Lukas 12
1 Medan hadde folket samla seg kring han i tusundtal, so dei heldt på å trøda kvarandre ned; då tok han til ords og sagde til læresveinarne sine: «Framum alt; tak dykk i vare for surdeigen åt farisæarane - hyklarskapen!
And whanne myche puple stood aboute, so that thei treden ech on othir, he bigan to seie to hise disciplis, Be ye war of the sourdouy of the Farisees, that is ypocrisie.
2 Det finst ingen ting som er duld og ikkje ein gong kjem fram i dagen, og ingen ting som er løynd og ikkje ein gong vert kjend.
For no thing is hilid, that schal not be schewid; nether hid, that schal not be wist.
3 Difor skal alt de talar i myrkret, høyrast i ljoset, og det de kviskrar i kammerset, skal ropast ut på taket.
For whi tho thingis that ye han seid in derknessis, schulen be seid in liyt; and that that ye han spokun in eere in the couchis, schal be prechid in roofes.
4 Men til dykk som er venerne mine, segjer eg: Ottast ikkje deim som drep likamen, og sidan ikkje hev magt til å gjera meir!
And Y seie to you, my freendis, be ye not a ferd of hem that sleen the bodie, and aftir these thingis han no more what thei schulen do.
5 Eg skal syna dykk kven de skal ottast; de skal ottast honom som hev magt til å drepa og sidan kasta i helvite. Ja, segjer eg dykk, honom skal de ottast! (Geenna g1067)
But Y schal schewe to you, whom ye schulen drede; drede ye hym, that aftir he hath slayn, he hath power to sende in to helle. And so Y seie to you, drede ye hym. (Geenna g1067)
6 Sel dei ikkje fem sporvar for tvo skilling? og ikkje ein av deim er gløymd hjå Gud;
Whether fyue sparowis ben not seld for twei halpens; and oon of hem is not in foryetyng bifor God?
7 og jamvel alle håri på hovudet dykkar er talde. Ver ikkje ottefulle! De er meir enn mange sporvar.
But also alle the heeris of youre heed ben noumbrid. Therfor nyle ye drede; ye ben of more prijs than many sparowis.
8 Og det segjer eg dykk: Kvar den som kjennest ved meg for menneski, honom skal og Menneskjesonen kjennast ved for Guds englar;
Treuli Y seie to you, ech man that knoulechith me bifor men, mannus sone schal knouleche hym bifor the aungels of God.
9 men den som avneittar meg for menneski, han skal avneittast for Guds englar.
But he that denyeth me bifor men, schal be denyed bifor the aungels of God.
10 Og den som talar mot Menneskjesonen, skal få tilgjeving for det; men den som spottar den Heilage Ande, fær aldri tilgjeving.
And ech that seith a word ayens mannus sone, it schal be foryouun to hym; but it schal not be foryouun to hym, that blasfemeth ayens the Hooli Goost.
11 Når dei no fører dykk fram for synagogorne og deim som styrer og råder i landet, so syt ikkje for korleis de skal svara for dykk, eller kva de skal segja!
And whanne thei leden you in to synagogis, and to magistratis, and potestatis, nyle ye `be bisie, hou or what ye schulen answere, or what ye schulen seie.
12 For den Heilage Ande skal læra dykk dei rette ordi i same stundi.»
For the Hooli Goost schal teche you in that our, what it bihoueth you to seie.
13 Ein utor folkehopen sagde til honom: «Meister, seg til bror min at han skal skifta arven med meg!»
And oon of the puple seide to hym, Maystir, seie to my brothir, that he departe with me the eritage.
14 «Kven sette meg til domar eller skiftemeister for dykk, mann?» svara Jesus.
And he seyde to hym, Man, who ordeynede me a domesman, or a departere, on you?
15 So sagde han til deim: «Sjå og tak dykk i vare for all havesykja! For ingen kann tryggja livet sitt med det han eig, um han er aldri so rik.»
And he seide to hem, Se ye, and be ye war of al coueytice; for the lijf of a man is not in the abundaunce of tho thingis, whiche he weldith.
16 Og han fortalde deim ei likning: «Det var ein gong ein rik mann; jordi hans hadde bore godt,
And he tolde to hem a liknesse, and seide, The feeld of a riche man brouyte forth plenteuouse fruytis.
17 og so sagde han med seg: «Kva skal eg gjera? eg hev ikkje husrom til grøda mi!
And he thouyte with ynne hym silf, and seide, What schal Y do, for Y haue not whidur Y schal gadere my fruytis?
18 Jau, so vil eg gjera, » sagde han: «eg vil taka ned lødorne mine og byggja deim større, og der vil eg samla heile avlingi og alt godset mitt.
And he seith, This thing Y schal do; Y schal throwe doun my bernes, and Y schal make gretter, and thidir Y schal gadir alle thingis that growen to me, and my goodis.
19 Og so vil eg segja åt meg sjølv: «Du, no hev du mykje godt liggjande for mange år; unn deg no ro, et og drikk, og ver glad!»»
And Y schal seie to my soule, Soule, thou hast many goodis kept in to ful many yeeris; rest thou, ete, drynke, and make feeste.
