Lukas 11
1 Ein gong var han ein stad og bad; då han heldt upp, sagde ein av læresveinarne til honom: «Herre, lær oss å beda! Det lærde Johannes og sveinarne sine.»
Udată Isusu sa rugat la njeki lok. Kănd azavršăt ku rugala, avinjit la jel unu d učenikurj š azăs: “Domnulje, ănvacă p noj s nji rugăm kum Ivan karje bătjază anvăcat p učenikurlje aluj.”
2 Han svara: «Når de bed, skal de segja: Fader vår, du som er i himmelen! Lat namnet ditt helgast; lat riket ditt koma; lat viljen din råda på jordi so som i himmelen;
Isusu lja zăs: “Kănd rugăc, zăčec: ‘Tato ăn čerj, s s štujaskă lumilje alu tov asvănt. Aduj cara ata p tot pămăntu.
3 gjev oss kvar dag vårt daglege brød;
Adă nuavă mănkarje karje trjebje tuată zuva
4 og forlat oss våre synder, for me og forlet kvar den som er oss skuldig; og før oss ikkje ut i freisting; men frels oss frå det vonde.»
š oprostjaštje anuastră grešala, k š noj oprostim alu ălja karje grešaštje păntruv noj. Nu da s kidjem ăn kušnje.’”
5 So sagde han til deim: «Um nokon av dykk hev ein ven, og gjeng til han midt på natti og segjer: «Kjære, lån meg tri brødleivar!
Atunča Isusu azăs alu učenikurlje aluj: “Akă plječ ăn ponoć la ortaku alu tov š ji zăč: ‘Adăm trje mălajurj,
6 for ein ven hev kome innum meg på ei ferd, og eg hev’kje noko å setja fram åt honom -
k ma vinjit ortaku ăn gostjamje, a nam s idauv nimik d mănkat!’, če osă zăkă ortaku?
7 skulde so han der inne svara: «Gjer meg ikkje slikt bry! Døri er longe stengd, og småborni mine er i seng med meg; eg kann ikkje standa upp og gjeva deg det?»
Dali nusă zăkă: ‘Nu m uznemirja! Uša je već ăn kisă, a kupi je ăn pat k nu pot akuma s m skol s c dau!’
8 Eg segjer dykk: Um han ikkje stend upp og gjev honom det for di det er hans ven, so ris han upp og gjev honom alt han treng for di han er so tråsøkjen.
Ali vu zăk: čak š akă omula nu s skuală daja če ješt ortak aluj, š nu c dă nimika, osă skuală daja če mult l rođ frzdă rušănje. Š osă zdja atăta kăt cije trjebje.
9 Og eg segjer dykk: Bed, so skal de få! Leita, so skal de finna! Banka på, so skal det verta upplate for dykk!
Š daja vu zăk: Nu odustanic! Rugăc p Dimizov š osă dobidic! Kătăc š osă găsăc! Bitjec la ušă š osă s vu dăškidje!
10 For kvar den som bed, han fær, og den som leitar, han finn, og den som bankar på, vert det upplate for.
Činje god ruagă p Dimizov, primjaštje. Činje god kată, găsaštje. Činje god batje, uša s ji dăškidje.
11 Finst det nokon far ibland dykk som vilde gjeva son sin ein stein når han bad um brød, eller når han bad um fisk, vilde gjeva honom ein orm i staden for ein fisk,
Voj karje ištjec tatje, če afiča voj kănd bijatu alu vostru kată pjaštje? Dal voj ja da šarpje? Nu!
12 eller når han bad um eit egg, vilde gjeva honom ein skorpion?
Ili akă bijatu alu vostru kată vov dăla voj, dal voj ja da škorpijon? Nu!
13 Når då de som er vonde, veit å gjeva borni dykkar gode gåvor, kor mykje meir vil so’kje Faderen frå himmelen gjeva den Heilage Ande åt deim som bed honom?»
Akă voj, karje ištjec rovj, štijec s dăc alu kupi alu voštri bunje darurj, atunča kăt maj mult alu vostru Tata ăn čerj osă darujaskă p Sufljetu alu Svăntuluj alu ălja karje l ruagă?”
14 Ein gong dreiv han ut ei vond ånd, som var mållaus, og då åndi var utfari, tala den mållause. Folket undra seg,
Isusu una zuvă aputirit p sufljetu alu rov karje nu ja dat alu omuluj s rubjaskă. Kănd sufljetu alu rov aišăt, omu arubit š mulc lumje sa mirat.
15 men sume av deim sagde: Det er Be’elsebul, djevelhovdingen, som hjelper honom til å driva ut djevlar.»
Ali njeki dăla jej azăs: “Jel putirjaštje sufljeti alji rovj daja če ji žută Beelzebul, karje je vladaru alu toc sufljeti alji rovj.”
