vilde ikkje ganga inn. Far hans kom ut og tala blidt til honom;
Then he was angry, and would not goe in: therefore came his father out and entreated him.
29 men han svara far sin so: «No hev eg tent deg so mange år og aldri gjort imot ditt ord, og meg hev du aldri gjeve so mykje som eit kid, so eg kunde gleda meg i hop med venerne mine.
But he answered and said to his father, Loe, these many yeeres haue I done thee seruice, neither brake I at any time thy commadement, and yet thou neuer gauest mee a kidde that I might make merie with my friends.
30 Men når han kjem denne son din, som hev ete upp midelen din i lag med skjøkjor, då slagtar du gjødkalven åt honom.»
But when this thy sonne was come, which hath deuoured thy good with harlots, thou hast for his sake killed the fat calfe.
31 «Du er allstødt hjå meg, barnet mitt, » svara faren, «og alt som mitt er, er ditt.»
And he said vnto him, Sonne, thou art euer with me, and al that I haue, is thine.
32 Men no skulde me vera glade og fegne; for denne bror din var daud og hev livna, var burtkomen og er attfunnen!»»
It was meete that we shoulde make merie, and be glad: for this thy brother was dead, and is aliue againe: and hee was lost, but he is found.