20 Men Gud sagde til honom: «Du dåre, i denne natt krev dei sjæli di av deg! Kven skal so hava det du hev sanka i hop?»
And God seide to hym, Fool, in this nyyt thei schulen take thi lijf fro thee. And whos schulen tho thingis be, that thou hast arayed?
21 So gjeng det den som samlar seg gods og gull, og ikkje er rik i Gud.
So is he that tresourith to hym silf, and is not riche in God.
22 Difor segjer eg dykk, » sagde han til læresveinarne sine: «Syt ikkje for livet, kva de skal eta, eller for likamen, kva de skal klæda dykk med!
And he seide to hise disciplis, Therfor Y seie to you, nyle ye be bisy to youre lijf, what ye schulen ete, nether to youre bodi, with what ye schulen be clothid.
23 Livet er meir enn maten, og likamen meir enn klædi.
The lijf is more than mete, and the body more than clothing.
24 Agta på ramnarne! dei sår ikkje og haustar ikkje, dei hev ikkje stabbur og ikkje løda - Gud føder deim. Kor mykje meir er’kje de enn fuglarne!
Biholde ye crowis, for thei sowen not, nethir repen, to whiche is no celer, ne berne, and God fedith hem. Hou myche more ye ben of more prijs than thei.
25 Og kven av dykk kann leggja ei aln til si livslengd, um han syter aldri so mykje?
And who of you bithenkynge may put to o cubit to his stature?
26 Kann de no ikkje ein gong gjera so mykje, kvi syter de då for det hitt?
Therfor if ye moun not that that is leest, what ben ye bisie of othere thingis?
27 Agta på liljorne, korleis dei veks! dei korkje spinn eller vev; men eg segjer dykk: Ikkje ein gong Salomo i all sin herlegdom var so klædd som ei av deim.
Biholde ye the lilies of the feeld, hou thei wexen; thei trauelen not, nethir spynnen. And Y seie to you, that nethir Salomon in al his glorie was clothid as oon of these.
28 Klæder no Gud soleis graset på marki, det som stend i dag og vert kasta i omnen i morgon, kor mykje heller vil han då’kje klæda dykk, de fåtruande!
And if God clothith thus the hey, that to dai is in the feeld, and to morewe is cast in to an ouen; hou myche more you of litil feith.
29 So tenk no’kje de heller allstødt på kva de skal eta, og kva de skal drikka, og lat’kje hugen vanka for vidt!
And nyle ye seke, what ye schulen ete, or what ye schulen drynke; and nyle ye be reisid an hiy.
30 Det er heidningarne kring i verdi som spør etter alt dette; men far dykkar veit at de treng desse ting.
For folkis of the world seken alle these thingis; `and your fadir woot, that ye neden alle these thingis.
31 Søk heller hans rike, so skal de få dette attpå!
Netheles seke ye first the kyngdom of God, and alle these thingis schulen be caste to you.
32 Ottast ikkje, du vesle hjord! Det er far dykkar’s vilje å gjeva dykk riket!
Nile ye, litil flok, drede, for it pleside to youre fadir to yyue you a kyngdom.
33 Sel det de hev, og gjev sælebotsgåvor! Gjer dykk pungar som ikkje vert utslitne, ein skatt som aldri tryt, i himmelen, der ingen tjuv kjem innåt, og ingen mol øyder!
Selle ye tho thingis that ye han in possessioun, and yyue ye almes. And make to you sachels that wexen not oolde, tresoure that failith not in heuenes, whidir a theef neiyith not, nether mouyt destruyeth.
34 For der skatten dykkar er, der vil og hjarta dykkar vera.
For where is thi tresoure, there thin herte schal be.
35 Bind livgjordi um dykk, og lat lykterne brenna!
Be youre leendis gird aboue, and lanternes brennynge in youre hoondis;
36 Ver de som folk som ventar på herren sin til han bryt upp frå brudlaupet, so dei kann lata upp for honom med same han kjem og bankar på!
and be ye lijk to men that abiden her lord, whanne he schal turne ayen fro the weddyngis, that whanne he schal come, and knocke, anoon thei openen to hym.
37 Sæle dei tenarar som herren finn vakande når han kjem! Det segjer eg dykk for visst: Han skal binda livgjordi um seg og føra deim til bords, og koma og setja fram for deim.
Blessid be tho seruauntis, that whanne the lord schal come, he schal fynde wakynge. Treuli Y seie to you, that he schal girde hym silf, and make hem sitte to mete, and he schal go, and serue hem.
38 Anten han kjem midt på natti eller når det lid ut i otta - sæle er dei når han finn det so.
And if he come in the secounde wakynge, and if he come in the thridde wakynge, and fynde so, tho seruauntis ben blessid.
39 Men det skynar de nok, at dersom husbonden visste kva tid og time tjuven kom, so vakte han og let ingen brjota seg inn i huset.
And wite ye this thing, for if an hosebonde man wiste, in what our the theef wolde come, sotheli he schulde wake, and not suffre his hous to be myned.