16 Andre vilde freista honom, og bad honom syna deim eit teikn frå himmelen.
A alci avrut s la puče ăn zamkă š akătat s idja njeki znak kašă dokazu k Dimizov la trimjes.
17 Men Jesus visste kva dei hadde i tankar, og sagde til deim: «Eit rike som ligg i strid med seg sjølv, kjem snart til å øydast, og eitt hus dett yver hitt.
A Isusu aštijut če găndjaštje, pa lja zăs: “Akă lumja ăn ista cară s burjaštje ăntră jej, osă propanjaskă cara alor. Akă familija ăn ista kasă s burjaštje ăntră jej, osă s raspadnjaskă familija alor.
18 Er no Satan og komen i strid med seg sjølv, korleis kann då riket hans standa? - sidan de segjer at det er Be’elsebul som hjelper meg til å driva ut djevlar!
Voj zăčec k jo ku săla alu Beelzebul putirjesk p sufljeti alji rovj. Aja atunča značaštje k š ălja karje je ăn cara alu Sotonăj s burjaštje ăntră jej. Kum atunča cara aluj s rămăje?
19 Og hjelper Be’elsebul meg til å driva ut djevlar, kven fær då dykkar eigne folk hjelp av til å driva deim ut? Difor skal dei vera domarane dykkar.
A čije ku učenikurlje alji voštri karje putirjaštje p sufljeti alji rovj? Akă, kašă kum zăčec, jo putirjesk p sufljeti alji rovj ku săla alu Beelzebul, atunča mora aja s fakă š učenikurlje alji voštri ku săla alu Beelzebul. Sigurno nusă slažaštje. Učenikurlje alji voštri osă zăkă k Beelzebul nu s burjaštje săngur păntruv jel.
20 Men er det med Guds finger eg driv djevlarne ut, so er då Guds rike kome til dykk.
Ali daja če jo p sufljeti alji rovj putirjesk ku săla alu Dimizov, atunča aja arată k la voj avinjit cara alu Dimizov.
21 Når ei kjempa væpna vaktar sin gard, fær han hava alt sitt i fred;
Kănd capăn omu karje arje bună oružije păzaštje palača aluj, tot če arje je sigurno.
22 men kjem det ein sterkare og vinn yver honom, so tek han våpni hans, som han sette si lit til, og skifter ut alt han drog av honom.
Ali kănd l napadnjaštje maj capăn d jel, l savladjaštje š ija tuată oružija ăn karje sa uzdit dušmanu aluj. Alat tot če omula avut š apodiljit ku lumja aluj.
23 Den som ikkje er med meg, er imot meg, og den som ikkje sankar med meg, han spreider.
Ăla karje nuje ăn partja amja, jel je păntruv minje; ăla karje ku minje nu strănđe vojilje, jel lji putirjaštje.”
24 Når den ureine åndi fer ut or eit menneskje, flakkar ho gjenom vatslause vidder og leitar etter ein kvilestad, og når ho ingen kvilestad finn, segjer ho: «Eg vil fara attende til huset mitt, som eg flutte ifrå.»
Atunča Isusu azăs asta vorbă: “Kănd sufljetu alu rov jašă d om, lutjaštje p pustinje š kată lok s odmorijaskă. Kănd nu l găsaštje, azăs săngur aluj: ‘M tork ăn om ăn karje maj dată atrijit dăn karje aišăt.’
25 Når ho so kjem dit, finn ho huset feia og fjelga.
Kănd sa tors, găsaštje k je omula kašă kasa karje je čistită š uredna, ali guală.
26 Då fer ho av stad og tek med seg sju andre ånder, som er argare enn ho er sjølv, og dei gjeng inn og vert buande der, og hev det vore ille med det menneskjet fyrr, so vert det endå verre sidan.»
Atunča sa dus s adukă p alcă šaptje sufljeti alji rovj još maj rov d jel, š toc untră ăn om š ăn jel trijaštje. Š na kraju postanjaštje alu omuluj maj rov njego če irja maj dată njego ča pljikat sufljetu alu rov.”
27 Medan han tala soleis, var det ei kvinna bland folket som sette i og ropa: «Sælt det livet som bar deg, og det brjostet du saug!»
Pănd Isusu rubja d aštja stvarurj, njeka mujarje d multă lumje astrigat: “Kum je binje alu mujarje karje ta dus š ca dat s suđ p tjeptu alu je!”
28 Då sagde han: «Sæle er heller dei som høyrer Guds ord og tek vare på det!»
Isusu azăs: “Još je maj binje alor karje audje vorba alu Dimizov š askultă.”
29 Som no folket flokka seg kring honom, tok han til ords og sagde: «Denne ætti er ei vond ætt; dei krev etter teikn, men dei skal’kje få anna teikn enn Jona-teiknet.
