Lukas 14
1 Ein kviledag hende det, at Jesus kom heim til ein av dei øvste farisæarane og skulde halda måltid der, og dei gjætte på honom.
And it occurred, that, as he entered the house of one of the chief Pharisees to eat bread, on the sabbath day, they watched him.
2 Best det var, såg han framfor seg ein mann som hadde vatssotti.
And lo, a dropsical man was before him.
3 Då tok han til ords og spurde dei lovkunnige og farisæarane: «Er det rett å lækja um kviledagen, eller er det ikkje?»
And Jews answered, and said to the Scribes and Pharisees: Is it lawful to heal on the sabbath?
4 Dei tagde. Då tok han burt på mannen og lækte honom, og let honom ganga.
And they were silent. And he took him, and healed him, and dismissed him.
5 Og til dei andre sagde han: «Kven av dykk dreg ikkje straks upp att son sin eller uksen sin, dersom dei dett nedi ein brunn på ein kviledag?»
And he said to them: Which of you, if his son or his ox fall into a pit on the sabbath day, doth not immediately lift and draw him out?
6 Men dei var’kje god til å svara honom noko på det.
And they could give him no answer to that.
7 Då han gådde korleis gjesterne valde seg ut dei øvste sæti, sagde han deim denne likningi:
And he spoke a similitude to the guests that were present, as he noticed how they chose places on the highest couches.
8 «Når nokon hev bede deg til brudlaups, so set deg ikkje øvst ved bordet! For det kunde henda at ein gjævare enn du var beden,
When thou art invited by any one to a house of feasting, go not and recline on the highest couch; lest there should be invited there, one more honorable than thou;
9 og at den som hadde bede dykk båe, kom og sagde til deg: «Gjev rom åt denne mannen!» og då fekk du den skammi at du laut setja deg nedst.
and he that invited both him and thee come and say to thee, Give place to this man; and thou be ashamed, when thou risest, and takest a lower couch.
10 Nei, når du er beden ein stad, so gakk og set deg på det nedste romet! Når han so kjem han som hev bede deg, segjer han til deg: «Flytt deg høgre upp, venen min! Då fær du æra hjå alle deim som sit til bords med deg.
But when thou art invited, go and recline on the lowest couch; that when he who invited thee come, he may say to thee: My friend, come up higher and recline. And thou wilt have honor, before all that recline with thee.
11 For kvar den som set seg sjølv høgt, skal gjerast låg, men den som set seg sjølv lågt, skal gjerast høg.»
For, every one that exalteth himself, will be humbled: and every one that humbleth himself, will be exalted.
12 So sagde han og til den som hadde bede honom åt seg: «Når du vil gjera eit middags- eller kveldslag, so bed ikkje venerne eller brørne eller skyldfolket ditt eller rike grannar! For dei kjem til å beda deg att, so du fær lika for det du hev gjort.
And he said to him that invited him: When thou makest a dinner or a supper, invite not thy friends, nor thy brothers, nor thy relatives, nor thy rich neighbors; lest they also invite thee, and thou have this recompense.
13 Nei, når du gjer gjestebod, so bed fatige, kryplingar, halte, blinde!
But when thou makest a feast, invite the poor, the maimed, the lame, the blind.
14 Då vert du sæl; for dei hev ingen ting å gjeva deg att, men du fær lika for det når dei rettferdige stend upp att.»
And thou wilt be blessed. For they cannot recompense thee; but thy recompense will be at the resurrection of the just.
15 Ein av dei andre bordgjesterne sagde då han høyrde det: «Sæl den som fær sitja til bords i Guds rike!»
And when one of those reclining heard these things, he said to him: Blessed is he that shall eat bread in the kingdom of God.
16 Då svara han: «Det var ein gong ein mann som vilde gjera eit stort gjestebod, og bad mange.
Jesus said to him: A certain man made a great supper, and invited many.
17 Då tidi kom at gjestebodet skulde vera, sende han sveinen sin i veg for å segja til dei bedne: «Kom! No er det ferdigt!»
And at the time for supper, he sent his servant to say to those invited: Lo, every thing is ready for you; come.