40 So ver reiduge de og! For Menneskjesonen kjem på ei tid de ikkje tenkjer.»
And be ye redi, for in what our ye gessen not, mannus sone schal come.
41 Peter spurde: «Herre, er det åt oss du segjer denne likningi, eller åt alle andre med?»
And Petre seide to hym, Lord, seist thou this parable to vs, or to alle?
42 Då sagde Herren: «Ja, kvar er han, den trugne hushaldaren, den vituge som husbonden vil setja yver tenestfolket sitt, so han skal lata deim få kosten sin i rett tid?
And the Lord seide, Who, gessist thou, is a trewe dispendere, and a prudent, whom the lord hath ordeyned on his meyne, to yyue hem in tyme mesure of whete?
43 Sæl den tenar som husbonden finn so gjerande, når han kjem!
Blessid is that seruaunt, that the lord whanne he cometh, schal fynde so doynge.
44 Det segjer eg dykk for visst: Han skal setja honom yver alt det han eig.
Verili Y seie to you, that on alle thingis that he weldith, he schal ordeyne hym.
45 Men dersom tenaren segjer med seg: «Herren min drygjer nok endå ei stund, » og han so tek til å slå drengjerne og gjentorne og eta og drikka og fylla seg,
That if that seruaunt seie in his herte, My lord tarieth to come; and bigynne to smyte children, and handmaydenes, and ete, and drynke, and be fulfillid ouer mesure,
46 då skal herren hans koma ein dag han ikkje ventar, og ein time han ikkje veit av, og hogga honom sund, og lata honom få sin lut i lag med dei utrue.
the lord of that seruaunt schal come, in the dai that he hopith not, and the our that he woot not; and schal departe hym, and putte his part with vnfeithful men.
47 Den tenaren som veit kva herren hans vil, og ingen ting steller i stand eller gjer av det som han vil, skal få mykje hogg,
But thilke seruaunt that knew the wille of his lord, and made not hym redi, and dide not aftir his wille, schal be betun with many betyngis.
48 men den som ikkje veit det, og gjer det som hogg er verdt, skal få mindre. Av den som mykje hev fenge, ventar ein mykje, og den dei hev trutt mykje til, krev dei so mykje meir av.
But he that knew not, and dide worthi thingis of strokis, schal be betun with fewe. For to eche man to whom myche is youun, myche schal be axid of hym; and thei schulen axe more of hym, to whom thei bitoken myche.
49 Eg er komen for å kasta eld utyver jordi, og kor gjerne eg vilde at det alt hadde fata!
Y cam to sende fier `in to the erthe, and what wole Y, but that it be kyndlid?
50 Men eg lyt ganga igjenom ein dåp, og kor eg gruvar meg til det er gjort!
And Y haue to be baptisid with a baptysm, and hou am Y constreyned, til that it be perfitli don?
51 Trur de eg er komen for å skapa fred på jordi! Nei, segjer eg dykk, men strid!
Wene ye, that Y cam to yyue pees in to erthe? Nay, Y say to you, but departyng.
52 Heretter skal fem i same huset liggja i strid med kvarandre, tri mot tvo, og tvo mot tri,
For fro this tyme ther schulen be fyue departid in oon hous; thre schulen be departid ayens tweyne, and tweyne schulen be departid ayens thre;
53 far mot son, og son mot far, mor mot dotter, og dotter mot mor, vermor mot sonekona, og sonekona mot vermor.»
the fadir ayens the sone, and the sone ayens the fadir; the modir ayens the douytir, and the douytir ayens the modir; the hosebondis modir ayens the sones wijf, and and the sones wijf ayens hir hosebondis modir.
54 Til folket og sagde han: «Når de ser det stig sky upp i vest, segjer de straks: «Det kjem regn, » og det vert so.
And he seide also to the puple, Whanne ye seen a cloude risynge fro the sunne goynge doun, anoon ye seien, Reyn cometh; and so it is don.
55 Og ser de vinden blæs ifrå sud, segjer de: «Det vert heitt, » og so vert det!
And whanne ye seen the south blowynge, ye seien, That heete schal be; and it is don.
56 Hyklarar! Jord- og himmels-bragdi veit de å granska; korleis hev det seg då at de ikkje veit å granska denne tidi?
Ypocritis, ye kunnen preue the face of heuene and of erthe, but hou preuen ye not this tyme.
57 Og kvi dømer de ikkje frå dykk sjølve kva rett er?
But what and of you silf ye demen not that that is iust?
58 Soleis når du gjeng for retten med motparten din, gjer deg då fyre, so du kann koma tilliks med honom på vegen! Elles dreg han deg gjerne for domaren, og domaren sender deg yver til futen, og futen set deg i fengsel;
But whanne thou goist with thin aduersarie in the weie to the prince, do bisynesse to be delyuerid fro hym; lest perauenture he take thee to the domesman, and the domesman bitake thee to the maistirful axer, and the maistirful axer sende thee in to prisoun.
59 du slepp ikkje ut att, segjer eg deg, fyrr du hev greidt alt, til siste skjerv.»
Y seie to thee, thou schalt not go fro thennus, til thou yelde the laste ferthing.