Maj mult š maj mult lumje vinja la Isusu. Atunča Isusu lja zăs: “Lumja ăn asta vrijamje je rovj. Vrja s fak znak kašă dokazu k Dimizov ma trimjes, ali nusă dobidjaštje ničunu znak osim znaku karje Dimizov adat d mult alu lumjej ăn vrijamja alu prorokuluj Jonej kănd Dimizov la spasăt dăla muartje.
30 For liksom Jona vart eit teikn for Nineve-folket, soleis skal og Menneskjesonen vera det for denne ætti.
Baš kašă kum sa dogodit ku Jona afost znaku alu lumjej karje atrijit ăn trg Niniva k Dimizov la trimjes, isto aja, aša osă dogudjaskă ku minje, Bijatu alu Omuluj, osă fije znaku alu lumje ăn asta vrijamje.
31 Sudlands-dronningi skal standa fram for domen i hop med mennerne av denne ætti og fordøma deim. For ho kom frå verdsens ende og vilde høyra Salomos visdom, og her er meir enn Salomo.
La zuvă kănd Dimizov osă sudjaskă alu pămăntuluj, carica karje d mult avladit p pămănt alu Jugu osă skuală š osă svjedočaskă păntruv lumje ăn asta vrijamje daja če ja avinjit d dăpartje s audă p caru Salomon karje avut mult mudrost, a jakă, ku voj je aiča njeko maj marje d Salomon.
32 Nineve-mennerne skal møta for domen i hop med denne ætti og fordøma deim; for dei vende um då Jona tala for deim, og her er meir enn Jona.
La zuvă kănd Dimizov osă sudjaskă alu pămăntuluj, lumja karje atrijit ăn trg Niniva osă skuală š osă svjedočaskă păntruv lumja ăn asta vrijamje daja če jej sa okrinit dăla rov alor kănd Jona alor arubit, a jakă, ku voj je aiča njeko maj marje d Jona!”
33 Den som kveikjer eit ljos, set det ikkje i kjellaren eller under skjeppa, men i staken, so dei som kjem inn, kann sjå ljosken.
Isusu azăs: “Nimilja nu prindje lampa s uaskundă ili s upuje dusu košară, već daja s upuje p loku alu je aša kum toc karje utră s puată s vjadă binje.
34 Ljoset i likamen, det er auga ditt; når ditt auga er klårt, so er heile din likam og ljos; men er det dimt, so er likamen og myrk.
Vojku alu tov je ka lampa d tjelă. Akă vojku alu tov bun, poc binje s vjez, ali akă vojku alu tov nuje bun, nu poc s vjez nimika.
35 Sjå då til at ikkje ljoset inni deg er myrker!
Daja păzaštje s nu găndještj k poc binje s vjez, već zapravo nu poc nimika s vjez.
36 Er so heile likamen ljos, og ingen lut av honom myrk, då vert han upplyst all igjenom, som når ljoset skin på deg med sine strålar.»
Daja, akă poc binje s vjez š akă nuje nimika d tinje skuns, tot poc s vjez. Osă fije kašă če ješt ăn sobă ku lampa karje c dă s vjez.”
37 Då han hadde tala ut, bad ein farisæar honom eta dagverd hjå seg. So gjekk han inn der og sette seg til bords.
Kănd Isusu azavršăt vorba aluj, njeki farizej la kimat la jel akas s mălănče. Isusu auntrat š alat loku la astal.
38 Men farisæaren vart forundra då han såg at han ikkje tvo seg fyrst fyre målet.
Isusu na spălat mănilje majdată njego če s mălănče. Farizeju sa mirat daja če jej ănvacă k omu trjebje aša s fakă s fije čist la intja alu Dimizov.
39 Då sagde Herren til honom: «Ja, de farisæarar, de reinskar skåler og fat utvendes, men innvendes er de fulle av ran og vondskap.
Aša Domnu Isusu ja zăs: “Voj farizeji ištjec kašă lumja karje spală paru š găvanu samo da far, ali nu čistjaštje prljavština dăn nontru, k spălăc mănilje, ali inimilje alji avuaštrje zaista pljinje d pohlepă š d rov.
40 Dårar! Han som gjorde det som er utvendes, gjorde han’kje det som er innvendes og?
Voj lumje karje na vjec fir ăn kap! Dimizov karje astvorit p omu da far je isto aša la stvorit dăn nontru.
41 Men gjer ei sælebotsgåva av det som inni er; då skal de sjå at alt er reint for dykk!
Nu fic lakumj, već dăc dăla inimă alu lumje karje narje. Akă ištjec aša, osă fic čist la intja alu Dimizov dăn nontru š da far.