18 Då tok dei til å beda seg undan, alle som ein. Den fyrste sagde: «Eg hev kjøpt ein jordveg, og er nøydd til å ganga ut og sjå på honom. Du lyt gjera so vel og orsaka meg.»
And they all to a man, began to excuse themselves. The first said to him: I have bought a field, and am constrained to go out and see it. I pray thee, allow me to be excused.
19 Ein annan sagde: «Eg hev kjøpt fem par uksar, og no skal eg av og prøva deim. Du lyt gjera so vel og orsaka meg.»
Another said: I have bought five yoke of oxen, and I go to inspect them. I pray thee, allow me to be excused.
20 Endå ein annan mann sagde: Eg hev teke meg ei kona; difor kann eg ikkje koma.»
Another said: I have married a wife, and on this account I cannot come.
21 Sveinen kom og sagde det med herren sin. Då vart husbonden harm og sagde til sveinen: «Gakk snøgt ut på gatorne og stræti i byen, og før hit alle tiggarar og kryplingar og blinde og halte!»
And the servant came, and told his lord these things. Then the lord of the house was angry: and he said to his servant, Go out quickly into the market-places and streets of the city, and bring in hither the poor, and the diseased, and the lame, and the blind.
22 Sveinen sagde: «Herre, det er gjort som du sagde, og det er endå rom.»
And the servant said: My lord, it is done as thou commandedst; and still there is room.
23 «Gakk ut på vegarne og ved gjerdi, » svara herren, «og nøyd deim til å koma inn, so huset mitt vert fullt!
And the lord said to his servant: Go out to the by-paths, and among the hedges, and constrain them to come in; that my house may be filled.
24 For eg segjer dykk at ingen av dei mennerne som vart bedne, skal smaka min gjestebodskost.»»
For I declare to you, that not one of those men that were invited, shall taste of my supper.
25 Det fylgde mykje folk med honom, og han snudde seg og sagde til deim:
And when great multitudes were travelling with him, he turned himself, and said to them:
26 «Um nokon kjem til meg og hatar ikkje far og mor og kona og born og brør og syster, ja, endå sitt eige liv, so kann han ikkje vera min læresvein.
He that cometh to me, and hateth not his father and his mother, and his brothers and his sisters, and his wife and his children, and his own life also, cannot become a disciple to me.
27 Den som ikkje ber krossen sin og kjem etter meg, kann ikkje vera min læresvein.
And he that doth not take up his cross and come after me, cannot become a disciple to me.
28 Vil nokon av dykk byggja eit tårn, tur han’kje då fyrst set seg ned og reknar etter kva det vil kosta, um han hev nok til å fullføra det.
For, which of you, wishing to build a tower, doth not first sit down and compute the expense, whether he have the means to complete it?
29 For hev han lagt grunnsteinarne, og ikkje er god til å gjera det ferdigt, so tek alle som ser det til å gjera narr av honom og segja:
lest, when he hath laid the foundation, and is unable to finish, all that see it begin to deride him;
30 «Den mannen tok til å byggja, og var’kje god til å gjera det ferdigt!»
and say: This man began to build, and was unable to finish.
31 Eller um ein konge vil draga ut i strid mot ein annan konge, tru han’kje då fyrst set seg ned og slær yver um han med ti tusund mann kann møta ein som kjem imot han med tjuge tusund?
Or what king, that is going to contend in battle with his neighbor king, doth not first consider, whether he is able, with ten thousand, to meet him that is coming against him with twenty thousand?
32 Og kann han ikkje, so gjer han av ei sendeferd og tingar um fred, med hin endå er langt burte.
and if not; while he is yet far from him, he sendeth envoys, and sueth for peace.
33 Soleis kann ingen av dykk vera min læresvein, utan han segjer frå seg alt det han hev.
So every one of you who doth not give up all his possessions, cannot be my disciple.
34 Salt er ein god ting; men vert saltet og dove, kva skal so det kryddast med?
Salt is a good thing: but if the salt itself hath become insipid, wherewith shall it be salted?
35 Det duger korkje i mold eller møk; dei kastar det ut. Høyr etter, kvar som høyra kann!»
It is fit for neither the earth, nor the dunghill. They cast it away. He that hath ears to hear, let him hear.