42 Men ve yver dykk farisæarar! De gjev tiend av mynta og ruta og allslags urter, men legg ikkje vinn på rettferd og gudselsk! Det skulde ein gjera og ikkje lata vera hitt heller.
Grjev vuavă, farizeji! Voj dăc alu Dimizov zjače posto čak š d začinurj š d biljke alji voštrje, ali nu vu ponašăc pravedno nit vrjec p Dimizov. Asta atribut s fičec, ali s nu zanemarujic altje stvarurj karje Dimizov azapovjedit.
43 Ve yver dykk farisæarar! De trår etter å sitja fremst i synagogorne, og vil at folk skal helsa dykk på torgi!
Grjev vuavă, farizeji! Vrjec s šidjec p počasne lokurj ăn sinagogje š vrjec k p voj lumja pozdravjaštje ku marje poštujală p ulic.
44 Ve yver dykk! De er som ukjennelege graver, folk gjeng på deim og veit ikkje av det!»
Grjev vuavă! Voj ištjec kašă pămăntu karje narje spomenik karje nu arată k ănzos s nalazaštje mărmăntje. Pa lumja umblă p ăštja mărmăntje, ali nu štije, š atunča je nečisti la intja alu Dimizov.”
45 Då tok ein av dei lovkunnige til ords og sagde: «Meister, når du segjer slikt, gjeng du oss og for nær!»
Atunča unu učitelj alu zakonu alu Mojsije ja zăs: “Učiteljulje, kum aša rubješt š p noj ku aja nji uvridještj!”
46 Jesus svara: «Ve yver dykk lovkunnige og! De lesser svære byrer på folk, og sjølve rører de’kje byrderne med ein einaste finger.
Isusu ja zăs: “Grjev š vuavă, učitelji alu zakonu alu Mojsije! Voj punjec teretu p lumje karje je grjev š jej nu puatje s la dukă, a nič đajštju nu vrjec s l pomaknic s jažutac s adukă ăla teret.
47 Ve yver dykk! De byggjer minnesmerke yver profetarne, og det var federne dykkar som slo deim i hel.
Grjev vuavă! Voj adrikăc spomenikurlje alu prorokulor, a voj ištjec isti kašă sămănca avuastră karje d mult lja umurăt.
48 So vitnar de då um det som federne dykkar gjorde, og samtykkjer det; for dei slo profetarne i hel, og de byggjer!
Aša k umjesto s lji osudic, voj aja potvrdic š slažăc ku sămănca avuastră. Jej lja umurăt, a voj lji drikăc spomenikurlje!
49 Difor sagde og Guds visdom: Eg vil senda profetar og apostlar til deim, og sume av deim skal dei slå i hel, og sume skal dei forfylgja,
Voj ištjec kašă pra tatilje alji voštri. Dimizov ăn mudrostu aluj majdată aštijut k osă fičec istje stvarurj. Jel azăs: ‘Osă trimjet la jej p prorokurlje š p apostoli, a jej p njeki d jej osă muarje, a p alcă osă putirjaskă.’
50 so alt profetblod som hev runne frå verdi vart grunnlagd, skal hemnast på denne ætti,
Daja Dimizov ku prava aluj osă smatrjaskă k je dăvină lumja ăn asta vrijamje d tuată muartje alu prorokurluj karje lumja lja umurăt d kănd je pămăntu.
51 frå Abels blod til Zakarjas’ blod, han som let livet millom altaret og gudshuset. Ja, segjer eg dykk, det skal hemnast på denne ætti.
Dimizov osă lji osudjaskă d muartje alu tot proroku, dăla Abel pănla Zaharija, p karje la umurăt ăn Hram ăntră svetište š žrtvenik. Istina je, Dimizov osă lji kaznjaskă p lumja ăn asta vrijamje!
52 Ve yver dykk lovkunnige! De hev teke burt kunnskapslykelen! Sjølve gjekk de ikkje inn, og dei som vilde inn, fekk de hindra.»
Grjev vuavă, učitelji alu zakonu alu Mojsije! Voj ištjec kašă omu karje askuns ključu alu ušăj d cara alu Dimizov. Săngurj nu untrăc ăn cara alu Dimizov š nu dăc nič alu ălja karje kată s untrje.”
53 Då han gjekk ut att, tok dei skriftlærde og farisæarane til å verta fælt nærsøkne og frega honom um mangt og mykje,
Kănd Isusu apljikat dăn kasă alu farizej, učitelji d zakonu alu Mojsije š farizeji ančiput ku nikižala s navaljaskă p jel š azahtjevit s odgovorjaskă p multă vorbje.
54 alt med dei lurde på honom og vilde få tak i eitkvart ordet frå hans munn.
Jej pokuša s la pučje ăn zamkă ăn nješto če aputja s zăkă s l puată s l optužaskă.
